Hopp til innholdet

Mannlige mønster i ny avhandling

Av Lina Undrum Mariussen , tidligere administrasjons- og informasjonskonsulent ved Norsk barnebokinstitutt

Intervju med Svein Slettan, Universitetet i Agder

Avhandlinga di består av åtte artikler som tar for seg:                                                         

  • Kropp og maskulinitet i Rune Belsviks bøker om Arne Bu: Maskulinitet under press. Ei linje gjennom Arne Berggrens ungdomsbøker
  • Maskulinitet på mørk bakgrunn. Om uhygge og mannsbilete i Harald Rosenløw Eegs Vrengt og Alle duene
  • Kjønn i bilete. Om Harald Rosenløw Eegs Filter
  • Lur trubadur. deLillos og det mannlege
  • Heltar under tvil. Om detektivar i kriminalromanar for ungdomar
  • ”Jag stannar här.” Liminalitet og maskulinitet i Farväl Falkenberg
  • Mannen sett gjennom kvinna. Om menn, maskulinitet og kvinneidentitet i Bente Clods Englekraft-trilogi
Maskuliniteten du identifiserer i disse verkene – hva er det som definerer den, slik du ser det? Er det bestemte forventninger til mannsrollen?
 
Jeg oppfatter bildet som temmelig mangfoldig og åpent. Ungdomsromaner, poplåter og film om ungdom kan i dag knapt utformes uten bevissthet om de endringer som har skjedd de siste 40 åra når det gjelder forestillinger om maskulinitet, ja, om kjønn i det hele tatt. Nesten alltid ligger det potensial i tekstene for nyansering, invitasjoner til alternative måter å se tingene på.
 
Alle forfatterne jeg har analysert er opptatt av spenninga mellom det gamle mannsidealet med vekt på selvkontroll, styrke og dominans – det historikeren George Mosse har kalt «the masculine stereotype» – og mer nyanserte forestillinger som gir større rom for mannlig sårbarhet, følelses- og omsorgsevne. Men de nærmer seg denne problematikken på litt ulike måter.

Hos Harald Rosenløw Eeg er hovedpersonene ofte svært sårbare unggutter. De må samtidig forholde seg til autoritære mannsfigurer og mannsideal som er svært ødeleggende for dem. Imidlertid ser vi hvordan

Arne Berggren

Arne Berggren

disse guttene får styrket selvfølelsen og velger å gå sin egen vei. Slik står Eegs forfatterskap i tradisjonen etter kjente ungdomsbokforfattarar som Tormod Haugen og Tor Fretheim, som framhever mannlig følelsesliv og er kritiske til konvensjonell maskulinitet.

Hos Arne Berggren er bildet mer ambivalent. I den populære romanserien om Aldo Monrad fra 1990-tallet framstår Berggren som ironiker og humorist – ganske annerledes enn den alvorlige tilnærming som Eegs romaner preges av. Det er kanskje riktig å si at han utforsker og leker med både gamle og nye mannsbilder, uten nødvendigvis å være så veldig politisk korrekt. Følelsen av tyngende forventninger fra mannsidealer som en ikke klarer å leve opp til, eller gjerne ville løst seg fra, er likevel et tema i Berggrens forfatterskap som helhet. En viss ambivalens mellom gammelt og nytt finner vi også i forfatterskapene til Ambjørnsen, Belsvik og Clod, og vi finner det i Lars Lillo-Stenbergs tekster.
 
På hvilken måte behandler verkene maskulinitet? Kan vi snakke om en egen maskulinitets-poetikk?
 
Det er snakk om mange og til dels ulike tekster. Men et fellestrekk er likevel kunstneriske grep som framhever nyansering og mangfold når det gjelder maskulinitet.
 
Én måte nyanseringen av det mannlige foregår på, er gjennom dialog med kjente sjangertradisjoner. Alle som leser tekster og ser film bygger opp forventninger om faste figurer og livsmønster knyttet til bestemte sjangre. I romanene kan en se hvordan slike sjangermønstre blir synlige. I noen tilfeller nyanseres bildet av maskulinitet ved at iboende muligheter i sjangermønstrene tas i bruk. I andre tilfeller skapes nyanseringen gjennom ironisk underminering av de tradisjonelle mønstrene, karikering og kontrastvirkninger.
 
Også Harald Rosenløw Eegs framtidsfabler Vrengt og Alle duene viser en nyansering og problematisering av mannlighet ved å gjøre bruk av velkjente sjangermønstre. Her handler det om litterær gotikk, skrekkeffekter, der det rulles opp en veldig verdikonflikt mellom menneskelighet og barbari. Denne verdikampen framhever også ulike forestillinger om hva mannlighet kan være. Her står følsomhet og omsorgsevne overfor en instrumentalisme som reduserer mennesket til et middel.

Brudd, ironi og parodi i forhold til sjangertradisjoner finner vi i større grad hos forfattere som Rune Belsvik og Arne Berggren. I Rune Belsviks romanserie om Arne Bu er det spor av en tradisjonell mannlig utferdshistorie, med lengsel etter eventyr og erobringer i det ukjente. Men så farges det hele av en veldig ironi; helten kastes tilbake og tvinges til å møte seg sjøl i døra.

Arne Berggrens roman Fisken opererer i en liknenede sjangertradisjon, i dette tilfellet villmarkshistoria om prøvelser «der menn blir menn». Igjen slår ironien og komikken inn, og inntrykket av maskulinitet blir temmelig åpent og ambivalent.

Ellers er det verd å merke seg at en rekke metaforiske grep i tekstene har betydning for det inntrykket av maskulinitet som skapes. Harald Rosenløw Eegs sterkt bildeskapende skrivemåte er ett eksempel her. Jesper Ganslandts poetiske film om voksen ungdom i en småby i Sverige, er et annet. Både Eeg og Ganslandt utvikler billedlig mening gjennom kroppsbilder, miljøtegninger og naturstemninger, på en svært sansevekkende måte.
 

For øvrig vil jeg si at avhandlinga forsøker å utvide feltet for ungdomslitteratur noe, i takt med den utvidelsen av ungdomsalderen som vi har sett opp gjennom moderniteten. Jeg tenker at de livsbildene vi møter av uetablert og søkende liv opp gjennom 20-årsalderen i Lars Lillo-Stenbergs tekster og i Jesper Ganslandts film, også er en form for «ungdomslitteratur» eller «ungdomstekster». Utvidelsen av ungdomstilstanden har slik jeg ser det sitt motstykke i en stadig sterkere oppløsning av skillet mellom ungdomslitteratur og voksenlitteratur.

Du har arbeida med maskulinitetstematikken over ei årrekke. Har du sett ei endring i kjønnsdiskursen i løpet av denne tida? I mediene, politikken, i kunstuttrykkene?
 
Skal vi snakke om en langsiktig trend, er det vel ingen tvil om at den peker i retning av større åpenhet og variasjon når det gjelder forestillinger om kjønn. Grenser flyttes, og mulighetene til å forme sitt liv på alternative måter blir større. Det store spekteret av livsbilder gjennom mediene spiller en vktig rolle her. Selv om stereotypier og uniformering av holdninger og adferdsmønstre har en tendes til å være utbredt blant ungdom, kanskje særlig blant gutter, har jeg et inntrykk av stigende åpenhet og fleksibilitet også her. 
 
Kjønnsforskning har lenge vært synonymt med kvinneforskning eller feminisme-prosjekter. Hvordan har det vært å nærme seg kjønnsidentitet med en maskulin vinkling? Fins det miljø for dette i Norge?
 

Det er stigende interesse for forskning på menn og maskulinitet i Norge, selv om feltet har en ganske kort historie sammenliknet med kvinneforskningen. Jeg opplever ikke at det er noen særlig motsetning mellom disse feltene – iallfall ikke i Norge. Problemstillinger og teorier innenfor feministisk orientert forskning har vært nyttige også i maskulinitetsforskning. Det er særlig forskere som har vært opptatt av maskulinitet i litteraturen, som har vært mine referanser.

Her er det faktisk en viss tradisjon nettopp i barne- og ungdomslitteratur-forskningen. Harald Bache-Wiig ved Universitetet i Oslo og min kollega ved Universitetet i Agder, Rolf Romøren, har vært viktige med sine historisk orienterte studier av gutteboktradisjonen og også interesse for maskulinitet i samtidslitteratur for barn og unge. En annen litteraturforsker, Jørgen Lorentzen ved Senter for kjønnsforskning, har samtidig skrevet mye interessant om maskulinitet i litteratur for voksne.

Har du funnet noe som har overraska deg underveis?

Overraskelsene har nok særlig med tekstenes kunstneriske form å gjøre. Jeg har flere ganger blitt fascinert over språklig originalitet og intensitet i en del ungdomsromaner. Her ligger mange skatter og venter for den som tar seg tid til et møte med disse tekstene.

Jesper Ganslandts skildring av «voksent» ungdomsliv i filmen Farväl Falkenberg var også en sterk opplevelse. Denne filmen har en poetisk, dvelende stemning som griper en på en særlig måte.

Vi hører ofte at det går nedover med guttenes lesing. Men det virker som om du har analysert verker som tar den gutten/den unge mannen på alvor, gir ham både stemme og rom. Har du noen tanker om hvorfor et flertall av unge gutter ikke leser – mangler unge gutter likevel relevante modeller for identifikasjon i litteraturen, eller tror du svarene ligger andre steder?
 
Mange har ment noe om den problematikken som har med gutter og lesing å gjøre. De fleste er vel enige om at dette er et ganske komplisert felt. På den ene sida er det klart at mange gutter ikke leser særlig mye. Leserundersøkelsene viser også at mange ikke er særlig interessert i skjønnlitteratur, og at sjangerinteressen er smal. På den andre sida finnes det tross alt gutter som leser av egen fri vilje – også skjønnlitteratur! Og det finnes eksempler på at god formidling og tilrettelegging i skolen har ført til et veldig oppsving i guttenes lesning, i alle slags sjangre.

Ett slikt eksempel er prosjektet «Ungdom inn i teksten», initiert av Norsk barnebokinstitutt, der en del skoler i agderfylkene var engasjert i å utvikle litteraturundervisningen. En la vekt på engasjert formidling, at både mannlige og kvinnelige lærere skulle være med, at elevene skulle få tid til å lese i fred på skolen, og at det skulle være varierte arbeidsmetoder med utspring i elevenes egne leseopplevelser.

Prosjektlederen, Marianne Lillesvangstu, skriver om sitt inntrykk av hva dette gjorde med lesepreferanser, i boka om prosjektet som kom i 2007: ”Jentene leser det meste, guttene vil ha action og eventyr, fart og spenning, har vi fått høre etter flere leseundersøkelser […]. I de skolene hvor det legges vekt på systematisk presentasjon av ny ungdomslitteratur, ser formidlerne stadig at gutter og jenter velger på tvers av hva leseundersøkelser måtte hevde.”

Jeg har lite sans for oppfatninger som tydelig går ut fra at gutter fra naturens hånd liksom er designet til de og de preferansene når det gjelder lesing. Veldig mye på dette feltet har å gjøre med påvirkning, tilrettelegging og ikke minst: hvem formidlerne er og hvordan de evner å kommunisere med sitt publikum. Formidlingen av litteratur og tilretteleggingen av litteraturarbeidet i skolen, er blitt stadig viktigere for lesing, i og med at fritida til mange ungdommer er så preget av andre aktiviteter og underholdningsmedier.

Totalt sett er jeg optimist på lesinga og skjønnlitteraturens vegne, for den representerer en egen, verdifull form for kunstopplevelse som jeg tror det alltid vil være behov for å ta vare på.

Se nærmere informasjon om avhandling og disputas på UiAs hjemmeside

Les også artikkelen «Når gutter skal bli menn» hos Kilden 13.10.2009

Relaterte innlegg