Å slippe barneleseren inn

Hellströms samtalegruppe, foto: Martin Hellström.

Nordisk Råds Litteraturpris bør ha like mange barn som voksne i juryen når de kårer årets beste barne- og ungdomsbøker, mener Martin Hellström ved Linnéuniversitetet i Sverige. Han har valgt å inkludere syv barnelesere som medforskere i sin studie av Maria Gripes forfatterskap. Hver fredag de siste fire årene har han og de yngre forskerne møttes for å leke, spise, lese og snakke om bøker – samtaler som utgjør forskningsprosjektets litterære analyse.

Nylig ble Nordisk barnebokkonferanse arrangert i Stavanger, med barnelitteraturen i grenseland som et gjennomgående tema. Ett av perspektivene som ble belyst i programmet var barneleserens manglende plass i barnebokforskningen. Mens barn og unge i det små har fått en rolle som kritikere av barne- og ungdomslitteratur, blant annet gjennom Foreningen !les’ Upris og Ungdommens kritikerpris, er de fraværende i forskningsfeltet. I den grad barnelesere inkluderes, blir deres tanker og perspektiv målt opp mot den voksne analysen som rettesnor. Vi vil jo at barnas lesning skal berøre deres liv, så hvorfor er ikke voksne mer interesserte i å høre på hva de har å si? spurte Martin Hellström.

Han bryter med tradisjonen for å utelukke barneleseren ved å la den litterære tolkningen av Maria Gripes forfatterskap skje gjennom boksamtaler med syv unge medforskere. Gjennom utviklingen av denne forskningsmetoden lar han barneleseren komme til orde i forskningen sin, hvor hovedfokuset er de tankene barna gjør seg under lesingen. Hellström ser en slik anerkjennelse av barns ideer i lys av FNs barnekonvensjon, som i tolvte artikkel lovfester barns rett til å uttale seg om saker som omhandler dem selv. For er det ikke nettopp barnas meningsskaping barnelitteraturen handler om?

Hellströms samtalegruppe, foto: Martin Hellström.

Hellströms samtalegruppe, foto: Martin Hellström.

«Att leka sig fram till ett resultat»

Sammen med Hellström utgjør barna en lesegruppe som har møttes ukentlig helt siden april 2015, hvor de i et par timer hver fredag ettermiddag leser, leker, prater, spiser og analyserer bøker. Den voksne forskeren leder samtalen, men påpeker at spørsmålene han stiller underveis kommer fra en oppriktig undring, og ikke for å kontrollere eller styre lesingen. Barna er også klar over at jo mer de diskuterer seg imellom, jo bedre blir resultatet. De er likevel ikke helt frigjorte fra den voksne posisjonen, siden den voksne forskeren må være til stede for å presentere – og tolke – barnas tolkning.

Etter hvert som samtalene nærmer seg ferdigskrevne artikler, får barna se over, redigere og tilføye i teksten dersom de er uenige eller har skiftet mening siden sist. Og endringer har det blitt, ettersom barna har vokst til å bli eldre og bedre lesere. De har for eksempel utviklet en lydhørhet for skiftet i fortellerperspektiv i bøkene. Slik kunne boksamtalene utgjort et interessant studium av barns lesing i seg selv, men Hellström påpeker at dette ikke er et litteraturdidaktisk forskningsprosjekt. Boksamtalene mellom barna er metoden han har utviklet, mens de litterære tolkningene utgjør selve forskningsobjektet. Disse analysene kommer barna fram til gjennom høytlesing og samtale om teksten – i tillegg til lek. De har blant annet rollespilt personene i Gripes fiksjonsunivers, og lekt seg fram til hvor de ulike karakterene ville bodd eller hvilke leker de ville lekt om de var virkelige mennesker.

Et problem også i skolen

En slik barnefokusert holdning til forskning er lite utbredt i dag, ifølge Hellström. Han foreslår at barnelitteraturens mindreverdighetskompleks i møte med den «voksne» litteraturens forskningsfelt er årsaken til at barneleseren er så fraværende. Som litteraturfeltets «lillebror» vil kanskje barnebokforskere distansere seg fra den didaktiske forskningen, og dermed ikke ha noe med den virkelige leseren – barnet – å gjøre. Hellström kaller sitt prosjekt en «skisse til forskningen», som er ment å åpne opp for barneleserens delaktighet i feltet.

Det er imidlertid ikke bare i forskningen at barnets tanker om litteraturen blir nedprioritert til fordel for den voksne analysen. Den manglende interessen for barnets perspektiv er også et problem i skolen, hevder han, siden skolen hovedsakelig forholder seg til læreplanen og lærerens egen fortolkning av pensum. Da kan ikke litteraturundervisninga ta utgangspunkt i barnas tolkning av tekstene de leser, og unngår slik å ta tankene deres på alvor.

For Martin Hellström har det vært naturlig å inkludere barnas navn som medforfattere av forskningsartikkelen. Han må påpeke at det ikke var han selv som skrev sitt eget navn øverst og i uthevet skrifttype.

Hvem kommer til orde?

For Hellström er det å inkludere barns lesning i forskningen en form for representasjon, hvor gruppa litteraturen er rettet mot får komme til orde. Slik kan prosjektet ligne en videreføring av feministisk og postkolonial teori, hvor marginaliserte stemmer krever en plass i saker som omhandler dem selv. Motstanden mot den voksne forrangen i Hellströms prosjekt er synlig allerede utenpå publikasjonene. Hverken Hellström eller barna selv ønsker at de skal anonymiseres, så barna står oppført som medforfattere av artiklene arbeidet så langt har resultert i. De deltar også i formidlingen av prosjektet, enten i form av bilde og video i digitale presentasjoner, eller ved å entre den fysiske forskerscenen under forelesninger.

I tillegg til å åpne opp forskningen for barns deltakelse, foreslår Hellström å også inkludere unge litteraturinteresserte i andre sammenhenger hvor bøkene de leser er i fokus. Han etterlyser blant annet en like stor andel barn som voksne lesere i juryen når Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomsbøker skal utdeles. Så lenge barnelitteraturen er ment å bli lest av barn og unge, må voksne også anerkjenne tankene målgruppa gjør seg om bøkene. Ved å invitere barn som medforskere går Hellström inn i den pågående diskusjonen om barneleserens relevans som kritiker, jurymedlem eller forsker, og hvilken rolle kritikken og forskningen skal ha.

Martin Hellström er universitetslektor ved Linnéuniversitetet i Sverige, hvor han jobber som underviser og forsker på barne- og ungdomslitteratur. Han er interessert i hvordan barns leseforståelse kan tas i bruk som en egen litteraturvitenskapelig metode. Dette utvikler han i sitt pågående prosjekt om Maria Gripes forfatterskap, hvor han leser og samtaler om bøkene med en gruppe barn, som har fått rollen som medforskere. Les mer om Hellströms arbeid her.

Relaterte innlegg