 Seniorrådgiver, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 5 minutter |
Med et fromt ønske til Norsk Kulturråd
Tirsdag 22. november lanserte Norsk Kulturråd Et skritt tilbake? – en sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn av IRIS-forskerne Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgaard. I følge forskerne representerer kunstnere med innvandrerbakgrunn en ny, men fremdeles liten gruppe aktører i det norske kulturlivet, til tross for at befolkningsandelen med slike bakgrunner utgjør over en tiendedel av innbyggertallet her til lands. Forskerne er derfor særlig ute etter å spørre om sosiale mekanismer og klasse i minoritetsmiljøer kan være en årsak og om kunst- og kulturfeltet ekskluderer kunstnere med innvandrerbakgrunn. De har derfor intervjuet 20 kunstnere som er kommet til Norge som barn eller som født i Norge av innvandrete foreldre.
Oppsummert er svaret deres stort sett ja på spørsmålene. Ja vel og god kveld, tenkte jeg. Det visste vi vel i grunnen fra før, men det er jo greit med forskning som fastslår det vi allerede vet, om ikke annet så i alle fall for å minne oss om at det trengs handling. Men jeg fikk ikke så reint lite av den fornemmelsen som Knut Olav Åmås kom med dagen etter i Aftenposten, i artikkelen Hvor ble det av Kulturrådet?: ”… en endeløs strøm av seminarer og konferanser som ikke fører til noe som helst.”
Den etterfølgende panelsamtalen svekket ikke dette inntrykket i nevneverdig grad. Der ble det lagt stor vekt på familienes forventninger til barn når det gjelder utdanning og yrke, og at kunstneriske yrker ikke framstår som attraktive for foreldre som er opptatt av penger og sosial status i eget miljø. I familierelasjoner med stor foreldreautoritet er det selvfølgelig et problem å bryte med slike forventninger. Men det har det også vært for barn av arbeiderklassen her til lands i alle år.
- For det første: Hvordan er klassereisene vanskeligere i dag enn på 60- og 70-tallet? Eller/og annerledes?
- For det andre: Antallet kunstnere er større enn noensinne, og det har stor betydning at den enkelte er skolert i området der hun eller han skal arbeide. Hvordan er utdanningene? Hvordan er lærestoffet? Hvordan rekrutterer utdanningene? Når de ut til mulige søkere som ikke har en over- eller middelklassebakgrunn? Fungerer stipendordninger og lånekasse etter hensikten?
- For det tredje: Kunstområdet rekrutterer mange fordi de tidlig kommer i kontakt med kunst gjennom skole og kulturskolene. Hvordan er rekrutteringen av barn med innvandrerbakgrunn til kulturskolene? Prøves særskilte tiltak for å rekruttere systematisk?
- For det fjerde: Hva gjør kunstnerorganisasjonene for å få medlemmer med innvandrerbakgrunn og for å få dem med i styre og stell? Hvordan kan organisasjonene utfordres?
Flere av disse spørsmålene behandles direkte og indirekte i studien fra IRIS, som konkluderer med at det trengs mer forskning om portvokternes rolle i det institusjonaliserte kulturlivet. Det er jo et fromt arbeidsønske, og sikkert nyttig å få vite noe om (selv om vi vet ganske mye), men jeg skulle samtidig gjerne sett noe mer av forsøk på tiltak før forskerne gjør seg ferdig.
Forfatterutdanningen i Norsk barnebokinstitutt er toårig og rekrutterer to studenter, ikke definert ”med innvandrerbakgrunn”, men mer spesifikt: Med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Amerika. Disse studentene får et utdanningsstipend (med støtte fra Fritt Ord) som dekker studieavgiften. Fem studenter med en slik bakgrunn har gjennomført utdanningen (i periodene 2007 – 2009 og 2009 – 2011. En har allerede debutert, en har avtale om debut og to er i dialog med forlag. De fire har bakgrunn fra Pakistan, India, Kina og Argentina.) I år ble det tatt opp to nye studenter til studentgruppa som skal gjennomføre utdanning 2011 – 2013, de har bakgrunn fra hhv Tyrkia og Brasil. Inntakskriteriene til forfatterutdanningen er basert på innsendt tekst og motivasjon, og også søkerne med nevnte bakgrunn må i likhet med de andre bevise at det de skriver har litterært potensial. Men det dreier seg likevel om et kvoteringstiltak. Jeg mener ikke at kvotering er det eneste og beste tiltaket for å øke rekrutteringen. I stedet tror jeg det beste vil være å prøve ulike tiltak på forskjellige utdanninger og institusjoner.
Men jeg skulle gjerne sett at det hovedspørsmålet ble nøyere drøftet (og gjerne forsket på, hvis noen vil det): Hvorfor trenger vi kunstnere med såkalt ”innvandrerbakgrunn”? Er det bare fordi de representerer 11 % av befolkningen? I så fall bør vi vel også sørge for at arbeiderklassens om lag 40 % av befolkningen også sikres en bedre tilgang til kunstneryrkene? Men det vil jo bli en kvantitativ representasjonsordning, og ikke ha noe å gjøre med det kvalitative i kunst. Kvotering er i så måte bare et midlertidig hjelpemiddel som, hvis det skal duge, må settes i sammenheng med spørsmål knyttet til kunstnerisk innhold.
Barne- og ungdomslitteraturen har inntil nå stort sett vært skrevet av hvite nordmenn med forfedre født og oppvokst i Norge. I et land der barn og ungdom gjennom hverdag og media forholder seg til ”det norske” på en helt annen og internasjonalisert måte enn min generasjon gjorde, og der første- og andregenerasjons barn av innvandrere er en helt naturlig del av barnas sosiale liv, betyr et fravær av det nye norske i litteraturen ganske enkelt at denne litteraturen ikke er på høyde med sin egen samtid. Det er ingen i Norsk barnebokinstitutt som går og venter på at en av studentene skal skrive den ”store norske innvandrerromanen”. Poenget er heller motsatt: Disse studentene er like godt norske som de andre, men de har tilleggserfaringer kulturelt generelt og språklig spesielt, som kan bidra til å fornye litteraturen for barn og ungdom her til lands. Formålet må altså være kunstnerisk og ikke representativt motivert for at ulike tiltak skal ha mulighet til å bli noe mer enn virkningsløse, velmenende og politisk korrekte.
Da jeg begynte å gi ut bøker i en alder av 25, var faren min veldig opptatt av hvorfor i himmelens navn jeg måtte det. For ham var det et mål at vi skulle ta utdanning og komme oss opp og fram til sikre middelklasseyrker. En gang pr måned og i over et par år, kom han inn i skrivestua mi og spurte hva jeg drev på med. Men jeg måtte skrive, kunne ikke la være å prøve, og tok derfor ikke hensyn til bekymringene hans. Muligens inneholdt bekymringene også noen tanker om hva folk ville si om oss (selv om han aldri ytret det). Kunst var en sak for middel- og overklassen. Jeg mener at mannen var i sin rett til å være skeptisk. Men spørsmålet for de klassereisende på 60- og 70-tallet var heller om hvor sterk viljen var. Å bli kunstner er et av de største sjansespillene man kan prøve seg på, og da ikke bare økonomisk. Jeg vil vel hevde at det kunstneriske er et langt større sjansespill. Den som ikke har det klart for seg, og faktisk kan la være å bli kunstner, bør – ja – la være. Spørsmålet nå er likevel om det er enda vanskeligere for den som har innvandrerbakgrunn. Der konkluderer studien med ja, og det er vel heller ikke noe nytt. Men hvor lenge skal vi snakke om det?
Mitt fromme ønske til Norsk Kulturråd er derfor at forskningen om temaet blir sterkere rettet inn mot hvorfor og hvordan enn å være repeterende om det vi i grunnen vet mye om fra før.
Først publisert på Forskning.no, 24.11.2011
