Litteraturformidling på kryss og tvers

Gjennom et forskningsprosjekt i regi av Norsk barnebokinstitutt, har Kristin Ørjasæter, Hilde Hagerup og Anne Skaret undersøkt litteraturformidlinga i Den kulturelle skolesekken. Fungerer denne ordningen likt rundt om i landet?

Se faktaboks nederst på siden ↓

Skolen og kultursektoren vet for lite om hverandre

Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing, som skal bidra til at alle landets skolebarn får tilgang til et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. Fordi ordningen berører både skole og kultursektoren, er den et samarbeid mellom Kunnskaps- og Kulturdepartementet. Målet er da også at norske skoleelever skal bli kjent med og forstå ulike kunstuttrykk, og at tilbudet skal bidra til en helhetlig innlemming av kunst- og kulturuttrykk i realiseringen av skolens læringsmål. Etter å ha studert litteraturformidlinga som finner sted i DKS-møtene nærmere, stiller de tre forskerne imidlertid spørsmål ved om målsettingen blir oppnådd, så lenge opplærings- og kultursektoren har for lite kunnskap om hverandre.

– Begge sider ønsker mer dialog, men så lenge mange av de litteraturansvarlige i landets fylker og kommuner har små stillinger og få midler, får de ikke vært ute i skolen i den grad de ønsker, forteller Anne Skaret.

– Det er noe galt i systemet

Den kulturelle skolesekken er nemlig ment å være lokalt styrt, og derfor har fylkeskommunene ansvar for koordinering, i form av administrativt ansatte som velger ut og bestiller produksjoner de vil ha besøk av på sine skoler. Denne rollen budsjetteres av hvert enkelt fylke, noe som har ført til at de ofte bare er ansatt i små deltidsstillinger helt nede i 10%, og satt til å gjennomføre mye på lave budsjetter.

Det nasjonale ansvaret har imidlertid ligget hos Kulturdepartementet sin egen etat, Kulturtanken (tidligere Rikskonsertene), siden 2016. De setter i gang mange tiltak for å høyne kvaliteten på DKS-besøkene rundt om på norske skoler, men krever også at fylkene produserer forestillinger selv. Forskergruppen er usikre på hvor gjennomførbart dette kravet egentlig vil være i praksis.

– Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det vil bli, når det finnes så lite penger til det administrative og det kunstneriske lokalt, kommenterer Hilde Hagerup.

– Det er lite penger der produksjonsansvaret sitter, det er der det stopper opp. For det snakkes mye om medvirkning og tverrfaglighet, men det finnes svært lite midler for å utvikle disse tverrfaglige forestillingene, utdyper Hagerup. – Hvis vi skal få det tilbudet vi ønsker, trengs penger til de som jobber på golvet og utvikler de aktuelle forestillingene.

Her er det imidlertid store variasjoner fra sted til sted. I noen fylker finnes det etablerte og gode produksjonsmiljøer, noe som mangler flere steder i landet. Og kunstnerne som skal utarbeide forestillinger for DKS er helt avhengige av gode produksjonsmiljøer og sparringspartnere. For at det skal bli en realitet trengs det større bevilgninger til de som har ansvaret for at det produseres.

– Det er noe veldig skjevt her, legger Kristin Ørjasæter til, når Kulturtanken er full av gode ideer for hvordan DKS skal utvikle seg, samtidig som det ikke finnes midler ute i fylkene hvor produksjonene skal bli laget.

Tilbudet avhenger av hvor i landet eleven bor

Forskjellen mellom fylkene er ikke bare begrenset til utøverne. Trioen påpeker også at det er store forskjeller i hva slags tilbud elevene blir møtt med.

– Noen fylker har jo mange litteraturbesøk i året, hvor elevene på grunnskolen får besøk av en litteraturformidler hvert år. De skolene vil også få en ganske stor spredning i hva slags litteratur og hvilke litteraturformidlingsformer de møter. Men vi har også snakka med fylker der de har bestemt seg for at skolene skal ha ett eller to litteraturbesøk i løpet av hele grunnskolen, og at disse kun skal være forfatterbesøk, forteller Skaret.

Det fører til at det ikke bare er forskjeller i hvor ofte elevene opplever litterær kunst, men også hva slags litteratur det er de møter. Når besøkene begrenses til forfattermøter, går de glipp av eldre litteratur eller oversatte bøker fra andre kulturer.

Urealistiske krav til skolen

Selv om det er kultursektoren som har ansvar for å tilby elevene kunstopplevelser, forventes det at skolen på sin side skal følge opp møtene med refleksjon, såkalt for- og etterarbeid. Det er imidlertid et urealistisk krav, ifølge forskerne, til en skole som mangler eierskap til DKS.

Så lenge DKS ikke behøver å tilpasse seg skolen, siden møtene ikke legges opp etter hvor i arbeidsplanen og læreplanmålene den enkelte klasse er, får kunstnerne et stort spillerom som kan føre til flotte kunstopplevelser for elevene. – Men, poengterer Kristin: – Det er refleksjonsbiten som må med for at forestillingen skal bli en varig opplevelse.

Hilde Hagerup har selv reist mye rundt på skoler som utøver for DKS, og påpeker tilfeldighetene rundt for- og etterarbeidet som gjøres her: – Noen får til dette veldig godt, mens andre gjør det i varierende grad. Det er litt tilfeldig, og man blir prisgitt den enkelte læreren ved noen skoler.

– I den beste av alle verdener ville også grunnskoleutdanninga inkludert emner som gjør lærerne i stand til å drive estetisk refleksjon med elevene, legger Kristin Ørjasæter til. – Da hadde samfunnet fått veldig mye igjen for de pengene som går til DKS, fortsetter hun.

Skolen gjør så godt de kan

Når de tre har vært ute og intervjuet skoleelever i etterkant av DKS-besøk, blir fraværet av lærerstyrt refleksjon synlig, selv om barna har en klar forventning om at de skal lære noe av litteraturmøtene.

– Så elevene har lettere for å snakke om læringsdimensjonen enn om kunstrefleksjonen? lurer jeg.

Hilde Hagerup svarer kontant: – Ja, det tror jeg absolutt.

Årsaken kan delvis forklares av at de aller fleste av DKS-møtene foregår nettopp på skolen, enten det er inne i klasserommet, auditoriet eller gymsalen.

– Det betyr ikke nødvendigvis at det hindrer kunstopplevelsen, men skolen som institusjon påvirker jo selvsagt opplevelsen og forståelsen av det som skjer der, utdyper Anne Skaret.

– Men jeg mener virkelig at skolene gjør så godt de kan, presiserer Ørjasæter. Det er ordningen som er feil strukturert, og nøkkelpersonene i fylkene som har for få ressurser.

Studien deres har også vist at lærerne faktisk gjør en større jobb før og etter DKS-møter enn de selv rapporterer om. En lærer de intervjuet i studien lagde blant annet en utstilling av australske Shaun Tans bøker i glassmontre i gangen på skolen, før klassen fikk besøk av en litteraturformidler som presenterte forfatterskapet. Bøkene fikk stå uten kommentar, slik at elevene selv fant fram til dem etter at DKS-besøket var over.

Fordel å møte elevene «på hjemmebane»

Hva slags rom litteraturformidlingen foregår i, spiller en stor rolle, som prosjektet har vist. Selv om de tre ønsker seg et større samarbeid med lokale kulturinstitusjoner som biblioteket, mener de ikke nødvendigvis at DKS-formidlingen bør foregå på andre arenaer enn skolen. Det kommer helt an på hva slags forestilling og utøver det er snakk om, og hva målet med seansen er. Hagerup påpeker at det av og til kan være en fordel å være utenfor skolen og de vanlige klasserommene, siden det blir et tydelig brekk fra hverdagen som elevene opplever som «noe annet»:

– Men det kan også være en fordel å møte elevene på hjemmebane, der de opplever at de er trygge. Særlig hvis det er kompliserte ting man skal ta opp, som kanskje er vanskelig å snakke om. Da er det positivt at rommet i seg selv ikke representerer noe nytt og skummelt som de må finne ut av, legger hun til.

– Som en elev sier det: «lærerne sa jo at det skulle være en forestilling, men vi var jo bare i klasserommet». Det kommer veldig an på de ulike oppleggene, men det er åpenbart en utfordring å ha et formidlingsopplegg i klasserommet når naboklassen baker pepperkaker på andre siden av glassveggen, utdyper Anne Skaret.

– En skole er ikke bare en skole, repliserer Hagerup.

– Må de ulike delene alltid vurderes opp mot hverandre? spør jeg. JA! kommer det samstemt i retur.

Hvert møte må vurderes etter fastlåste og fleksible rammer

Trioen understreker at hvert eneste litteraturmøte i Den kulturelle skolesekken er avhengig av flere faktorer, og at disse alltid må vurderes i forhold til hverandre, siden hva som er fastlåst og hva som kan justeres på vil være forskjellig fra gang til gang. I dag stiller for eksempel Kulturtanken krav til produksjonene om elevenes medskaping. Men som både forskerne, lærere og elevene selv illustrerer, kan medskaping være mye forskjellig. Ørjasæter viser til at det å gå inn i det litterære universet, også er en form for medskaping.

– De som produserer og programmerer og bevilger penger, og ikke minst de som setter kravene, de må kjenne til de ulike kunstartene, følger hun opp.

Hva slags rom møtet utspiller seg i, eller hvem publikum er, er andre faktorer man må ta hensyn til når nye litteraturproduksjoner skal bestilles.

Hilde Hagerup formidler litteratur til skolebarn over hele landet, og snakker av erfaring: – Det er en kjempeforskjell på å være i klasserommet hvor barna skal sitte stille, mot å være i en gymsal med 200 elever. Du kan ikke kjøre samme opplegg i de to situasjonene.

Slik ordningen er i dag, begynner man ofte med å booke inn en kunstner, mens de andre – og kanskje mer fastlåste – faktorene, kommer i andre rekke. Og det kan være feil ende å begynne i.

Du må vite hvorfor du formidler

Studien har ført til et tyvetalls konkrete funn av hvordan litteraturformidling gjennom Den kulturelle skolesekken fungerer og kunne fungert bedre, uten at forskerne sitter på noen fasit. Én ting er de likevel helt sikre på, og det er at de involverte i DKS-ordningen må være helt bevisste på hvorfor de gjør det de gjør. I dag faller dette ansvaret til dels på kunstnerne som reiser rundt på skolene i regi av DKS. Anne Skaret påpeker at det er veldig mange utøvere som tar initiativ, men at kunstnerne ikke kan arbeide aleine: – De trenger samarbeid og sparringspartnere, de må ha midler og gode produksjonsmiljøer rundt seg, utdyper hun.

Enn så lenge finnes det mange idealister som sørger for at skolebarn landet over får delta i litterære møter gjennom DKS. Noen er synlige, som utøverne som reiser rundt til skolene, eller lærerne som i stillhet legger inn overskuddsarbeid i skolegangene. De litteraturansvarlige rundt om i kommuner og fylker arbeider derimot litt i det skjulte, på tross av at de aller helst skulle vært til stede sammen med elevene under DKS-besøkene – det er jo slik de best kan evaluere opplegget, forteller de. For det er jo ute i felten man helst vil være, for å gjøre jobben best mulig. Men besøk krever tid, og tid større stillinger, og slikt koster penger.

Relaterte innlegg