Navigate / search

Velkommen til lansering av Drama for barn – teatrets sjel

Innlegget er skrevet i forbindelse med lanseringen av barnedramatikken til Vestly, Egner og Prøysen i Vidarforlagets serie Drama for barn – teatrets sjel, 24. januar 2018, i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt.

Dag Larsen i Nasjonalbibliotekets store auditorium, foto: Niklas Lello
Dag Larsen i Nasjonalbibliotekets store auditorium, foto: Niklas Lello

Med en viss rett kan det sies at litteratur er nå litteratur, det vil si at litteratur for voksne og den som er for barn neppe er vesensforskjellig. Og da kan det med enda større rett spørres hva som er vitsen med å plassere litteratur i to båser, en for voksne og en annen for barn. Problemet med en slik tilnærming er at den egentlig ikke sier så mye i det hele tatt. I barnelitteraturen er det særlig ett ord som er viktig fra Kiplings poesiregel for dramatikk og fortelling,

I keep six honest serving-men
(They taught me all I knew);
Their names are What and Why and When
And How and Where and Who.

Og det er altså det siste ordet, som er viktig: Who.

Hvem snakker og hvem framstilles. I barnelitteraturen gir hvem særlig mening til både hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Det er avgjørende at både fortellerstemme og synsvinkel er slik at barnelesere, tilhørere eller publikum får et medskapende forhold til det som framstilles, uavhengig av presentasjonsplattform. Dette medskapende elementet er hva vi kan kalle barneperspektivet. Og det er dette barneperspektivet som skiller barnelitteraturen fra litteraturen for voksne. I dramatikk for barn kommer dette ofte tydelig til uttrykk. Det er aldri en voksen med fast jobb og gjeld som kommer løpende gjennom teatersalen og roper: «Klatremus! Her har du meg!»

Et annet kjennetegn for en barnebok er at den ofte starter i en direkte henvendelse eller midt i en situasjon. Dramaturgi spiller en stor rolle i barnelitteraturen, som i tillegg har bildeboka som en særegen sjanger, og den har mye felles med både scene og sceneteksten.

Egentlig skulle jeg vel ønske at flere innenfor det som ofte kalles «det barnelitterære feltet» (sorry, det høres jo ut som Lille Fiskebank) altså at flere var opptatt av barnelitteraturens nærhet til dramatikk og scenekunst, fordi det også har noe å gjøre med selve forfatterrollen.

Egner, Vestly og Prøysen har ikke bare til felles at de sto for det store barnelitterære gjennombruddet som kom med NRK og Barnetimen for den minste. Noe av det mest spennende ved felleskapet er at de alle tre også hadde betydelig erfaring med scenekunst, både som amatører og profesjonelle. De ble forfattere med en entertainer-bakgrunn, dvs de visste mye om dramaturgi, timing, tonefall, musikk, scenerom og ikke minst: Publikum. Jeg tror at dette var med på å gi dem en dypere forståelse om betydningen av hvem som fører ordet i en barnebok, og hvem som fører ordet og har blikket i en dramatisert versjon for barn. Denne forfatterrollen er ikke like vanlig i dag. Vi bør kanskje sende ut en etterlysning.

Det er mulig at etterlysningsteksten kan bli klarere etter at man har lest forfatter og teaterviter Anne Helgesens innlegg, Helgesen har redigert serien Drama for barn – teatrets sjel.


Les også de andre innleggene fra arrangementet:

Anne Helgesen: Egner, Vestly og Prøysen – i begynnelsen var teatret
Anders Heger: Det norske barneselskap
Bjørn Egner: Om forvaltningen av en litterær arv – et stort ansvar

Andre kilder om de nye bindene i serien Drama for barn – teatrets sjel:

Grundige verk om teaterets sjel, Inger Wold Lunds kritikk på Barnebokkirtikk.no
Hysj, hysj, hysj! Vær stille som mus, av Julie Rongved Amundsen på Scenekunst.no