Skjøre grenser både i en selv og mellom en selv og omverdenen i bildeboka Dette snakker man bare med kaniner om.
Foto: Magikon
Mange av dagens unge sliter med en nesten altoverskyggende følelse av å ikke passe inn, verken hjemme eller blant jevnaldrende. De kjenner seg mislykkede og ensomme, og flere av dem retter frykten og frustrasjonen innover uten å se at de langt fra er alene om å kjenne seg verdiløse. Det er ingen andre å dele disse inntrykkene med. Men hovedpersonen i bildeboka Dette snakker man bare med kaniner om av Anna Höglund kan være et talerør: Du er ikke alene om å kjenne deg alene!
Både den alvorlige tematikken og illustrasjonene i til dels dystre fargetoner tydeliggjør at dette ikke er en bildebok for små barn, og bildebokas samspill mellom tekst og bilde får leseren til lettere å involvere seg i selve fortolkningsarbeidet. Det kunstneriske uttrykket åpner opp for både identifikasjon og distanse. Her er det mulighet til gjenkjenning og refleksjon. Jeg-fortelleren i bildeboka tilkjennegir sin grunnleggende livsholdning allerede i åpningsordene:
Jeg kom til verden
en vårdag for tretten år siden.
Jeg angret nesten øyeblikkelig.
Følelsen av utenforskap forsterkes også gjennom illustrasjonen i dette etableringsoppslaget der jenta står mellom foreldrene sine. Når det gjelder varme og nærhet, er moren og faren ulikt skildret. Moren ser bort som om hun har tankene et helt annet sted, mens faren med øynene lukket holder kjærlig rundt familien sin. Men hvem ser han egentlig der han står med øynene knepet igjen? Selv framstår trettenåringen som en kaninliknende skikkelse med øyne som stirrer forskremt på leseren og tydeliggjør at hun kjenner seg svært utilpass.
Hvem er denne trettenåringen som i nesten alle oppslagene blir framstilt som en kanin mens både foreldre og jevnaldrende er tegnet som vanlige mennesker? Tilsynelatende er det ingen rundt henne som oppfatter eller reagerer på hennes framtoning. Å være en vanlig tenåring blir en rolle hun må spille, og da forsterkes den manglende delaktigheten i et fellesskap. Det er ingen til å dele disse inntrykkene med, og tittelen på boka understreker noe av den ensomme situasjonen jenta er i: Dette snakker man bare med kaniner om. Hennes indre forestilling om å være annerledes og stå utenfor et fellesskap projiseres ikke bare ut i bildene, men kommer også fram i verbalteksten som egne betraktninger:
Av og til, når jeg er med andre,
føler jeg meg utkledd som en annen.
En som for all del ligner på meg,
men selv står jeg i utkanten.
I «Mangfoldige muligheder. Aktuelle temaer og tendenser i nyere billedbøger» hevder Ayoe Quist Henkel og Martin Blok Johansen at «Eksistensielle spørgsmål, metafiktion, aldersmæssig udvidelse af læserskaren og afsøgning af nye æstetiske veje er alle nogle af de tendenser, der er til stede i de billedbøger, der læses og udgives i disse år».
I Sverige kategoriseres Om detta talar man endast med kaniner om for aldersgruppen 12-15 år, men flere anmeldere synes det blir en for snever aldersgrense. Malin Alvasdotter skriver i Barnboksblogg: «En bok som tar in det svåra att inte känna som alla andra verkar känna. Att inte möta livet glatt och ivrigt. Om att inte få eller ens vilja vara med på riktigt. En evig känsla för vissa och huvudpersonen må vara tretton år men känslan är tidlös. […] Det är en ovanlig bok, skulle kunna rekommenderas för en viss människotyp, hellre än för en speciell åldersgrupp.»
Magikon, bokas norske forlag, presenterer hovedpersonen som «høysensitiv» og «introvert», og de mener dette er en bildebok for ungdom og voksne. Forlaget påpeker at boka har blitt et fenomen i Sverige. Den har allerede kommet i flere opplag, noe de begrunner med «Boka fanger kanskje en tidsånd, og en allmenn følelse av fortvilelse som deles av mange tenåringer».
At mange av dagens unge preges av uro for ikke å lykkes og passe inn i det sosiale fellesskapet, kommer fram i flere medier. Våren 2016 ble TV-dokumentarserien «Jeg mot meg» sendt. Åtte ungdommer viste gjennom egne videodagbøker fram sine liv bak fasaden og tydeliggjorde hvordan de slet med ensomhet og ulike psykiske utfordringer som angst og depresjon. Deretter var ungdommene sammen i gruppeterapi ledet av en erfaren psykolog som fikk både de unge deltakerne og seerne til å forstå hvor utbredt psykiske problemer er. Ved å alminneliggjøre det ble det ikke lenger så skambelagt, og deltakerne satt ikke lenger igjen med en så sterk følelse av å være helt alene om problemene.
Mental Helse Ungdom hadde sommeren 2016 kampanjen «Vi vil leve» for å forebygge selvmord blant unge. På offentlige transportmidler ble det hengt opp plakater hvor ungdom som selv hadde fått hjelp, stod fram med sin historie. Felles for mange av disse ungdommene var blandingen av ensomhet og håpløshet som hadde forsterket følelsen av meningsløshet og manglende fellesskap.
I et av oppslagene i Dette snakker man bare med kaniner om er det et idyllisk tegnet bilde med bildeteksten «Mamma» hvor en kaninmor holder kjærlig rundt ungen sin der de to ligger i en blomstereng. Verbalteksten i oppslaget får fram lengselen etter tilhørighet, et fellesskap jenta antageligvis aldri har kjent: «Men det hender at jeg drømmer om å høre sammen med noen. Hvordan kan man vite om det burde vært annerledes?»
Inntrykksvar oppfatter hun også den følelsesmessige avstanden mellom foreldrene. Heller ikke er de i stand til å møte datterens behov for nærhet og varme. I et oppslag hvor jenta sitter i sofaen med moren er ikke jentas ansikt lenger tegnet kaninaktig. Kanskje har hun prøvd å åpne opp for sine innerste tanker, men det liten trøst og forståelse å hente hos moren:
– Ikke vær så følsom, sier mamma
Det er lett å si.
Tror hun det er frivillig?
Tror hun det er noe man velger?
Jenta ser klart hvordan hun har vanskelig for å finne seg til rette blant jevnaldrende. Av og til plumper hun ut med de mest upassende ting i redsel for at stillheten skal bli knugende. En måte å beskytte seg selv blir å trekke seg unna: «Jeg ble så flink til å si nei / at jeg glemte hvordan man sier ja.» Men denne strategien forsterker den stadige tilbakevendende følelsen av et liv uten mål og mening. «Meningsløst» er det som verdensaltet formidler, men hun forstår etter hvert at hun ikke er alene om en slik livsfølelse, og denne vissheten trøster henne: «Andre kaniner før meg hadde følt det samme / og gitt det et ord. / Det er nesten som et slags fellesskap.» Dermed blir ikke følelsen av manglende samhørighet så altoverskyggende, og i neste oppslag kommer det en begynnende erkjennelse av et fellesskap med andre mennesker:
Egentlig liker jeg andre mennesker.
Men jeg trenger å være alene for ikke å forsvinne litt,
eller begynne å mene det samme som den
som akkurat da er i samme rom.
For første gang tydeliggjør hun sine egne behov uten å sykeliggjøre seg selv eller rakke ned på seg selv. «Man er sin egen verste fiende, sier bestefar» og åpner opp for å snakke om livets vanskeligheter. Han er den eneste som vekker en følelsesmessig gjenklang i henne: «Jeg så meg selv da jeg møtte bestefars blikk./ Eller rettere sagt: Vi var den samme.» Illustrasjonen på dette oppslaget understreker dette følelsesmessige slektskapet ved at bestefarens hår er formet som hengende kaninører.
På det siste oppslaget står den lille kaninen ute i en skog. At hun ikke er alene i sitt slag vil den observante bildebokleser se. Bak flere av de store trestammene titter nemlig andre kaniner forsiktig fram. At det også fins slike kaniner utenfor bokas permer, kan man tolke inn i Anna Höglunds dedikasjon bakerst i boka: «Tilegnet S. og alle andre kaniner».
Litteraturliste:
- Höglund, Anna: Dette snakker man bare med kaniner om (2015), oversatt av Gunstein Bakke, Magikon
- Alvasdotter, Malin: «Barnboksprat» (lest 15.11.16)
- Henkel, Ayoe Quist og Martin Blok Johansen: «Mangfoldige muligheder. Aktuelle temaer og tendenser i nyere billedbøger». I: Ayoe Quist Henkel og Martin Blok Johansen (red.): Billedbøger – en grundbog (2012), Danskærerforeningens forlag
- Magikon forlags presentasjon