Hopp til innholdet

Voksesmerter i barnedramatikken

Av Ida Therese Klungland, hospitant i NBI og masterstudent i litteraturformidling ved UiO

Foto: NBI. Fra visning av ”Det neshornet så, da det kikket over på den andre siden” 

Dramatikkens hus arrangerte den 24/08 seminar om barnedramatikk. Seminaret hadde tittelen Vekst.Verk, og hadde som formål å utforske hvilket refleksjonsrom kunsten tilbyr barn og unge, samt hvordan man kan skrive scenetekster for barn som er relevante, utfordrende og samtidig speiler den virkeligheten barna lever i.

Ordet verk i tittelen signaliserer kunstverket som bidrar til vekst, samtidig som det åpner for at kunsten kan verke. Barndommen inneholder ofte voksesmerter, og det er vesentlig at dette også formidles gjennom kunsten som tilbys barn og unge. Flere av seminarets bidragsytere omtalte nettopp tabuene i barnedramatikken og barnelitteraturen, og hvor viktig det er å utforske disse på en reflektert måte.

Mangfold av stemmer

Stefan Åkesson åpnet seminaret med innlegget ”Att gräva där man står”. Åkesson er dramaturg ved Backa Teater i Gøteborg, hvor han jobber mye med kollektivt skapende prosesser og interaksjon. Backa har spesialisert seg på drama som formidler dokumentarisk og biografisk materiale – gjerne materiale som teateret selv eller involverte skuespillere har et nært forhold til. Ved å samle inn store mengder av materiale oppnår forestillingene et stort mangfold av stemmer. Åkesson hevder at når man jobber med biografisk materiale blir mangfold i seg selv en kunstnerisk kvalitet.

Foto: NBI. Stefan Åkesson, dramaturg ved Backa Teater i Gøteborg.

Ved å sette intrigebasert og temabasert fortellerform opp mot hverandre, understreker Åkesson sitt synspunkt om viktigheten av mangfold når man formidler drama for skoleelever. En temabasert dramatikk innebærer en kollektiv skapende prosess, og består av mange ulike situasjoner. Der mange skoleelever kan ha vanskelig for å bli engasjert av en enkelt karakters skjebne i et intrigebasert drama, vil dramatikk som tar utgangspunkt i et bestemt tema by på flere muligheter for gjenkjennelse i et mangfoldig publikum. Med et polyfonisk uttrykk av ulike historier og situasjoner, blir mangfoldet av stemmer på scenen like reelt som det mangfoldet av stemmer som barn og unge møter i sin virkelighet.

Illustrasjon som kommunikasjon

Foto: NBI. Hilde Kramer viser illustrasjonens mange ulike funksjoner.

Illustratør Hilde Kramer snakket om hvordan kunstnerisk erfaring kan gjøre barn og unge samfunnsmessig engasjerte. Gjennom sitt prosjekt ”This is a Human being”, som tar for seg deportasjonen av jødiske barn under andre verdenskrig, fører hun barn og unge inn i en vanskelig tematikk som omhandler folkemord og ondskap. Ved å benytte illustrasjon og tegning som handling og kommunikasjon, blir deltakerne involverte i det vanskelige materialet

På den andre siden av gjerdet

Foto: NBI. Lesning av ”Det neshornet så, da det kikket over på den andre siden”, med Mathilde Skarpsmo, Ester Marie Grenersen, Espen Løvås og Toni Usman.

Den tyske dramatikeren Jens Raschke tar også for seg vanskelige temaer og tabuer i sin dramatikk. Med barnedramaet ”Det neshornet så, da det kikket over på den andre siden”, som ble presentert i et utdrag på seminaret, får vi innblikk i holocaust fra en helt ny vinkel. Raschke fikk inspirasjonen til dramaet da han leste om konsentrasjonsleiren Buchenwald som var utstyrt med egen dyrehage. Handlingen er lagt til denne dyrehagen, og Raschke lar dyrene fortelle historien om hva de ser på den andre siden av gjerdet.

I følge Raschke blir avstand et viktig begrep når man skriver barnefiksjon om vanskelige temaer. Dyrene i dyrehagen har avstand til hendelsene på den andre siden av gjerdet. Skuespillerne i dramaet har også avstand til rollene de spiller, da de fire skuespillerne både fungerer som fortellere, og går inn og ut av ulike dyreroller. Situasjonene i dramaet har avstand til, og skiller seg fra, de virkelige dokumenterte hendelsene, samtidig som de tar opp de vanskelige temaene og tabuene på en måte som barn kan forholde seg til. Dramaet skaper engasjement, og viktige problemstillinger blir presentert for barna gjennom dyrekarakterene. Som Pappa Bavian sier i dramaet: ”Det angår ikke oss, det som skjer på den andre siden av gjerdet”.

Foto: NBI. Mari Moen i samtale med Jens Raschke.

Villere enn vi våger – tabuer og barnets maktesløshet

Suzanne Osten og Erik Uddenberg avsluttet seminaret med en samtale om tabuer, barnets maktesløshet, fiksjon og research, samt kunstnerisk kvalitet. I følge de svenske dramatikerne er det viktig å skrive fiksjon om det man ikke tør å snakke om. Tabuene som gjerne ikke får en plass i det faktiske livet, kan eksistere som en del av fiksjonen, siden fiksjon rommer mer enn fakta. Man må derfor konfrontere det ”ville” kreative i fiksjons- og refleksjonsarbeidet. Barn har en rikere fantasiverden enn voksne, og en eventyrlig fremstilling av vanskelige temaer kan være en gunstig måte å formidle tabubelagte emner for barn. Igjen ser vi at en mytisk eller fantastisk fremstilling er med på å skape avstand til materialet uten at det går på bekostning av temaene som konfronteres.

Foto: Suzanne Osten og Erik Uddenberg i samtale. (”Och sen tänker vi att definera konstnerisk kvalitet”)

Barnet i seg selv trenger ikke nødvendigvis å være maktesløst, men barneperspektivet er ofte begrenset sammenlignet med de voksnes perspektiv på problemer og utfordringer i livet. Barnet mangler det ”trøstende” voksne perspektivet i møtet med vanskeligheter, særlig de vanskelighetene som barnet ikke tør å fortelle om. Nettopp derfor trenger barnet å møte vanskelige og tabubelagte temaer i litteraturen for å utvide barneperspektivet og konfrontere maktesløsheten.

Suzanne Osten mener at den voksne kunstneren må kunne tørre å konfrontere følelser som barn sitter med, som lojaliteten mot foreldrene og redselen for å såre andre, og nettopp være ”villere enn vi våger”. Det er da barnelitteraturen og barnedramatikken oppnår virkelig kunstnerisk kvalitet. Vi må være modigere i vår research, og utsette oss selv for de vanskelige situasjonene. Vi må stille de vanskelige spørsmålene, og sette ord på de følelsene og tabuene som barn er maktesløse i møte med.

Kunstnerisk kvalitet i kunst for barn oppstår først når kunstneren ”tester sine redsler” i sin research, samtidig som hun er tro mot sin smak og sin estetikk. Forestillingene om hva barn liker, eller hva barnet kan tåle, kan være mer hemmende enn til hjelp når man skal skape kunstuttrykk for barn. Jens Raschke beskrev også vanskeligheten med å skulle tilpasse dramaene sine til et bestemt alderstrinn. Alle barn er forskjellige, og dersom han skulle tilrettelegge for en konkret alder, ville mye av den kunstneriske kvaliteten forsvinne.

Voksne vil ofte pålegge barn sine egne følelser i møte med kunsten, men i mange tilfeller reagerer voksne på tabuer i større grad enn barna selv. Det at voksne legger hemninger på kunstuttrykk for barn, vil lede videre til sensur av kunsten. Bidragsyterne på dette seminaret så alle ut til å være enige om at mangfold, deltakelse og refleksjon er veien å gå i dramatikk og litteratur for barn. Suzanne Osten beskrev det som ”å skape et fritt rom for barn ved å eksistere i sin egen kunst.” Barndommen består av både glede og sorg, vekst og verk. Det er viktig at vi tør å reflektere over de viktige tingene sammen med barna, for å hjelpe barna med å utvide sin forståelseshorisont, og gjøre barneperspektivet litt mindre maktesløst.

Les mer om program og bidragsytere på seminaret Vekst.Verk på Dramatikkens hus 24.8.2017