Kjønn og identitet er et forskningsfelt i rask vekst og endring – og et minefelt av definisjoner og begreper, hvor karakteristikker og «bås»-inndelinger endrer seg hele tida. Man må trå varsomt, understreker Silje Hernæs Linhart, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. I sitt pågående doktorgradsarbeid, «Male-to-Female Trans Identities in Juvenile Fiction», undersøker hun litterære karakterer som beveger seg fra maskulin til feminin identitet.
I Finland har forskeren Mia Österlund tidligere konsentrert seg om jenter i mannlig kjønnsuttrykk, mens det ikke har vært så veldig mye fokus på det motsatte. Hovedtyngden av bøkene Linhart undersøker, har kommet ut relativt nylig, en stor del så sent som i perioden 2007–2011, de fleste i USA.
«Trans-tematikk har vært veldig mye både diskutert og teoretisert i de senere årene», sier hun. «Ungdomsnovella Dragons in Manhattan av Francesca Lia Block, som kom ut i 1998 er, så vidt meg bekjent, det første eksempelet på barne- og ungdomslitteratur i vår samtid der en sentral karakter er en transkvinne, altså en kvinne som tidligere var biologisk mann.»
Hvordan snakke om trans – og hvordan leve som trans
«Det er viktig å ikke plassere noen i en bås de ikke sjøl ville definere seg inn i,» sier Silje Hernæs Linhart, og understreker at begrepsutviklinga også går mye raskere på engelsk enn den gjør på norsk. «Mange av de engelskspråklige begrepene fins ennå ikke i det norske språket, og kan være vanskelige å oversette.» Linhart forholder seg derfor i stor grad til det engelskspråklige segmentet av både teori og skjønnlitteratur.
«En stor del av utvalget av bøker jeg undersøker, er amerikansk litteratur – her finnes det etter hvert et ganske stort antall av spesielt ungdomsromaner som utforsker tematikken mann-til-kvinne transidentiteter. Men det finnes også noen nordiske titler som er interessante. Av norsk litteratur ser jeg blant annet på Alltid Andrea av Tor Fretheim, En søster i skapet av Ingunn Aamodt, og to svært tidlige eksempler, nemlig Svart kajal av Per Knutsen fra 1988, og novella «Jon (Jentegutt! Jentegutt!)» av Tormod Haugen fra 1975.»
De første kjente transebøkene skrevet for ungdom, kom på slutten av 60-tallet. I Bengt Martins Joakim-trilogi, med Sodomsäpplet (1968) som første bok, beskrives hovedpersonens totale mangel på referanser for å kunne orientere seg i sin egen identitet. Joakim ble først utgitt for et voksenpublikum, men senere gjenutgitt som ungdomsbok.
Linharts analysemateriale omfatter ellers alt fra bildebøker, noveller og romaner for både barn og ungdom, men hovedvekten er nok for eldre ungdom. Felles for de fleste av tekstene Linhart undersøker, er at personene er mer opptatt av hvem de er, enn hvorfor de er som de er – hvordan de ble sånn. «Diskusjonen om hvorvidt våre kjønnsidentiteter primært er fundert i biologien eller forma av miljøet vi vokser opp i er ikke noe hovedtema i bøkene jeg analyserer. Det som tematiseres er først og fremst hvordan det oppleves å leve som trans, og måten dette framstilles litterært – det er dette som er kjernen i min undersøkelse,» sier Linhart, som har valgt å konsentrere seg om bøker innafor den realistiske tradisjonen.
Alltid Andrea – brannstifteren i kvinneklær
For forfatter Tor Fretheim var trans et nytt område å gå inn i da han startet arbeidet med Alltid Andrea. Han har skrevet flere ungdomsbøker hvor homoseksualitet står sentralt. Men han visste svært lite om transseksualitet og skifte av klær og kjønnsuttrykk. Vi inviterte ham inn i samtalen for å høre hans tanker om temaet.
«Som forfatter er jeg interessert i å gå inn i mennesker og se verden fra deres ståsted. Da jeg begynte å skrive om Andrea, var det først og fremst brannstifteren som karakter som gjorde meg nysgjerrig: Hvorfor tenner noen på et hus? Først etterpå kom dette med trans inn. Da visste jeg at det skulle være en mannlig hovedperson som kledde seg i kvinneklær.»
Fretheim forteller at han gjorde grundig research til boka: Via nettverket Gaysir fikk han kontakt med flere gutter han brukte som informanter om det å kle seg i kvinneklær. «Det var jo så mye jeg ikke visste om dette temaet, så jeg måtte spørre de som sjøl definerte seg som trans. Mange ønsket å være anonyme, og det var jo helt greit. Hovedpersonen Andrea er i stor grad bygd på ting disse guttene fortalte meg. Hvordan de velger ut klær og sminke, for eksempel. Jeg kan så lite om dette, så jeg var livredd for å bruke feil ord! Så når jeg skrev fram Andrea, brukte jeg de ordene og begrepene som informantene mine brukte.»
Fra Alltid Andrea:
Aller vanskeligst er sminken rundt øynene.
Med en gang jeg tar tak i eyelineren, skjelver jeg på hendene.
Jeg skjelver av forventning og spenning.
Av glede.
Jeg gleder meg over det som etter hvert kommer til syne i speilbildet mitt.(s.80)
«Hvem er du?» eller: «Hvor bor du?»
Silje Hernæs Linhart mener hun har funnet et stort mangfold i barne- og ungdomsbøkene hvor trans er en del av tematikken, men tross dette, springer de aller fleste av historiene ut fra hvite middelklassemiljøer. Bosted og geografi synes å være en viktig faktor for hvorvidt samfunnet aksepterer deg når du beveger deg på tvers av normen, ifølge Linhart. Dette ser man særlig tydelig i den amerikanske ungdomslitteraturen. Til tross for at USA har kommet langt i diskusjonen rundt kjønn, fremstår det som et samfunn med store regionale forskjeller. Dette ser Linhart tydelig i bøkene; graden av karakterenes frihet avgjøres i stor grad av hvor de bor: Graden av toleranse for avvikende måter å leve på er svært ulik fra sted til sted. Om man vokser opp i en storby som New York, har man helt andre forutsetning for å leve ut sin transidentitet enn om man vokser opp i en amerikansk småby – hvor det i mange tilfeller framstilles som direkte farlig å være trans. Det er et stort antall av bøkene som skildrer til dels veldig stygge voldsepisoder.
Det å skifte bosted innebærer ofte å måtte bytte kultur, og det blir for eksempel en stor overraskelse for hovedpersonen i romanen Freak show av James St. James, som bytter delstat i USA. Han kommer fra et liberalt samfunn og tror det er slik det skal være – og blir totalt overraska over at det nye stedet han flytter til, har en annen holdning til hans kjønnsuttrykk. «Han blir utsatt for ekstrem mobbing og brutalt banka opp,» forteller Linhart.
Som motsatt eksempel trekker hun fram romanen Boy meets boy av David Levithan. En av karakterene her er en transseksuell som beveger seg mellom rollene som homecoming queen og quarterback på fotballaget, – noe som beskrives som helt udramatisk. Historien skildrer et tolerant lokalsamfunn hvor det er en selvfølge at det er greit å leve som trans.
Samtidig skaper internett en større frihet i dag, på tvers av både klasse og geografisk tilhørighet. De som trenger et nettverk kan finne det på tvers av fylkesgrenser og land, og kunnskap og toleranse sprer seg raskere.
Skam – aksept – protest?
Felles for mange av bøkene Linhart undersøker, er hovedpersonenes opplevelse av ensomhet og hjemløshet. Skam er også et uunngåelig tema når man nærmer seg transidentiteter i litteraturen. Hovedpersonen Andrea føler også skam i deler av Tor Fretheims bok.
«For Andrea er det slik,» sier Fretheim: «Gleden kommer innenfra. Skammen kommer utenfra. Skammen blir pålagt av andre, gjennom blikk, blant annet. Det som overraska meg mest i samtaler med informantene mine, var fraværet av skam blant disse yngre guttene. Fra min egen ut av skapet-periode husker jeg en sterk opplevelse av skam, og frykt for vold. De virker som om det er blitt lettere å bli akseptert med ulike former for kjønnsidentiteter de siste åra.»
«Dette med skam, og gjerne forbundet med blikk ser jeg i mange av bøkene jeg undersøker», sier Linhart. «Blikkene mellom karakterene forteller mye – latterliggjørende og truende blikk utløser ofte skam og frykt. Men blikk kan også innebære noe positivt: Ønsket om å bli sett som fin er en utrolig sterk drivkraft i mange av bøkene, og er knytta til sterk glede.»
Fra Alltid Andrea:
Den første gangen jeg viste meg omkledd, snek jeg meg rundt i gatene.
Jeg ville bli sett.
Da jeg kom meg ut, ønsket jeg likevel at ingen skulle få øye på meg.
Da skulle jeg ha forsvunnet ned i et dypt hull i bakken.
Jeg gjorde ikke det. (s. 88)
Både Tor Fretheim og Silje Hernæs Linhart gir uttrykk for at kjønnsidentitet er et politisk tema for dem. Det handler om enkeltmenneskets frihet til å bli akseptert som det er, uten å møte vold, fordommer eller motstand. Og det handler om hvordan vi ser enkeltmennesker, framfor å plassere dem i båser, tror Linhart:
«For bare noen få år siden var heteronormativiteten enormt sterk. I dag kan man ikke anta noe om et annet menneske når det gjelder identitet. Dette handler jo også i en viss grad om generasjonsskifter. Barn vokser opp og synes det de ser rundt seg, er naturlig.»
I bøkene Linhart undersøker, varierer det hvor viktig det er å finne sin helt ”riktige” kategori å høre til i. Dette handler litt om vinklingen i hver bok, og litt om varierende holdninger. Identitet er et sammensatt fenomen; det kan ikke alltid kokes ned til å handle om én ting. Den samfunnsmessige utviklinga har nok bidratt til å åpne for en skjønnlitteratur som utforsker dette. Transbøkenes tilblivelse er gjort mulig som følge av de siste 20 åras økte bevissthet og aktivisme rundt kjønnsidentiteter og utviklinga av kjønnsteori.
Solidaritet med de unge leserne
Tor Fretheim har sammen med en filmskaper reist mye rundt på turné i skoleverket med en film om islam og homofili – i utgangspunktet et sterkt tabu. I forestillingen snakker han om skam knytta til seksualitet, og opplever at fordommene han møter, er veldig ulike. «Jeg trodde jo at å besøke skoler på Romsås og Holmlia i Oslo skulle bli det aller vanskeligste. Men det var faktisk de beste stedene å snakke med elevene. Jeg husker også godt en skole jeg besøkte på et lite sted i Trøndelag, hvor jeg tenkte at her blir det vanskelig å komme med slike temaer. Men på den skolen hadde de tidligere hatt en elev som var trans, så der var alle barrierer allerede brutt da jeg kom.»
«Det er lettere å være en eldre forfatter når man reiser rundt og formidler,» sier Fretheim. «Jeg opplever at jeg får en naturlig autoritet, at ungdommen lytter og ønsker å bli lest for. Dagens ungdom er utrolig bevisste og kan mye. De fortjener gode bøker, og det at jeg skriver for barn og ungdom, er et veldig bevisst valg for meg. Jeg føler sterk solidaritet med unge mennesker. Jeg bryr meg om leserne mine, at de leser videre.»
«Med den forrige boka mi, Ingen ild tenner stjernene, har jeg fått i gang mange gode samtaler på skolene jeg har besøkt. Jeg kan ikke huske en eneste negativ reaksjon fra ungdom mot den boka. Motstanden mot de ubehagelige temaene kommer først og fremst fra de voksne leserne.»
«For meg er det viktig å flytte ei grense i leserens liv, at noe jeg har skrevet kan hjelpe dem til å få en ny forståelse for ting, eller føle seg sett og forstått. Da har jeg jo lykkes.»
*
Silje Hernæs Linharts doktoravhandling er planlagt ferdigstilt i 2012.