Navigate / search

Den barnelitterære fortellerstemmen

Fortellerstemmen karakteriserer barnelitteraturen. Men fortellerstemmen er knyttet til mediet, være seg fortellingen publiseres gjennom papirteknologi eller elektroniske skjermer. Den har et såkalt barneperspektiv, som både gjør ulike former for selvfremstillinger mulig og som åpner for at kompliserte samfunnsforhold kan presenteres for selv små barn.

En fabel for de stemmeløse? – om fakta og fiksjon i litteratur om klima

Hva skjer med den klassiske fortellerstemmen når et litterært prosjekt har et så tydelig samfunnspolitisk budskap som klimaendringer?

Når lyden får ei anna pipe

For å forstå litteraturen og lesesituasjonen som oppstår når litteraturen kjem på nye teknologiske plattformer som nettbrett, må ein til fulle freiste å forstå dei ulike forteljarfunksjonane som lyden fyller.

Teksten er partitur for stemmen

Mange forfattere holder på at skrivekunsten er nært beslektet med musikken. Da må vel også teksten kunne leses som et partitur? Det er slett ikke sikkert, men i denne artikkelen fremmes en enkel påstand: Språkets musikalske muligheter skaper fortellerstemmen.

Emilie-trilogiens kosmopolitanske funksjon

I Barsakh (2009), Verdensredderne (2012) og De som ikke finnes (2014) beskriver Stranger en ny global virkelighet, preget av globaliseringens mekanismer og av kosmopolitanske prosesser. Fortellerteknikken avspeiler at ungdommene har en kosmopolitansk bevissthet. Det denne artikkelen skal handle om, er hvordan en slik bevissthet bygges opp og til og med uttrykkes gjennom fortellerstemmen.

Joeys budskap. Om War Horse, fortellerstemmen og barneperspektivet

En hest som vitner om sine krigserfaringer er blitt teatersuksess, men det startet som en barnebok. Hvordan har denne fortellingen blitt så troverdig at den har spredte seg til andre medier?