Hopp til innholdet

Når barn blir deltakere – muligheter og utfordringer i scenekunsten

«Den teoretiske diskusjonen av interaktivitet og deltakelse innenfor kunstfeltet er mer aktuell enn noen gang. Tidligere var det en tendens, nå er det overalt. Barn er deltakere, medskapere og utøvere i mange sammenhenger», sier Lisa Nagel, en av prosjektlederne for SceSam-prosjektet, stipendiat ved NBI, og aktuell med boka Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn sammen med Lise Hovik. «Men hva slags interaktivitet ønsker vi, og hvilke muligheter og utfordringer ligger det i deltakelse?»

SceSam er et kunstnerisk forskningsprosjekt som har undersøkt interaktivitet som kunstnerisk strategi i scenekunstprosjekter for barn i alderen 0-12 år. Undersøkelsene har bestått av scenekunst, forskning og formidling, og har vært av både teoretisk og praktisk karakter, og vi tok en prat med Lisa Nagel om bakgrunnen for det som nå er blitt bok.

Lisa Nagel. Foto: privat.

 

Hvorfor tror du det kunstfaglige feltet for barn seg i større grad interesserer seg for deltakerbasert kunst?

Det er et spørsmål med mange svar! Deltakerbasert kunst har vært viktig i samtidskunstfeltet en stund, og mange kunstnere er ganske sikkert påvirket av denne tendensen. Dessuten er medvirkning et helt sentralt begrep og rettighet i barns liv som en følge av Barnekonvensjonen. Dertil kommer den digitale mediekulturen, som gjør tilskueren til en aktør som kan påvirke og delvis også ha en medskapende funksjon. Så trolig er det sammenfallet av disse tre tendensene som har bidratt til at deltakerbaserte praksiser for barn har fått så stort gjennomslag i kunstfeltet.

Så finnes det fra før av også en tradisjon for at barn faktisk deltar i kunsten gjennom de estetiske fagene, som jeg personlig mener har hatt betydning, men som ikke snakkes om i kunstfeltet på samme måte. Det er likevel utvilsomt sånn at den kulturen for barns medskaping som de estetiske fagene har etablert, har banet vei for de deltakerbaserte praksisene.

Foto: Scesam/Fagbokforlaget

 

Boka har både deltakelse og interaktivitet i tittelen. Det må bety at det er snakk om to forskjellige ting. Hvordan definerer du begrepene?

I boka beskriver vi deltakelse som et overordnet begrep som henviser til en ny tilskuerposisjon, der tilskueren er helt avgjørende for at verket skal eksistere. Interaktivitet stammer fra digital teknologi, og innebærer i større grad en en-til-en-relasjon. I vår sammenheng har interaktivitet imidlertid også blitt brukt som en betegnelse for en rekke ulike former for publikumshenvendelser i scenekunst for barn.

 

 

Er det noen problematiske sider ved å involvere barn i sceneproduksjoner/bruke dem som aktive deltakere?

Deltakelse innebærer alltid en form for manipulasjon, så i den forstand kan virkemidlet lett misbrukes. Jeg har vært opptatt av å synliggjøre den etiske dimensjonen ved deltakerbasert kunst. Som voksen kunstner har man makt til både å involvere og å ekskludere, og man kan få barn til å gjøre ting de ikke der og da forstår konsekvensen av. Det er viktig å være klar over denne dimensjonen, særlig når begrunnelsen for deltakelse gjerne er demokratisk innflytelse og likeverd.

Derfor kan man heller ikke diskutere interaktivitet og deltakelse som uavhengige, generelle størrelser. Dette er virkemidler som er kontekstavhengige. Å be noen om å komme opp på scenen for å framføre en dans kan være svært vellykket kunstnerisk i én sammenheng og katastrofalt i en annen. Spørsmålet vi derfor må stille oss er: Hva slags deltakelse, hvilken begrunnelse og hva slags situasjon skapes gjennom deltakelsen?

 

Er forestillinger med interaktivitet og deltakelse og forskningen på dette noe som i hovedsak er forbeholdt frie grupper og DKS-produksjoner?

Fra forestillingen «Spurv» framført av Teater Fot i Bærum kulturhus 2016. Foto: Siri Rygh

I SceSam arbeidet vi med interaktive forestillinger både sammen med grupper i det frie feltet og med institusjoner, og vi så at det var utfordringer i begge leire, først og fremst knyttet til kostnader. Det er nemlig ønskelig med små publikumsgrupper i interaktive forestillinger, noe som er svært konstnadskrevende enten du er institusjon eller fri gruppe. For institusjonene er kravet om å nå et visst antall tilskuere en hindring, mens det er muligheten til å få solgt forestillingen din som er utfordringen for de frie gruppene. Likevel lages slike forestillinger både av institusjonene og av de frie gruppene, så jeg opplever at det finnes et visst handlingsrom likevel.

Når det gjelder forskning, er vel svaret at det ikke foregår noen av stedene. Feltet scenekunst for barn skiller seg fra barne- og ungdomslitteraturfeltet ved at det nesten ikke finnes forskning dedikert til dette. Det er et stort behov for forskning, og ett av målene med SceSam-prosjeket var å foreslå en måte man kan gå fram på for å generere mer kunnskap og erfaringsutveksling.

 

Hvilke andre kunstfelt kan ha nytte av erfaringene fra SceSam-prosjektet?

I all ubeskjedenhet tenker jeg vel at våre erfaringer er relevante for alle som forsker i feltet kunst for barn og unge. Da tenker jeg både på måten vi har arbeidet med å koble teori og praksis på, og det arbeidet vi har gjort i boken med å la kunstnerne skrive fram egne erfaringer. Jeg tenker at det er et underskudd på kunstnererfaringer og et underskudd på teoretisk refleksjon over deltakerbaserte praksiser i alle felt.

Fra forestillingen «Spurv» framført av Teater Fot. Foto: Lise Hovik.

Med etableringen av Kulturtanken blir trolig barns medvirkning også enda mer framtredende, ettersom det er et uttalt mål for Den kulturelle skolesekken å legge til rette for nettopp dette. Da er vi helt nødt til å ha kunnskap om hvordan vi forstår medvirkning og hvordan dette påvirker kunsten. Hvilke parametre for kvalitet skal vi operere med dersom det er barna selv som er utøverne i et verk, for eksempel. Dette er også et sentralt tema i avhandlingen min, som handler om hvordan vi kan disktuere kunst for barn på en måte som tar inn over seg disse dimensjonene.

 

Hva ser du som det viktigste å jobbe videre med for deg etter at boka nå er ferdig?

Foruten å avslutte doktorgradsarbeidet, skal jeg arbeide med å utvikle et nytt kunstnerisk forskningsprosjekt som jeg har fått forprosjektmidler fra Kulturrådet til å gjøre. Prosjektet heter «Et spill om pugg – skolen som kunstarena» og har forholdet mellom skole, demokrati og kunst som tema. Utgangspunktet for prosjektet er en teaterhistorisk hendelse som fant sted den 15.9 1969. Da  var det premiere på Nationaltheatrets oppsøkende forestilling «Et spill om pugg» av Sven Wernström på Fagerbrog skole. Forestillingen handlet om demokrati i skolen og skapte stor debatt i media og på Stortinget. Jeg ønsker å lage en rekonstruksjon av denne forestillingen (som er 50 år i 2019) og se på vilkårene for produsere kunst når skolen er kunstarena.

Boka Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn (Fagbokforlaget) lanseres 30. mars 2017 kl. 18.00 på Sentralen i Oslo.

 

 

Relaterte innlegg