Hopp til innholdet

Med skikongen på lette verseføtter

Nasjonen Norge defineres gjennom grunnlovens forordninger, i bestemmelsene om kongeriket, staten, religionen og borgerne. Det er 46 paragrafer om kongen, men Kongen har liten reell makt. De mange bestemmelsene fungerer derfor som en påpekning av historien. I 1814 stod kongemakten i sentrum for de forhandlingene som førte til at Norge fikk en egen grunnlov før landet ble en selvstendig stat. I gjeldende grunnlov blir Kongen fremdeles hedret gjennom de mange paragrafene, men hans makt er sterkt begrenset. I barneboka Olavs første skitur (1994) fremstiller Tor Bomann-Larsen kongen som et nasjonalsymbol. Fortellingen leker med kongehuset, barnelitteraturen og norskheten. 

”Til landet kom en fin familie / og alle tre fikk ski, så stilige. // Straks av sted på tur de drar, / lille Olav, mor og far. // Først må de spenne skiene på, / Før de kan ta fatt å gå. // Endelig er allting klart. / Eller er det noe rart?” (Bomann-Larsen 1994, s. [ – ])

 Bomann-Larsen på ski-page-beskjært

Hvert oppslag inneholder to verselinjer. De festlige nødrimene er komplettert med svart-hvite strektegninger som demonstrerer fortellingen moment for moment eller scene for scene. De første oppslaget viser familien foran juletreet med hvert sitt skipar. De voksne er gjenkjennelige som kong Håkon og dronning Maud. Høye og tynne og elegante. Den lille gutten har derimot det kommende kong Olavs runde, joviale skikkelse. Det neste bildet fremstiller en trikk som går oppover lia. For den voksne leser assosiserer bildet til kong Olavs berømte tur med Holmenkollbanen under oljekrisen i 1973. Deretter følger oppslag som viser at kongefamilien tar på seg skiene, men det er bare den lille gutten som har skituppene foran. De voksne har tatt på seg skiene bak frem.

Denne lille versefortellingen om hvordan kong Olav som barn lærer seg å gå på ski, mens hans foreldre ikke får det til, gir en forklaring på hvorfor nettopp Olav skulle komme til å bli kjent som en kjær folkekonge. Bomann-Larsen skriver og tegner ham inn i den nasjonale mytologien ved å vise forskjellen på ham og foreldrene.

I Imagined Communities. Reflections on the origin and spread of nationalism (1983) definerer Benedict Andersons det nasjonale som en forestilling, nærmere bestemt som et forestilt politisk fellesskap. Med begrepet forestilling mener han en konstruksjon, en fortelling som etter hvert fremstår som virkelig. Anderson forklarer at det nasjonale er en modell for politisk, økonomisk, kulturell og språklig samhandling som fører til at de involverte betrakter seg selv som en befolkningsenhet. Ingen kjenner alle de andre som man inngår i nasjon med, likevel forestiller man seg at man inngår i en enhet med dem. Enheten konstrueres ved felles territorium, myter, og historie og konstitueres gjennom fortellinger og symboler som man er blitt enige om. Kongen er ett nasjonalt symbol, men det er ikke et særnorsk fenomen. Kongen er et nasjonalsymbol i alle kongedømmer. Det som fortellingen om kong Olavs skiferdigheter gjør, er blant annet å forankre kongen i et ordtak; alle nordmenn er født med ski på bena. Bomann-Larsens fortelling handler nettopp om at Olav blir nordmann ved å lære seg å gå på ski.

”Nå starter turen, en, to, tre! /En gikk opp, og to gikk ned. // Olav tenker kun på sitt, /

Går opp bakken skritt for skritt.” (Bomann-Larsen 1994, s. [ – ])

Illustrasjonene viser hvordan Olav går fremover, mens de voksne sklir bakover nedoverbakke, dit skituppene peker. Det gjennomførte barneperspektivet motvirker den ærefrykt, som en ellers kunne tenke seg at en kommende konge blir betraktet gjennom og forbereder hans ettermæle som folkekonge. Det enkle spåket og verserytmen gir leseren en følelse av letthet. Illustrasjonene, som viser en rund, liten fyr, sammen med høye, tynne foreldre referer til de virkelige personen, men de er samtidig så abstrakte at enhver leser selv kan fylle dem ut, derfor er det mulig å identifisere seg med de kongelige her, særlig med barnet, Olav, som snart skal få all oppmerksomhet. Fra det sjette oppslaget er foreldrene ute av fortellingen og synes ikke igjen før i det 24. oppslaget. Leseren følger i stedet Olavs streben etter å få det til. Det at han først ikke lykkes, er et knep som ikke bare er troverdig, men som også appelllererer til leserens idenifikasjon. Leseren har lettere for å identifisere seg med en karakter som feiler og engasjerer seg derfor i karakterens ambisjon: Leseren vil at Olav skal få det til.

Som hjelper og læremester har Bomann-Larsen i god barnelitterær fortellertradisjon utstyrt lille Olav med en harepus. Derved involveres definisjonen av kongen med det klassiske norske nasjonalsymbolet: naturen. Selv om det å bruke naturen til fritidsaktiviteter forsåvidt ikke er et særnorsk fenomén, defineres det slik.

I Norsk naturmytologi. Fra Edda til økofilosofi (1988) argumenterer kulturforskeren Nina Witoszek for at forholdet til naturen utgjør en varig forestilling i norsk kultur. Ikke så at andre land ikke også har et nært forhold til sin natur, det som er typisk norsk er at naturen ikke blir avdramatisert og romantisert ettersom urbaniseringen blir dominerende. I stedet er det oppstått en varig forestilling om at det å være norsk er å være underlagt barske naturforhold som man må lære seg å takle for å bli et harmonisk menneske. Witoszek har rett i at naturmytologisering utgjør et sterkt element i forestillingen om nasjonal norsk kultur. Men grunnen til at denne forestillingen har holdt stand så lenge, er at norsk litteratur vokste frem under nasjonalromantikken og at naturmytologien har overlevd som et litterært motiv, også etter at nasjonalromantikken stivnet. De sentrale fortellingene som definerte og reproduserte norsk kultur og nasjonalfølelse formidlet egenskaper som hardførhet, nøysomhet, og ydmykhet. Derfor lærte leserne av den fremvoksende norske litteraturen at det å være norsk ikke handler om å besitte europeisk dannelse, men derimot nære en ydmyk respekt overfor naturkreftene og for øvrig være både hardfør og nøysom, kristen og selvstendig. Hos Bomann-Larsen ser vi altså at lille Olav lærer seg å gå på ski ved hjelp av en hare. Så tett kontakt har han med naturen.

”-Slo du deg? sa harepusen. / -Godt det ikke var på grusen. // -Det er ikke lett med ski. / Jeg skal hjelpe deg på gli. // Se på meg, sånn skal du gå. / Med begge bena litt på skrå. // Bortover er ganske lett. / Gå med bena ganske tett. // Sporet ditt, se som det minner / mest om tog- og trikkeskinner.” (Bomann-Larsen 1994, s. [ – ])

Kronprins Olav på ski med kong Haakon VII (Bilde fra NBs bildearkiv)

 

Det er en barnelitterær tradisjon for at barn og dyr kan kommunisere. I følge den franske 1700-tallsfilosofen Rousseau har den urbane sivilisasjonen frembrakt ufrie mennesker i et ufritt samfunn, hans eksempelfortelling Emile or On Education (1762) handler om hvordan barndommen bør være for å motvirke dette. Emile bør ikke gå på skole før han er moden, dvs ved 15 års alder. I stedet bør han ferdes mest mulig ute i naturen. Der skal han få anledning til å lære ved – under veiledning – selv å trekke slutninger av sine egne erfaringer. Et slikt barnesyn ligger til grunn for at det har utviklet seg en barnelitteratur som fremstiller større nærhet mellom barn og natur enn mellom voksne og natur, og at det nesten bare er barnekarakterer som tillegges evnen til å kommunisere med dyr. I en norsk sammenheng er dette er et ideal som føyer seg pent inn i den nasjonale mytologien. I denne rojale sammenhengen får poenget en tilleggsdimensjon: Den fremtidige kongen er ikke bærer av den urbane sivilisasjonen som skaper ufrihet, derfor er han velegnet til å symbolisere et fritt Norge.

I Bomann-Larsens fortelling fremstilles skituren med de ikke-norske foreldrene som en ramme, der lille Olavs tur med haren, fungerer som et dannelsesprosjekt. Tegningene understreker dette ved å demonstrere hvordan Olav, skritt for skritt og i pakt med rådene fra harepus forvandler seg selv til en skigåer. Illustrasjonene fremstiller momentene i denne forvandlingen. Litt dramatikk blir det også rom for når reven dukker opp. Det er i sin iver etter å redde haren fra reven at Olav lærer seg å kjøre nedoverbakke og hoppe. Da han treffer foreldrene sine igjen avsluttes turen som har gjort Olav til en fullbefaren nordmann.

Det er ikke uvanlig at barnelitteratur handler om identitetsutvikling. Men i dette tilfellet handler det om å konstituere kongen som et norsk nasjonalsymbol.

 P.S Olavs første skitur finnes også som animasjonsfilm.


Litteraturliste:

Anderson, Benedict 1983: Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. New York: Verso

Bomann-Larsen, Tor 1994: På skitur. Oslo: Cappelen

Witoszek, Nina 1988: Norsk naturmytologi. Fra Edda til økofilosofi. Oslo: Pax forlag

Ørjasæter, Kristin 2012: ” Wild Nature Revisited: Negotiations of the National Self-Imagination”, i Kelen og Sundmark (red.): The Nation in Children’s Literature. Nations of Childhood. London og New York: Routledge

 

Relaterte innlegg