Fornuft, følelser – og fordommer

Når verdens største forskningskonferanse om barnelitteratur, IRSCL Conference 2019, går av stabelen i Stockholm, har folkekjære figurer som Pippi Langstrømpe en selvsagt plass. Og – når forskeren Temi Odumosu inntar talerstolen – en hettegenser fra Hennes & Mauritz. Men hva har egentlig kleskjeden og pappaen til Pippi til felles?

Da den svenske klesgiganten Hennes og Mauritz reklamerte for en hettegenser i fjor vinter, haglet rasismeanklagene i sosiale medier. Over det grønne genserbrystet stod det skrevet «coolest monkey in the jungle» i hvite blokkbokstaver. Teksten aleine var ikke problemet, men den fem år gamle gutten H&M valgte som modell hadde afrikansk bakgrunn. Det gikk ikke lang tid før kjeden trakk både genseren og reklamen fra markedet, men skaden var allerede skjedd. Folk var såra; folk var sinte – og noen forstod slett ikke hvorfor folk tok slik på vei.

Folkekjære og problematiske karakterer

Debatter om rasisme er tross alt sjeldent frigjort fra følelser. Det er imidlertid ikke bare den krenkedes følelser som tas hensyn til: Vel så ofte er det den fornærmede parten som må ta hensyn til hvite folks følelser. Temi Odumosu, som underviser i kulturstudier ved Malmø Universitet, viser at folkekjære – og rasistiske – stereotyper av melaninrike mennesker har vært populære i Europa i årevis. Barnebokkarakteren Golliwog har vært suksessfull både som kommersiell leke- og reklamefigur, og nederlendere kler seg ut som Zwarte Piet i blackface når de feirer jul. Her hjemme har vi debattert n-ordet i Egners viser og Lindgrens beskrivelse av Pippi Langstrømpes pappa. I Danmark har debatten dreid seg om barneboka Lille svarte Sambo, som handler om en gutt som deler både navn og sitt karikerte utseende med islendernes Sambó lakkris.

Felles for disse karakterene er at de er populære blant personer som er oppvokst med dem: som regel hvite europeere. Det er også de som gjerne protesterer når figurene anklages for å være rasistiske: Figurene er jo både godt likt og godt ment.

– Det er nettopp slike positive følelser hos den ene parten som gjør debatten om rasisme så betent, påpeker Temi Odumosu. Hvordan, spør hun, kan vi snakke om noe som er problematisk når det er høyt elska?

Slår sprekker i Skandinavias uskyldige selvbilde

Fra scenen i Stockholm forteller Odumosu at inngangen hennes til foredraget har vært en slags meditasjon som lappeteppe: – Å være så åpen for å lære som mulig.

Metoden hennes kan like gjerne tolkes som en oppfordring til publikum om å være åpen for innsikten hun deler med oss. Her, som ellers i barnebokfeltet, er salen hun står foran nesten helt hvit.

Det er nok ikke tilfeldig at Odumosu befinner seg i nettopp den svenske hovedstaden når disse ordene sies. Vi har lett for å tenke at vi er imperialistisk uskyldige, på tross av at de skandinaviske landene hadde kolonier på andre kontinenter og tjente på slavehandelen. Odumosu finner denne mangelen på bevissthet om vår egen kolonialistiske fortid over hele Europa. I hennes eget hjemland, Storbritannia, blir ikke kolonialismen fornektet, men tvert imot sett på som landets storhetstid. Der USA har et bevisst forhold til sin rasistiske historie, ser europeere på sin fortid gjennom andre briller.

For henne ble dette tydelig i oppstyret som fulgte H&M-reklamen med den lille gutten i grønn genser i fjor, da mange stilte seg uforstående til kritikken og spurte «what the fuzz was all about?». Når forsker og kurator Odumosu går bildet nærmere etter i de historiske sømmene, viser det seg likevel som del av en større, problematisk helhet.

Arven etter kolonitida vår

For å forstå hva som ligger bak fremstillingene av melaninrike barn som i H&Ms reklamebilde, går Odumosu tilbake til kolonitida. Europeisk kunst er full av malerier av hvite, adelige mennesker, som ofte er avbildet side om side med ikke-hvite barn, som regel gutter. Disse barna er imidlertid ikke avbilda på lik linje med den hvite adelen. De er heller ikke bare tjenestefolk i europeisk malerkunst. Ofte blir de fremstilt som rekvisitter, eksotisk tilbehør som papegøyer og apekatter, eller rene samleobjekter. Slik reduseres barna til objekter som kan eies, det Odumosu kaller materialistisk kolonialisme.

– Følelse av nærhet mellom fortid og nåtid

– H&Ms reklamebilder vekker en følelse av nærhet mellom fortid og nåtid, forteller Temi Odumosu fra scenen i Stockholm.

For de kodede bildene av svarte og hvite mennesker i kolonitidas billedkunst, lever videre i dagens forestillinger, slik H&M-reklamen er en påminnelse om. Når den lille gutten indirekte sammenlignes med en apekatt i reklamen, er det en likhet som tegnes opp med røtter langt tilbake.

Samtidig lanserte H&M en lignende genser med teksten «Mangrove jungle survival expert», men her valgte de å bruke en lys gutt som modell. Slik blir forestillingen om melaninrike barn som eksotiske og ville, og den hvite europeeren som kan temme de fremmede, reprodusert.

– Kolonialismen spøker ennå i Europa, sier Temi Odumosu.

Fornuft eller følelser?

– Kolonismen er klissete: Den klistrer seg fast i alt, og på alt, sier Odumosu.

Ideen om det klissete, eller stickiness, låner hun fra den britiske forskeren Sara Ahmed. Når et inntrykk blir repetert over lengre tid, slik stereotypiene av svarte blir i bildene Odumosu ser på, produserer de stickiness, skriver Ahmed. Og dette klisteret former følelsene våre.

Følelser har tradisjonelt sett ikke hatt en selvsagt plass i forskning, men de siste åra har flere fagfelt sett en dreining mot affeksjonsteori, hvor nettopp følelser står sentralt. For Ahmed er det imidlertid ikke slik at følelsene våre kommer innenfra: de er i stedet kulturelt betinga, og former oss utenfra. Effekten av årevis med stereotype framstillinger av svarte og hvite mennesker, ideer som fremdeles klistrer seg fast i kulturen vår, er altså at de former rasistiske følelser hos tilskueren.

Rasistiske algoritmer

I så fall kan det være fristende å tenke at vi bør bevege oss bort fra følelsene, og la idealet være den objektive datateknologien. Odumosu påpeker imidlertid at kunstig intelligens også har vist seg å være forutinntatt i møte med mennesker som ikke deler hudfarge eller kjønn med den hvite mannen.

Datamaskiner viderefører nemlig blikket til menneskene som lager dem, et fenomen Joy Buolamwini har kalt «the coded gaze». Ansiktsgjenkjennelsesprogram har problemer med å registrere melaninrike mennesker, og når de faktisk blir registrert risikerer de å kategoriseres som gorillaer av datamaskinen. I USA betyr det at politiet, som benytter seg av teknologien, kan arrestere feil person fordi maskinene presterer dårligere i møte med mennesker som ikke er lyse i huden. – Vil en slik teknologisk framtid, spør Odumosu, i det hele tatt være trygg for ikke-hvite? Mer urovekkende er det at denne teknologien brukes i utviklingen av selvkjørende biler. Framtidas sjåførløse biler skal selv stoppe for fotgjengere – men da må de først være i stand til å registrere alle fotgjengere som mennesker.

Drømmer om noe annet

På sceneveggen bak Temi Odumosu står James Baldwin, Toni Morrison, Charles Johnson og W. E. B. DuBois. For det er i de fiktive universene skrevet av afrikansk-amerikanske forfattere at Odumosu finner håp:

– Å drømme er en radikal handling i å tenke seg et annet sted.

I litteraturen og drømmene hos melaninrike mennesker finner hun makten i å drømme om en helt annen fremtid, og å forsone seg med sin egen fortid. Men for å skape rom for nye framtider, må vi først anerkjenne at kolonialismen fremdeles klistrer seg fast i tankesettet vårt, uten å la følelsen av å bli anklaget for noe dårlig komme i veien. Eller, som Odumosu selv sier: Å være så åpen som mulig for å lære.

Relaterte innlegg