Hopp til innholdet

Om kongen

Kongen er en viktig person i barnelitteraturen, der han er den ultimate far som barnet vil tro også kan bestemme over barneleserens foreldre; selv om det også er lov å tøyse om han.

I Grunnloven er hele kapittel B, hele 46 paragrafer, forbeholdt kongen. Kongen (eller dronningen) er hellig og kan ikke lastes eller anklages (§5), han er den utøvende makt (§3), han må bo i Norge og må ha Stortingets samtykke hvis han skal reise bort i mer enn 6 måneder (§11). Det er kongen som lar innkreve skatter (§18) og det er kongen som kan benåde forbrytere (§20). Han kan også begynne kriger (§26), og dele ut ordener og titler.

Barnelitteraturens konge er en litterær figur med utvidete fullmakter. Og der virkelighetens konge i dag i hovedsak har symbolverdi har eventyrkongen besluttende myndighet.

Det er mye kongen kan gjøre med Grunnloven i hånd, og i barnelitteraturen er det mye kongen kan gjøre bare fordi han er konge. Han kan for eksempel få folk flådd når de er dumme, han kan gifte bort datteren sin til en snill bygdetulling og gi bort halve riket til den samme. Men han kan også gripe inn i folks liv på en god måte og redde de som trenger det, ved benådning eller ved å gi dem pålegg om å være snille.

Folkeeventyrkonge fra gammelt postkort

 

I folkeeventyrene er kongen konge over land og riker, med krone på hodet og all makt. Han er far til vakre prinsesser eller udugelige prinser som på hvert sitt vis må reddes for at kongeriket skal bestå. Han er ikke hovedperson, men bestemmer hvem som skal gifte seg med prinsessen på hvilket grunnlag. De som ikke respekterer reglene for dette, eller feiler, risikerer å bli flådd eller får hodet kappet av. Den som oppnår verdig ære får prinsessen og kongeriket. I Prinsessen som ingen kunne målbinde leser vi blant annet: ” Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist bestemte kongen at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle svimerkes på begge ørene med det store svijernet hans – han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingenting”.

keisakleI de norske folkeeventyrene beskrives kongen i realiteten som en gammel storbonde eller odelsbonde med tilhørende fullmakter, noe de opprinnelige eventyrillustrasjonene er med på å forsterke. Riktignok har kongen krone på hodet, men slottet er ofte en storgård av tømmer, og kongen er kledd som en rikmann eller storbonde. De andre nordiske landene har ikke lenger et så sterkt forhold til sine folkeeventyr, men har et rikere tilfang av kunsteventyr. Kunsteventyrenes konge er tydeligere en adelsmann, og er tegnet med flott klesdrakt og slott med tårn og spir. Dette kan kanskje komme av forskjellene mellom landenes tradisjoner der Norge har odelsloven de andre ikke har, mens de i stedet har en adelsstand.

I kunsteventyr kan kongen være en trist og plaget person som ikke får viljen sin, og lider under det. Som et furtent barn. Fremdeles som en føydalherre som deler ut ordrer i øst og vest, og som alle prøver å blidgjøre, men som det rike guttebarnet man må passe på å holde tilfreds. Som i Nattergalen: ”Men den boken jeg har lest det i,” sa keiseren, ”er sendt meg fra den stormektige keiseren av Japan, så det kan ikke være løgn! Jeg vil høre nattergalen, den skal være her i kveld, den har min aller høysete nåde, og kommer den ikke, skal hele hoffet dunkes på magen etter at de har spist kveldsmat.”

Kongen har riktignok makt, men vises også som en vanlig puslete fyr det ikke er grunn til å være redd, og kanskje heller le av, som i Keiserens nye klær: ”Så gikk keiseren i opptoget under den vakre tronhimmelen, og alle mennesker på gaten og i vinduene sa: ’Nei, keiserens nye klær er vel makeløse! For et vakkert slep han har på kjølen! Og så godt som det sitter!’ Ingen ville la seg merke med at de ikke så noe, for da hadde han jo ikke dugd i embetet, eller vært fryktelig dum.”

Kongen i eventyrene er en ufarliggjort versjon av storbonden, eller en mektig far barn kunne og kan identifisere, men han er gjort tannløs ved at alle hans bekymringer forholder seg til de nære ting i kongens liv, og ikke har noen vesentlig innvirkning på livet ellers i kongeriket.

I moderne barnelitteratur er kongen oftere en anakronisme det er lov å le av og ha moro med. Han står på balkongen og vinker 17. mai:

Kongen vår
Kongen vår er glad han
Han roper hurra når han våkner
Hurra! Roper han
Når han pusser tennene sine
roper han hurra
Huvva! Huvva! Roper han
Vil du ha bløtkake?
Spør dronningen
Hurra! Roper kongen
Jeg tror jeg skal finne frem
en ren skjorte til deg jeg
sier dronningen
Hurra! Roper kongen
Han stiller seg på balkongen
Enda det ikke er kommet noen ennå
Det er best å være tidlig ute
sier kongen
Han vinker
Hurra! Hurra! Roper han.

Fra Undre meg fordundre: dikt og regler, av Halvor Rolli (1995) Gyldendal 

Eller han åpner nye tunneler på Vestlandet, og er ventet på besøk i tunnelen hos Knudsen & Ludvigsen:

Kanskje kommer kongen
hit til middag nå i dag.
Vi har dekket på perrongen
med god mat av alle slag.

En helt ny måte å omtale kongen på er de bildebøker og fortellinger som er laget på grunnlag av den virkelige kongens liv og levnet, med tegninger som åpenbart likner regenten, men med store friheter i fortellingen. Et eksempel på dette er bildebokserien Kongen av Tora Marie Norberg, pekebøker om kong Harald. Innholdet i boken Kongen som seiler sin egen sjø beskrives slik av Kagge forlag: Vennene skal pusse seilbåten. Kongen møter opp til dugnad, men det er ingen andre der. Hva gjør han da?

En annen bok i samme sjanger er skrevet av prinsesse Märtha Louise med illustrasjoner av Svein Nyhus: Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet. En overdådig bildebok om kong Haakon, dronning Maud og lille prins Olav som kom til Norge og skulle bli norske, og som til slutt måtte sette kronene sine til utstilling fordi de var så lette å ødelegge når man faller på ski eller kjelke.

Torill Koves prisbelønte bok og film Min bestemor strøk kongens skjorter fra 2000 hører også inn i denne kategorien. Den kongen som vant konkurransen om å være Norges konge, og familien hans, var veldig krøllete i tøyet, men så Torill_Koves_kortfi_109711a_ny_hovedspaltekom en mann med skjortene til bestemoren som så strøk kongens skjorter. Da han måtte flykte for krigen organiserte strykerskene aksjon mot tyske uniformer ved å svi dem, rive knapper av dem og ha kløpulver i dem når de skulle strykes.

Grunnlovens konge er ikke lenger en allmektig konge eller odelsbonde man kan frykte eller elske, men i barnelitteraturen er han fremdeles stor, og har blitt et symbol på trygghet. Vi kan le av ham, skrive rare dikt om ham, lage rare tegninger av ham, men han vil alltid være der på balkongen.

I Gro Dahle og Svein Nyhus’ Sinna mann ber barnet kongen om hjelp. Kongen agerer mot den voldelige faren og redder barnet i nød. Dette er ett av få eksempler i ny barnelitteratur der kongen gis en rolle lik den i eventyrene, og hvor han utøver kongelig makt. Boka er basert på samtaler gjort med en gruppe voldsutsatte barn ved senteret for Alternativ til vold i Langesund. De sendte et brev til kong Harald der de fortalte om seg selv. De ble invitert til Slottet, og delte sine historier med Kongen, noe som har vært med på å gi kongen en betydningsfull plass i «Sinna Mann».

Ordet konge har blitt et uttrykk for storhet, og brukes som begrep i en mengde boktitler og daglige uttrykk. ”Apenes konge”, ”jungelens konge”, eller leken ”kongen på haugen”, er noen. Dette gir uvanlig mange treff i et biblioteksøk på ordet konge, for ordet brukes ofte og mye for å beskrive en vinner eller en helt, også i boktitler.

Heilt konge

Snigelen stikk følehorna
inn i seg sjølv
og ser
skogens konge

Hans Sande: Heilt Konge, Dikt for unge og galne, Gyldendal 2009

Relaterte innlegg