Hopp til innholdet

Den barnelitterære fortellerstemmen

Fortellerstemmen karakteriserer barnelitteraturen. Men fortellerstemmen er knyttet til mediet, være seg fortellingen publiseres gjennom papirteknologi eller elektroniske skjermer. Fortellerstemmen har ulike former for klang, som gir ulike lydbilder. Den har et såkalt barneperspektiv, som både gjør ulike former for selvfremstillinger mulig og som åpner for at kompliserte samfunnsforhold kan presenteres for selv små barn.

Den tidligere barnelitteraturen var preget av en voksen forteller som henvendte seg til barn, ovenfra. Men rundt 1890 ble henvendelsen fundamentalt endret (Bache-Wiig 2000: 146). Leseren fikk anvist et identifikasjonspunkt i fortellingen gjennom det såkalte barneperspektivet. Da leseren ble involvert i teksten, fikk fortellerstemmen en horisontal henvendelse.

War Horse 10b

Foto: Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Oslo, 2000.

Rundt 1890 var samfunnet midt oppe i store endringer. Litteraturen kommenterte disse gjennom de ressursene som stod til rådighet. Papirteknologiens bokmedier benyttet skrift og eventuelt stillbilder. Spesielt i barnelitteraturen ble bildene stadig viktigere. Men det som forente alle former for barnelitteratur var de spesielle, skriftbaserte teknikkene for å gi fortellerstemmen en horisontal leserhenvendelse.

I dag blir barnelitteratur både produsert som bøker og tilpasset elektroniske skjermer, derfor har litteraturen flere ressurser til rådighet når den kommenterer samfunnsendringene. Og samfunnsendringene er også ganske annerledes. Hvilken betydning har det for utviklingen av barnelitteraturens fortellerstemme? Hvordan uttrykker den opplevelsen av å leve i dagens samfunn?

Norsk barnebokinstitutt gjennomfører hvert år en internt studie av et emne som vi oppfatter som sentralt for å forstå hva det er som skjer i barne- og ungdomslitteraturen. Vår hypotese er at barnelitteraturen er i ferd med å endre seg radikalt. For å forstå hvordan har vi i 2015 nettopp sett på den barnelitterære fortellerstemmen.

War horse 1

Foto: Michael Morpurgo: War Horse (2013) Illustrasjon: Rae Smith

I ”Joeys budskap” undersøker Kristin Ørjasæter forholdet mellom fortellerstemme og barneperspektiv i Michael Morpurgos barnebok War Horse fra 1982. Fortellingen er også kjent fra teater og film, men Ørjasæter drøfter bokmediets fremstillingsmåter. Hun drøfter forholdet mellom fortellerstemme og barneperspektiv, og diskuterer hvordan den selvbiografiske fortellerstemmen til en hest kan fremstå som troverdig. Ørjasæter argumenterer for at fremstillingen er performativ, leseren må selv avgjøre hva det som blir fremstilt, betyr. Den moderne barnelitteraturen produserer en aktiv leser-rolle.

I ”Emilie-trilogiens kosmopolitanske funksjon” diskuterer Neha Naveen Barsakh (2009), Verdensredderne (2012) og De som ikke finnes (2014) av Simon Stranger. Disse tre ungdomsromanene handler om hvordan en norsk tenåring kommer i befatning med flyktningkrisen og vil hjelpe, senere utvikler hun seg til å bli aksjonist, men hun klarer ikke å stille opp når utfordringene møter henne på hjemmebane. Naveens analyse er basert på kosmopolitansk teori. Hun argumenterer for at fortellerteknikken skaper en særskilt bevissthet hos hovedperson, og potensielt også hos leseren. Gjennom konkrete møter blir det som var abstrakte forestillinger om de fremmede, omformet til en kosmopolitansk bevissthet om at alle er et ’du’ for hverandre.

I ”Teksten er partitur for stemmen” viser Dag Larsen hvor tett sammenheng det er mellom musikk og litteratur. Verbalteksten har en stemme som fungerer i pakt med de musikalske virkemidlene den får å spille på. I artikkelen tjener musikkstykker fra Arnold Schönberg, Mick Taylor og Frank Zappa som eksempler på musikkens egenskaper. Deretter viser Larsen hvordan barnelitterære forfattere som Fam Ekman, Linde Hagerup, Sonya Hartnett, Lars Amund Vaage og Alf Prøysen utnytter disse musikalske elementene i utformingen av særegne fortellerstemmer. Larsen hevder at musikken i språket er det som taler først. Før ordenes mening taler til leseren, før fortolkning setter inn, taler fortellerstemmen til leseren gjennom klang og rytme og tonefall.

“Før skrifta, var lyden det viktigaste premisset for å fortelje ei historie,” skriver Øystein Espe Bae i “Når lyden får ei anna pipe”. Med tekst- og bildebøkene mistet lyden betydning, men med den digitale litteraturen er den blitt en integrert del av fortellingen. Bae drøfter lyd som et element i å fremstille en verbal, visuell og auditiv fortelling. Og så analyserer han Merete Helles WuWu & Co. (2014). Appen må leses med innestemme og utestemme og med brettet høyt og lavt, for det er leserens stemme og gyroskopet som styrer fortellingens orden. Bae spør om det kanskje er på tide å finne nye ord for hva en leser av digital litteratur er. Når leseren må være med på leken for at fortellingen skal skride frem, forvandles interaksjon til medskaping. Kanskje er det også på tide å finne nye begreper til den digitale litteraturen som utnytter teknologiens muligheter, WuWu & Co. kan vel vanskelig kalles en bildebokapplikasjon?

I ”En fabel for de stemmeløse? – om fakta og fiksjon i litteratur om klima” drøfter Birgitte Eek tilbakekomsten av en politisk barnelitteratur. Utgangspunktet er forfatternes klimaaksjon og den tiltakende økokritiske bølgen i så vel litteraturteori som skjønnlitteratur. Hva skjer med fortellingen når den har et så tydelig budskap, spør Eek. Hva slags fortellerstemme er det som forener kunnskapsformidling, sakprosatekster og fiksjon? Blir den overpedagogisk, eller tjener den budskapet?


Litteratur:

Bache-Wiig, Harald 2000: Frisetting av barndommen. Rasmus Løland som barnebokforfatter. Oslo: Universitetet i Oslo. Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap

 

Relaterte innlegg