For store deler av barnelitteraturen spiller møtet mellom ord og bilde en avgjørende rolle for den kunstneriske opplevelsen. Kanskje skal deler av barnelitteraturen derfor best forstås i et tverrestetisk forskningsfelt og gjennom et tydelig mediefokus?
Vil en sterkere kontakt mellom kunstfeltet og forskningsfeltet føre til en mer visuelt kvalifisert barnelitterær offentlighet?
Under det 2. symposiet til forskningsnettverket Barnelitteraturens kunstneriske verdi møttes forskere og kunstnere for å presentere sine prosjekter under tittelen Barnelitteraturens visuelle karakter på bakgrunn av følgende problemstillinger:
- Hvordan forholder samtidens barnelitteratur seg til den visuelle samtidskunsten?
- Hva betyr ny teknologi og nye medier for samtidens barnelitteratur?
- Hvordan kan barnelitteraturen og barnelitteraturforskningen styrke sin kunstneriske og vitenskapelige posisjon ved å utvikle teori i samspill med annen kunstnerisk forskning?
Når normer er ute og brudd er in
Et velkjent fenomen i barnelitteraturen er bøker som utfordrer eller setter normer på hodet. Lotta Geffenblad er animatør, bildebokillustratør og forfatter med bakgrunn fra film og TV. Nå arbeider hun med å lage en dukkeanimasjonsserie for TV og film på bakgrunn av bøkene om Prikk og Flekk. Innenfor animasjon og dukkefilm har mediets teknikker formet synet på hvordan bildene skal være. Bildene kommer alltid foran historien. Seeren ønsker forandring og utfordring, noe som krever nye uttrykk hele tiden.
Prikk og Flekk kan minne om kaniner, men har menneskelige trekk, samtidig som én er prikkete og én er flekkete. Geffenblad ønsket å vise hvordan hun setter spørsmålstegn ved gitte normer i kommersielle seriekonsepter. Er Prikk og Flekk kaniner eller mennesker, er de stygge eller pene, gutter eller jenter?
Et annet litterært eksempel på lek med normer ble presentert av Åsa Warnqvist som tok for seg deler av forfatterskapet til den svenske forfatteren Pija Lindenbaum. I Else Marie og de små pappaene har hovedpersonen Else-Marie 7 pappaer i dukkestørrelse. At mor bedriver polyandri (en kvinne som er gift med flere menn samtidig) vakte reaksjoner i mange land da boka kom, men for en skandinavisk leser blir dette mer en humoristisk historie.
Men hvilke normer utfordrer den her hos oss? Det ser komisk ut at Else-Marie har 7 små pappaer når hun selv er et barnehagebarn – men Lindenbaum utfordrer forholdet mellom mann og kvinne, barn og voksne nettopp gjennom humoren.
Når pappaene skal hente Else-Marie i barnehagen, men også bader sammen med henne og elsker å base i sengen, blir det vanskelig å skille rollene fra hverandre. Hvem tar ansvar? Det ligger noe urovekkende i å beskrive en ukonvensjonell familie i et konvensjonelt miljø.
Både Greffenblad og Lindenbaum viser ved hjelp av det visuelle uttrykket hvordan uklare roller og uventede fysiske trekk ved hovedpersonene blir normbrudd som utfordrer leserens forventninger og aksept uten at det nevnes konkret i teksten.
Jeg skriver om meg – du leser om deg
Så hva skal en barnebok være? Hvilke forventninger ligger i leserens mottakerapparat? Er det bare voksne som skal definere dette? Stian Hole, illustratør og forfatter, refererte til den danske forfatteren Kim Fupz Aakesons Børnebogsforfatterens 10 bud – som blant annet inneholder advarselen: «Børn er nemlig ligesom alle andre mennesker.» Man skal passe seg for dem som forsøker å regne ut hva et barn er. God kunst blir pedagogisk – men pedagogisk kunst blir sjelden god.
For Hole åpnet den digitale revolusjonen muligheten for å skape nye bilder. Hole flytter, fjerner og setter inn nye elementer i bildene parallelt med at han jobber med teksten.
Hans Garmann-bøker er preget av montasjer i fotoshop – og i mange av bildene ligger gjenskapningen av menneskene tett opp til et realistisk uttrykk, samtidig er utfordringen for leseren at det nettopp ikke er realistisk. Ikke alle proposjoner stemmer og noen ganger er drøm og virkelighet flettet inn i hverandre. Det sømløse ved montasjene fører nettopp til en hyperrealisme, en nesten-virkelighet.
Et bilde er ikke noe sannhetsvitne, mener Hole, og siterer Håvard Rem: «Jeg skriver om meg – du leser om deg.» Det er viktig å lære barna å være like kritiske til bilder som de er til tekst, men: Er teksten nødvendig for bildeboka? Er det noe mer enn nordiske rammebetingelser som bidrar til bildebokutviklingen i Skandinavia?
Teksten har fremdeles høyere status enn bildet i Norge ifølge Hole, derfor bør illustratørene hentes inn tidligere i prosessen slik som scenografene i teateret. Bildeboken og teateret er nære slektninger – arbeid med bilder og dramaturgi finner sted i begge kunstuttrykk. Kontrast, rytme, repetisjon, tempo, retning og god timing er viktig både i bildeboken og på scenen. Et styrket samspill vil kunne bidra til mange spennende forestillinger.
Utgått på dato – den voksne formidlerens farvel?
Hvordan påvirker den digitale barnelitteraturen det det estetiske uttrykket og mottakelsen av litteraturen? Både den skriftlige og verbalteksten kommer samtidig. Den voksne formidleren blir erstattet av en stemme. Hva skjer i denne remedieringsprosessen? Hva skjer med fortellingens og bokens estetikk? Remediering kan føre til to ting ifølge Hans Kristian Rustad fra Høgskolen i Hedmark: Enten gjør den mediet usynlig, eller motsatt – den fører til en synliggjøring av mediet. Teksten blir fragmentert – leserens oppmerksomhet rettes også mot hvordan noe fremkommer.
Et eksempel på dette er hørespillet Magiens arv i Barnetimen i NRK som både sendes for radio, nett og podkast. I tillegg kan kan lytterne bli med inn i universet til hovedpersonene på sidene til NRK Super. Remediering gir en bestemt rytme mellom de to kunstbetingelsene. Både en nærhet til uttrykket og en fordypning i mediet. Men den digitale barnelitteraturen utfordrer våre sjangerforventninger: Ønsker vi fortellingen utviklet som et spill, eller en god historie som skal fortelles, bare i et annet format?
Helene Høyrup fra Det Informationsvidenskabelige Akademi i Aalborg vektla i sitt innlegg at den digitale utviklingen krever at vi drøfter forholdet til vitenskap og teori på nytt. Vi står overfor et nytt litterært og mediehistorisk paradigme som utfordrer barnelitteraturens grunnlagsdiskusjoner. Lesningen blir mer sosial og praktisk med den digitale utviklingen – vi skal som lesere forholde oss til både form, innhold og bruken av de digitale mulighetene.
Den uformelle læringen blir viktigere – den digitale utviklingen fører til at barn lærer mer av hverandre enn av de voksne. En ny agenda for forskningen vokser fram:
Vi trenger nye teorier i behandlingen av nye medier. Lesning på tvers av mediale plattformer, transliteracy, utfordrer tidligere oppfatninger av lesning og det blir viktigere å forske interdisiplinært enn å se utviklingen fra hvert sitt vitenskapelige hjørne.
Den digitale litteraturen krever en nyansering mellom de ulike litterære uttrykkene, et nytt begrepsapparat for å presist kunne definere hva det forskes på:
►Et digitalt argument: Bokens univers utvides og styrkes flermedialt
►Digitalt rekontekstualisert: Remediering av bøker i digitalt format.
►Digitalt originated: Fortellinger som har oppstått først i digitalt format
►E-fortellinger: Verbale tekster med lyd og links som støtter avkodingen av verbal- tekst.
►Lineære e-fortellinger
►Hypertekst-fortellinger: Verbaltekster med links
►Hypermediale fortellinger: Multimodale fortellinger
►E-lyrikk/e-tegneserier
En bro mellom kunst og vitenskap?
Erik Rynell fra Teaterhögskolan i Malmø drøftet hvilke utfordringer forskning på kunstnerisk praksis gir – ut i fra at det opereres med ulike kriterier i kunst og vitenskap. All undervisning skal bygge på vitenskap. At kunst nå oppfattes som en kilde til kunnskap innebærer ikke bare en nyorientering innen kunstfeltet, men også en ny måte å se på begrepet kunnskap innenfor aktuell vitenskap. Ved forskning på kunst – hvilke kriterier skal forskningen bygge på? Kan en kopling mellom fenomenologi og kunst være veien å gå? Innenfor kunsten og vitenskapen gjør man mye av det samme, men vet lite om hverandre. Kan det være andre typer av dokumentasjon enn akademisk skriftliggjøring som kan skape broer mellom kunst og vitenskap?
Også Aslaug Nyrnes fra Høgskolen i Bergen drøftet skillet mellom kunst og vitenskap ved å belyse ulike innganger til kunstneriske og vitenskapelige posisjoner fra et retorisk, topologisk perspektiv. Resonnementet tok utgangspunkt i barnelitteraturforskningen og i eksempler på barnelitterære poetikker, blant annet Stian Holes’, slik den er beskrevet i Børnebilledbogen – indblik og udsyn (Bystrup m.fl. 2009)
Hva er slektskapet mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning? Et topologisk forskningsperspektiv opphever det statiske forholdet mellom såkalt høy og lav kultur. Den kulturelle verdisettingen utvikler seg ut fra historiske, sosiologiske, estetiske, materielle, og kommersielle forhold. Et topologisk orientert forskningsprogram fokuserer på eksempelstudier som får fram et slikt mangfold. (1)
Performancekunstneren Kurt Johannessen tok diskusjonen videre og mente at vi er på vei mot et mer performativt kunstbegrep – situasjonspregete meningsproduksjoner som oppstår i fellesskap i stedet for de klassiske begrepene produsent og mottaker. Vitenskapsteorier forenkles og inkluderes i det performative uttrykket.
Innenfor performance befinner kunstneren seg på samme gulv som utøveren og scenen er som oftest ikke innøvd på forhånd. Alt dreier seg om en mental forståelse, en forskende praksis. En felles opplevelse, men hvordan dokumentere den, eller si noe om hva den gjør med oss?
(1) Fra Forskingsprogrammet Kunstfagdidaktikk – didaktikk på kunstfagas premissar
Høgskolen i Bergen
