Ingen grenser for barneboka

For Kristin Ørjasæter er det slett ingen grenser for barnelitteraturen – men det finnes derimot grenser for hva som er ei god barnebok. Debatten om hva som er passende for barn vil hun legge død, og i stedet vende blikket mot kvalitet i barnelitteraturen.

Mareritt er ikke nødvendigvis farlig

Ideen om at det finnes visse grenser barnelitteraturen ikke bør krysse, er som regel motivert av voksnes ønske om å beskytte barn fra det som er vanskelig. Men selv om Kristin Ørjasæter har stor forståelse for at noen barn får mareritt av å lese Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte, er det ikke sikkert det er farlig. For barnelitteraturen fungerer slik at barnet tilbys en leseposisjon som er medskapende. Og så lenge barnet må være med på å skape fortellinga gjennom lesing, vil den heller ikke kunne være vanskeligere enn de erfaringene og kunnskapene barnet allerede besitter fra før av. I stedet ønsker hun å rette fokuset mot kvalitet i barnelitteraturen. For det er nettopp barnebokas kvaliteter som gjør hele debatten om hva man kan tematisere i ei barnebok meningsløs, ifølge Ørjasæter.

Kvalitetskriteriene må forholde seg til målgruppa

Når voksne møter barnebøker vi opplever som vanskelige, er vår spontane reaksjon ofte å stille spørsmål ved om stoffet i det hele tatt passer for de yngste leserne. Spørsmålet om grenser for barnelitteraturen stilles av både foreldre og fagfolk, som da Nordisk barnebokkonferanse ble arrangert i Stavanger tidligere i år, med det overordnede temaet «Hvor går grensen?». I sitt foredrag under konferansen rettet Ørjasæter i stedet fokuset på grenser for kvalitet i barnelitteraturen. Spørsmålet hun stilte dreide seg om hva som gjør barneboka god, heller enn hva som gjør den passende. Tematikken undersøker hun nærmere i fjorårets bokutgivelse Barne- og ungdomslitteratur – Møtet med lesaren, hvor hun viser hvordan barne- og ungdomslitteraturen fungerer, og hvilke kriterier som kjennetegner barnebokas kvalitet. Ørjasæter har savnet bevissthet om disse kriteriene i et stort barnebokmarked, hvor alle vil gi barna sine gode bøker, men hvor det er lett å gå seg litt vill. Vi har noen fornemmelser av hva det er barn liker, påpeker hun, men det er ikke alltid det er de bøkene som får priser.

– Vi må ta i bruk noen kriterier som er relevante for barna?
– Ja – relevante for barna, og for litteraturen. Vi må anerkjenne at vi forholder oss til en målgruppe, selv om jeg ikke mener at barna som utgjør målgruppen er like.

Plotet må være interessant

Ørjasæter ser gjerne at vi snakker høyere om at kvalitet i barnelitteraturen ikke er en blåkopi av voksenlitterær kvalitet. Det språklige og visuelle håndverket må være like utsøkt i barnebøker som i bøker for voksne, men det kan godt gjøres på enkle tekster. Og de tekstene voksne lesere ofte tenker på som enkle i barnelitteraturen, er ikke nødvendigvis dårlige av den grunn.

Som et eksempel på barnelitterære klassikere hvor kvalitet og popularitet har holdt seg, trekker hun fram L. M. Montgomerys Anne fra Bjørkely, hvor et barnløst søskenpar ønsker seg en gutt som kan hjelpe til på gården – og får ei jente. Ørjasæter påpeker at plotet ikke behøver å være så avansert, så lenge det er interessant. Nettopp fordi kvalitetskriteriene må forholde seg til målgruppa, er plotet i barnelitteraturen så viktig. Ørjasæter påpeker at det heller ikke er noe i veien med å gjenbruke plot. Et slikt litteratursyn er heller ikke begrenset til barnelitteraturen alene, men vi kan finne gjenklang for disse tankene hos litteraturteoretikere som Roland Barthes, med ideen om litteratur som gjenbruk av tidligere tekster. Det som imidlertid er særegent for barneleserne, utdyper hun, er at de også skal bli kjent med fiksjon og lære seg å forholde seg til litteratur. Og det gjøres ved å lese veldig mange bøker som ligner på hverandre:

– Serielitteraturen gir en gjenkjennelseseffekt hos barnet, som lærer seg å forholde seg til fiksjon slik også sjangersystemet vårt er basert på gjenkjennelse.

For Ørjasæter betyr det at vi må være åpne for forskjellige typer kvalitet i barnelitteraturen. Og et av kvalitetskriteriene Ørjasæter peker på som særegent for den moderne barnelitteraturen, barneperspektivet, gjør nettopp diskusjonen om hva som passer eller ikke passer for barn å lese meningsløs.

Tilbake til spørsmålet om barnebokas moral

Her må vi imidlertid stoppe opp og gå noen tiår tilbake i tid. Diskusjonen om hva som kan og ikke kan fremstilles i en barnebok er nemlig ikke av ny dato, men går som regel i dialog med den danske teologen K. E. Løgstrups essay «Moral og børnebøger», som ble publisert i 1968. I følge Løgstrup vil barn identifisere seg med bokas hovedperson i større grad enn voksne lesere, uten de voksnes evne til å reflektere over at det de leser er fiksjon. Derfor, skriver Løgstrup, bør det aldri kan gå riktig ille med hovedpersonen i ei barnebok. Omtanken for barnet og forfatterens etiske ansvar må med andre ord veie tyngre enn estetiske hensyn.

– Har Løgstrups tanker vært rådende siden slutten av 1960-tallet?
– Ja, det rår fremdeles et ideal om at det i barnelitteraturen må gå godt, det må være en lys slutt. Og det mener jeg er misforstått, rett og slett.

Ørjasæter mener derimot at det ikke finnes noen grenser for hva litteraturen kan ta for seg – og i hvert fall ikke barnelitteraturen. Årsaken er nettopp ett av kriteriene for kvalitet: barneperspektivet som ble utviklet under modernismen i årsskiftet rundt 1900-tallet.

Barneperspektivet gjør debatten meningsløs

Barneperspektivet som Ørjasæter refererer til, er en fortellerteknikk som utviklet seg mot slutten av 1800- og utover 1900-tallet. Da forfattere som James Joyce utforsket en nærhet mellom leser og hovedperson i det vi kaller stream of consciousness, behøvde barnebokforfattere en annen metode enn den indre synsvinkelen. For når fortellingen følger et lite barn, vil det jo ikke være rom for barnets ufiltrerte bevissthetsstrøm uten at det blir vanskelig og uforståelig for barna som skal lese. Et lite barn mangler tross alt artikulasjonsevnen til å fortelle bokas historie. I stedet utviklet barnelitterære forfattere et barneperspektiv, hvor den voksne fortellerstemmen kombineres med barnets blikk.

Og akkurat dét tar oss tilbake til den stadig tilbakevendende debatten om hva som er passende for et barn å lese. For det er nettopp et slikt barneperspektiv Løgstrup og hans etterfølgere ikke tar ordentlig hensyn til, ifølge Ørjasæter. Så lenge fortellingen blir fortalt med et barneperspektiv, inviteres leseren til å gå inn i en posisjon hvor vi ser med barnet. Og hvis man er trofast mot barneperspektivet, og ikke fortolker på vegne av barnet, overlates leseren til å forstå boka gjennom sine egne sanseerfaringer.

Vi kan jo ikke forstå det vi overhodet ikke har grunnlag for å forstå, poengterer hun.

Emosjonelle erfaringer er ikke farlige

Selv om barneperspektivet har vært til stede i barnelitteraturen det siste århundret, har spørsmålene om moral og grenser i barneboka slik Løgstrup etterspør den stadig blitt reist på nytt. Hvorfor er dette en debatt vi tilsynelatende ikke vil legge fra oss, slik temaspørsmålet under barnebokkonferansen tidligere i år illustrerte? Ørjasæter peker på voksnes behov for autoritet, og ønske om å passe på barna.

– Jeg tenker jo at det at man setter opp grenser som konferansetema, at det i det hele tatt er noe å diskutere, vitner om at man ikke har forstått hvordan barnelitteratur fungerer, hvordan den er strukturert. Voksne får litt autoritetsbehov, vi vil passe på barna.

Hun etterlyser at voksne i stedet gir slipp på autoriteten over teksten, og slik respekterer hvordan barneperspektivet – og barnelitteraturen – fungerer. For Ørjasæter er fullt klar over at vanskelige tema i barnebøker kan påvirke barna som leser – uten at det trenger å være noe barn må skånes mot:

– Jeg er fullt klar over at barn kan ha mareritt etter å ha lest Brødrene Løvehjerte, men det er ikke sikkert det er farlig. Emosjonelle erfaringer er ikke farlige.

For så lenge barneperspektivet åpner for at leseren tar i bruk sine egne erfaringer og forkunnskaper, vil vanskelige emner bli fortolket ut ifra hva barnet allerede vet. Og hvis barna allerede kjenner til det som er vanskelig, tar de ikke skade av å prosessere det i litteraturen. Og dersom barna overhodet ikke har kjennskap til bokas vanskelige tematikk fra før av, vil de heller ikke lese noe inn i fortellingen som de ikke har mulighet til å forstå.

Voksne må gi slipp på autoritet

Ørjasæter framhever at voksne ikke har noen autoritet over tolkningen når de leser barnebøker. – Og det er viktig å si høyt, følger hun opp. Det er nemlig mange voksne lesere som vil hevde at barn ikke er i stand til å forstå visse bøker, slik mange anmeldere skriver at «dette kan jo ikke et barn forstå», som om den «virkelige» fortellingen er forbeholdt de voksne leserne. Og det, understreker hun, er helt på bærtur:

– Voksne er vant til å forstå mer enn barn, og da tror vi liksom at vi skal forstå barnelitteraturen for dem. Og det synes jeg er veldig viktig å si, vi voksne har ikke patent på å forstå barnelitteraturen.

Det handler om å unngå et ovenfra- og ned-blikk, og å møtes på like vilkår, poengterer Ørjasæter. Og her peker hun på et markant skille i hvordan vi betrakter barnelitteratur og bøker for voksne lesere. Mens det i voksenlitteraturen er en selvfølge at hver leser forstår teksten på sine premisser, er det imidlertid mange voksne som hevder at barn ikke er i stand til å forstå fortellingen i ei barnebok på lik linje med den voksne leseren. Voksne bør i stedet la barn forstå teksten slik barna selv forstår den.

– Skyldes det et behov for å ha kontroll over teksten, men også over barn som lesere – et behov for å skåne barna?
– Ja, det tror jeg, voksne får litt autoritetsbehov, vi føler at vi må passe på barna. Men det er en mangel på respekt for hvordan barnelitteratur fungerer.

Voksne skal holde litt mer munn

Kristin Ørjasæter mener det er på høy tid å legge diskusjonen om hva som passer og ikke passer seg for barnelitteraturen død, og heller rette fokuset vårt mot kvalitet i barnebøker. Hvordan barn leser vanskelige eller utfordrende bøker, bør få være opp til barnas egen lesing. Og her er hun ikke i tvil om hva de voksnes rolle er i lesinga som skjer på barnerommet:

– Voksne skal holde litt mer munn, og la ungene bestemme selv. Men de kan godt lese høyt altså! legger hun til og ler.

Kristin Ørjasæter er litteraturforsker og direktør ved Norsk barnebokinstitutt. Hun gav ut boka Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren på Samlaget i 2018, og holdt et foredrag om kvalitet i Håkon Øvreås’ Brune, basert på kapittel 6 i boka, under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger tidligere i år. Hun er for tiden aktuell med to nye utgivelser som del av et forskningsprosjekt om litteraturformidling, i samarbeid med Anne Skaret og Hilde Hagerup, henholdsvis Litteraturformidlingens arenaer og praksiser og Litteraturformidling og kunstopplevelse. En studie av Den kulturelle skolesekken.

Relaterte innlegg