Hopp til innholdet

Godt eller bare grenselønst?

  • av

Barn i 2009 må pent finne seg i at også foreldrene kan bli oppslukt av de nye bildebøkene, og at forfattere bevisst legger inn intertekstuelle referanser i fortellingene som bare de voksne kan forstå. Hvordan påvirker dette barnelitteraturen og barnas leseropplevelser?

Åse Marie OmmundsenNBI har intervjuet stipendiat i nordisk litteratur, Åse Marie Ommundsen, ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, om hennes doktorgradsprosjekt Litteratur for barn eller voksen? Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. Her ser hun nærmere på hva som kjennetegner den nyere barne- og ungdomslitteraturen, og hva som må være kriteriene for at en bok skal kunne sies å være for barn.

Åse Marie Ommundsen disputerer 10. desember 2010

I ditt doktorgradsprosjekt hevder du at grensene mellom litteratur for barn, ungdom og voksne er i ferd med å viskes ut. Hvilke krav mener du man må stille til barnelitteratur for at den skal kunne sies å være barnelitteratur?
I mine analyser av nyere nordisk barne- og ungdomslitteratur finner jeg ulike former for grenseoverskridelser og grenseutviskninger både når det gjelder form og innhold – og ikke minst sjangeroverskridelser.
De siste årene har det blant annet vært en økende tendens til å utgi bildebøker som også henvender seg til voksne, såkalt all-alder-litteratur, men også til å utgi bildebøker som bare henvender seg til voksne. Dette synes jeg er interessant, da bildeboka tidligere var en sjanger som var forbeholdt barn.
Da jeg begynte på prosjektet mittvar jeg så heldig at Maria Nikolajeva, som da var professor i litteraturvitenskap ved universitetet i Stockholm, startet en forskerutdanning for barne- og ungdomslitteraturforskere som jeg har hatt stor nytte av.
Nikolajeva, som blant annet er kjent for boka Childrens Literature comes of age, er opptatt av å se på litteraturen som litteratur, og har i stor grad forkastet ulike adaptasjonsteorier.
Jeg er litteraturforsker og forsker på barnelitteratur som litteratur, men etterhvert som prosjektet mitt vokste frem ble det nødvendig for meg også å tenke på barneleseren. For å kunne analysere grenseoverskridelsene har jeg måttet forholde meg til de leserposisjonene som er innskrevet i tekstene, det vi kaller modell-leseren eller den implisitte leseren.
Mange tabuer er brutt, men fortellerhenvendelsen står fremdeles igjen som det sentrale i definisjonen av barnelitteratur. Etter å ha arbeidet mye med all-alder-litteratur-begrepet, mener jeg at barnelitteraturen må henvende seg også til barn for å kunne kalles barnelitteratur. Litteratur som bare henvender seg til voksne er voksenlitteratur.
Er det et mål at barnelitteratur skal være mest mulig lik voksenlitteratur?
Nei, det er selvfølgelig ikke noe mål. Men det er et mål at barnelitteratur skal behandles like seriøst som voksenlitteratur, og med samme krav til kvalitet både når det gjelder litteraturen selv og mottagelsen av den, jeg tenker da både på forskning og på anmeldelser.
Du snakker om en barnliggjøring av voksenlitteraturen og en voksengjøring av barnelitteraturen. Hva legger du i dette og hvordan mener du det påvirker bøkenes innhold? 
Dette er en toveisbevegelse som først og fremst gjenspeiler utviklingen mot et mer komplekst samfunn med et endret forhold mellom voksne og barn. Voksenliggjøring av barnelitteraturen viser seg både i form og innhold. Litteraturen er mer kompleks.
Den behandler problemer man tidligere skånet barn for, for eksempel krig, og den tar i mye større grad opp eksistensielle problemstillinger felles for alle mennesker.
Jeg tror for eksempel at Jostein Gaarders forfatterskap har påvirket både barne- og voksenlitteraturen i en eksistensiell retning, fordi han tok opp spørsmål som var aktuelle både for barn og voksne.

Et eksempel på barnliggjøring av voksenlitteraturen kan være Erlend Loes Naiv.Super. Språket er enkelt, og kunne passet like godt i en barnebok. Hovedpersonen er en voksen mann som ikke vil være voksen, men som heller vil sitte og banke på et bankebrett. Han ønsker ikke å ta ansvar, og velger heller regresjonen. Det er ellers et vanlig trekk i barnelitteraturen at barna tar mer ansvar. Barnet blir voksengjort og voksne er som barn. Det er mange sviktende foreldre i nyere barne- og ungdomslitteratur.Så grensene går ikke som tidligere ved hva man kan skrive barnelitteratur om, men hvordan?

Ja, jeg har definert begrepet all-alder litteratur i mitt prosjekt på denne måten:
«Forutsetningen for å kunne kalle noe all-alder-litteratur må være at det er en litteratur som henvender seg både til en barneleser og en voksenleser samtidig, og ikke til den ene på bekostning av den andre. Den må altså ha en dobbel adressat, det litteraturteoretikeren Barbara Wall kaller dual address. All-alder-litteraturens aller viktigste kjennetegn blir dermed at det er innskrevet leserposisjoner både til voksne og barn i tekstene. For å bruke Umberto Ecos modell-leser begrep, må tekstene tilby både barneleseren og voksenleseren modell-leserposisjoner de kan gå inn i.»
Erlend Loe: KurtbyRagnar Aalbu: Fokus på kuMange bøker som utgis for barn har veldig mange referanser forbeholdt voksne. Fokus på ku av Ragnar Aalbu er et eksempel på dette, og beveger seg derfor på grensen som all-alderbok. Erlend Loes forfatterskap, som jeg var inne på i sted, er interessant på flere måter.
Vi finner en infantilisering av voksne menn både i voksenbøkene og barnebøkene hans, og de samme motivene går som en runddans gjennom forfatterskapet.
Den siste Kurt-boka, Kurtby, er interessant nok en satire over Knutby-saken, en sak barn i liten grad kjenner til. Den er utgitt som barnebok, men henvender seg først og fremst til voksne. Analysen min av boka viser faktisk at den implisitte leseren er en voksen.
Dette skriver jeg om i artikkelen «På vei mot barnelitteraturens grense? Erlend Loes Kurtby (2008)», som kommer i Barnboken nr 1 2010 som utgis av Svenska barnboksinstituttet.
Men graden av voksenliggjøring vil jo være vanskelig å måle?

Ja, man må analysere fortellerhenvendelsen og gå på jakt etter den implisitte leseren. Jeg jobber mye med det vi kan kalle en sofistikert barnelitteratur som krever sofistikerte lesere. Det finnes sofistikerte barnelesere, og det finnes usofistikerte voksenlesere. Mye av litteraturen henvender seg til både en barne- og en voksenleser samtidig.

Men det finnes fremdeles også masse god barnelitteratur som bare henvender seg til barneleseren, uten en slik dobbelt fortellerstemme. Det er ikke sånn at jeg mener at all barnelitteratur nødvendigvis bør være en form for all-alder-litteratur.
Hva slags litterær kompetanse forutsetter den nye barnelitteraturen at leseren skal inneha?
Dagens barnelitteratur er en mer kompleks form for litteratur, som kan ha kompliserte flerstemmige strukturer. Den krever mer av leseren, men dagens barn har da også en bred tekstkompetanse. Tekstkompetanse utvikles ut fra erfaringer med ulike tekster, og undersøkelser viser at dagens barn behersker mange ulike former for tekst og medier i løpet av en dag, feks gjennom sms, og pc-bruk, tv, film, bøker og blader.
Det er selvfølgelig like store forskjeller på barnelesere som på voksenlesere, men det jeg tror de fleste har felles er bredden i lesekompetansen, den er en helt annen enn da vi som er i 30-årene nå vokste opp.
Hvilke implisitte verdier mener du ligger i nyere tekster, og hvordan tematiseres barndommen i vår tid?
Barnelitteratur er jo en av de beste kildene til å se hvordan barndommen i et land er innenfor en gitt tidsepoke. I dag finner vi få kollektivistiske løsninger i norsk barnelitteratur. Barn blir utsatt for individualistiske krav og valg hele tiden. Før bestemte mor hvilket pålegg du skulle ha på brødskiven, nå får barna ustanselig nye valg å forholde seg til. Barna skal beherske et samfunn i rask endring, og kan heller ikke hvile på at de voksne tar ansvar.
Litteraturen sier noe om samfunnet den skrives i, men den kan også være med på å påvirke samfunnet. Bøker som har en bevisst agenda og som skaper debatt, for eksempel slik Rune Belsviks Tjuven gjorde i 2008, er med på å utvide bildet av den norske barndommen.
Det er en mer krevende barndom i dag, selv om den er mer beskyttet – i Norge vel å merke. Barna må ta mer ansvar for eget liv. Verdimessig gjenspeiler barnelitteraturen at enhver er sin egen lykkes smed.
Du mener at norsk barnelitteratur i liten grad reflekterer en flerkulturell virkelighet, med få avspeilinger av ulike trosretninger. Hva med flerkulturelle innslag som ikke dreier seg om religion?
 
Jeg tror den norske barnelitteraturen kanskje nettopp reflekterer den virkeligheten de fleste norske barn – og forfattere – lever i. Norge er tross alt er et ganske monokulturelt land sammenliknet med mange andre, vi er ikke akkurat et land bestående av kosmopolitter. Til tross for at enkelte bygder har mottatt mange asylsøkere, er det i Oslo og enkelte av de største byene vi ser det flerkulturelle livet vokse fram. Nye virkelighetsbilder vil etter hvert naturlig vokse fram i litteraturen, det har jo faktisk allerede begynt å skje.
Jeg ser at jeg må supplere prosjektet mitt på dette punktet fordi det i høst har kommet flere nye bøker med flerkulturelle innslag. De representerer også en ny dybde i forhold til tidligere, fordi karakterer med flerkulturell bakgrunn ikke lenger bare er med for at boka skal være politisk korrekt.
Et godt eksempel er Skylappjenta av Iram Haq, der hovedpersonen velger den norske kulturen samtidig som hun avviser kjærligheten fra en nordmann. Det er viktig for litteraturens del at disse bøkene kommer naturlig, vi må ikke tvinge dem frem, det politisk korrekte må ikke stenge for kunst og kvalitet.
Mange innvandrere i Norge kommer fra land der de ennå ikke har en egen barnelitteratur i litterær forstand, annet enn enkelte religiøse, didaktiske overleveringer, eller tradisjonelle muntlige fortellinger. Da er det ikke rart at det går i hvert fall en generasjon før deres barn begynner å forholde seg til, eller skrive egen barne- og ungdomslitteratur.
Utvikling av barndom og barnelitteratur henger sammen. Er vi tilbake der det hele startet med én felles litteratur for barn og voksne?
I Norge var det først på 1800-tallet at barndommen ble definert som en egen livsfase, og barna ble anerkjent egne behov og sin egen litteratur. I dag har vi mange bøker med overskridelser og utviskninger av grenser i begge retninger, så det kan jo kanskje se ut som at all-alder-litteraturen kan være et uttrykk for at sirkelen sluttes. Samtidig gjenspeiler jo dagens rike og varierte tilbud av barne- og ungdomslitteratur et samfunn der barna på mange måter faktisk har overtatt hovedrollen.
Barn vil avvise bøker som ikke gir dem noe. Den litteraturen som (også) henvender seg til barn er den som vil overleve. Dagens engasjement for barn, og for at de skal ha det best mulig i samfunnet vårt, fører til krav om gode klær, gode bilstoler – og god litteratur for barn. Så jeg er ikke akkurat bekymret for barnelitteraturens fremtid.

Les også: Forskning.no 20. desember 2010: «Barnebok for liten, barnebok for stor»

Illustrasjon

Skylappjenta forside.web_.jpg

Relaterte innlegg