«Er det en holdbarhetsdato på forfattere?» spurte Elina Druker, studierektor ved Stockholms universitet, under symposiet Barnelitterær kritikk i Norsk barnebokinstitutt 13. og 14. oktober.
Spørsmålet kom under hennes foredrag om svenske barnebokforfatteren og illustratøren Eva Billow, som var særlig aktiv på 1940- og 50-tallet. Symposiet ble arrangert av forskningsnettverket Barnelitteraturens kunstneriske verdi som er et samarbeid mellom NBI, Høgskolen i Bergen og Stockholms universitet, støttet av Kunstløftet/Norsk Kulturråd.
Drukers spørsmål ligger innenfor et sentralt spørsmål for symposiet: Er kritikken av kunst for barn datomerket? Hva kjennetegner den, og hva bør eller kan den kjennetegnes av? Flere av foredragene på symposiet bidro til å belyse om det er eller skal være særskilte kriterier når det gjelder kritikk av kunst for barn.
Druker trakk fram særlig fram samtidas og ettertidas vurderinger av Billows «funksjonalistiske» illustrasjoner, som til tross for at de var typisk for det beste på sin tid, var rikelig forsynt med hennes særpreg og faglige dyktighet. Likevel er Billows barnebokkunst i dag så godt som glemt, og i Drukers innledende spørsmål finnes også en formodning om at litterære hierarkier ikke spiller noen liten rolle i vurderingen av barnelitteratur. En undersøkelse av definisjonsmakten er med andre ord ikke noe som bare trenger å forbeholdes voksenlitteraturen.
Men Drukers foredrag pekte også på at bildebøkene kan være et godt utgangspunkt for en debatt som like mye kan handle om manglende faglighet og tilfeldigheter som hvem som har definisjonsmakt. De beste bildebøkene er kanskje de fremste representantene i en sjanger som med både tekst og bilde, og sine møter mellom to kunstformer, særpreger barnelitteraturen. Men har det som burde vært en kvalifisert vurdering av disse bøkene egentlig holdt mål?
Tidligere ble bildene knapt anmeldt, annet enn i generelle vendinger, mens nesten all oppmerksomhet ble viet teksten og forfatteren. I forlagsredaksjonene var kompetansen først og fremst litterær, mens illustrasjonene ofte ble vurdert i tilknytning til bokas design og tekstens tema.
Det ble snakket mye om at både forlagene og anmelderkorpset manglet en bildekompetanse tilsvarende den de hadde på litteratur. Illustratørene selv (ofte godt støttet av forfattere) skjerpet kritikken av anmelderkorpset allerede på 1980-tallet, og har siden hatt gode grunner til å holde fast ved den. De forlangte at deres illustrasjoner i bildebøkene ble vurdert på lik linje med forfatternes tekster.
Kravene til en kvalifisert vurdering av illustrasjonene har vært mange og uklare. For å komme kravene i møte har kritiske instanser som Numer og barnebokkritikk.no lagt vekt på fyldige anmeldelser. Og det var etter en lesning av 70 av disse anmeldelsene i Numer og barnebokkritikk.no, at førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Boel Christensen-Scheel, stilte spørsmål ved hvor god den grundige kritikken egentlig er. I sin lesing av anmeldelsene hadde hun funnet flere felles trekk:
- Anmelderne begrunner i liten grad hvorfor de vektlegger det ene eller andre i anmeldelsene.
- De drøfter heller ikke godt nok den bærende ideen i den enkelte bok, og om illustrasjonene klarer å formidle ideen.
- Anmeldelsene legger stor vekt på fargebruk og fargeflater, men viser en noe utdatert og utilstrekkelig visuell faglighet.
- De legger vekt på illustrasjonenes stil, en vurderingsmåte som for lengst er blitt grundig problematisert i kunstfeltet.
- Anmeldelsene benytter gjerne kunsthistoriske referanser, men på en overordnet og upresis måte.
- Det konseptuelle i bildebøkene er nesten alltid fraværende i kritikken.
- Kritikken knytter heller ikke an til utvikling i visuell kultur og medier, herunder koblinger til populærkultur og samfunnet for øvrig.
Christensen-Scheel mente at for mange av de anmeldelsene som ville være grundige, dermed risikerte å bli overflatiske. I stedet burde kritikerne i Numer og barnebokkritikk.no heller etterspørre hva illustrasjon og tekst gjør med boka og særlig hva illustrasjonene gjør i fortellingen.
Innlegget til Christensen-Scheel er – om noen tør å ta opp hansken – en utfordring til kritikere, illustratører, forfattere, formidlere og forskere som de bør ta alvorlig. Symposiet føyer seg slik sett inn i en rekke av etterlysninger om mer kvalifisert visuell kompetanse i vurderingen av bildebøker for barn.
Men for en som i lengre tid har etterlyst bare noe så enkelt som høyst ordinær kritikk, omtale og debatt i barnelitteraturen, melder det seg straks et spørsmål om vi har kritikere nok som kan tilnærme seg stoffet på en annen måte, ved for eksempel å være i stand til knytte kritikken til en visuell barnekultur og medier som daglig bombarderer barn og ungdom. Jeg er i tvil og har vel fått et noe mer avventende forhold til kritikkens muligheter i barne- og ungdomslitteratur. Jeg synes det er viktig at vi har fått med barnelitteratur i Numer, og at barnebokkritikk.no finnes, selv om jeg i likhet med forfatterkolleger og forleggere innrømmer at jeg noen ganger gnir meg i øynene av det som skrives begge steder.
Men deres mangler til tross, synes jeg det vil være helt feil om de skulle legge bånd på seg og la være å prøve en grundig kritisk tilnærming. Sagt på en annen måte: Bare fortsett, nå må dere ikke begynne å furte borti gården der! Førsteamanuensis Henning Laugerud fra Høgskolen i Bergen, understreket det i et innlegg der han innrømmet en mer pragmatisk holdning til den barnelitterære kritikken. Denne kritikken blir til og bedret bare når den får prøve seg.
Boel Christensen-Scheels utfordring kan derfor kokes ned til noen spørsmål: Hvordan skaper vi gode muligheter og forhold for kritikere som kan og vil ta barne- og ungdomslitteraturens kunst, brukskunst og faktalitteratur på alvor?
NRKs Anne Cathrine Straume påpekte at kritikk og omtale av barnelitteratur har en tendens til å velge to ytterpunkter: På den ene siden en akademisk preget kritikk som ekskluderer en bredere offentlighet, og på den andre siden en bredere orientert omtale som blir for overflatisk.
Den påstanden underskrives gjerne og/eller enda en gang. I etterraksten synes jeg det kan være verd å drøfte Boel Christensen-Scheels tilnærming til kritikken med Straumes innspill in mente. Selv med både pragmatisme og en idealisme svekket av illusjonsmangel, holder jeg det for sannsynlig at en slik kombinasjon kan åpne nye veier for den barnelitterære kritikken.
@NBI Publisert 21.10.11
Les også: Anette Therese Pettersen, 07.11.2011:«Utdatert som kritiker?» Artikkel fra kritikksymposiet, for Kunstløftets hjemmeside.
