Hopp til innholdet

Økokritisk blikk på samisk barnelitteratur

Jikŋon 2, Foto: Disney
Jikŋon 2, Bilde: Disney

Den samiske barnelitteraturen har vært tilgjengelig siden 70-tallet, men den har sjeldent blitt forsket på. Når nordiske barnebøker nå blir lest gjennom økokritiske briller, retter flere forskere oppmerksomheten mot samisk kultur og identitet – i både barnebokklassikere og nyere framstillinger av samisk folklore.

Samisk kinosuksess

Da Netflix lanserte tegnefilmen Klaus før jul, var samene til stede i skapelsesberetningen om hvordan julenissen ble til julenissen. Rundt samme tid hadde Jikŋon 2 premiere på norske kinoer – også kjent som Frost 2. Med det gav Disney ut sin første film som er dubbet på samisk, med blant andre Vegard Bjørsmo i rollen som Kristoff – en erfaring han delte med oss under seminaret Kan vi snakke sammen? i februar i år. Interessen for samisk kultur merkes også i barnelitteraturen. Det siste året har Barnelitterært forskningstidsskrift publisert en serie artikler hvor nordisk barne- og ungdomslitteratur blir lest i et økokritisk perspektiv. Artiklene er knyttet til prosjektet NaChiLit ved Høgskolen på Vestlandet, og blant forskerne er det flere som har vendt blikket mot nettopp urfolket og hvordan de forholder seg til naturen rundt oss.

«Men selv om samisk barnelitteratur har vært et studium på universitetsnivå i 20 år, har feltet i liten grad vært gjenstand for forskning»

I 1976 gav Marry A. Somby ut Ámmul ja alit oarbmælli (Ámmul og den blå kusinen), og med det var den samiske barnelitteraturen født. Men selv om samiske barnebøker har røtter tilbake til 1970-tallet, og har vært et studium på universitetsnivå i over 20 år, har feltet i liten grad vært gjenstand for forskning, i følge Vuokko Hirvonen, professor ved den Samiske Høgskolen i Kautokeino. Kanskje har interessen for samisk kultur endret seg blant majoritetsbefolkningen, slik filmsuksesser som Jikŋon 2 og Klaus tyder på. Og i litteraturforskinga er framveksten av økokritikken med på å gjøre samisk kultur aktuelt, både i samiske utgivelser så vel som i majoritetslitteraturen. At økokritiske lesninger interesserer seg for samiske framstillinger, er ikke så overraskende. Samisk barnelitteratur har som regel røtter i muntlige kilder, siden samene jo ikke har skrevet språket sitt i mer enn noen generasjoner. Derfor er det vanlig å basere seg på samisk tradisjon og kulturelle mønstre i skrivinga, ifølge Hirvonen. Det kommer best til syne i valget av tema og sjangre i den samiske barnelitteraturen, hvor mennesket er en del av naturen.

Natur og økokritikk i samisk litteratur

I en tidligere sak om BLFT-serien, med fokus på cli-fi og ungdomsdystopier, ble Hallvard Kjelens artikkel Moltemyrene våre skal få stå gule nevnt. Kjelen har lest den nordnorske forfatteren Birger Jåstads bøker for barn, som ble utgitt på 1970- og 80-tallet. Romanene tematiserer forholdet mellom kultur og natur, og selv om dypøkologisk tankegods er å finne i romanene, er det samfunnet som gis rollen som helten: nærmere bestemt den nordnorske fiskebondekulturen og den samiske reindriftskulturen. Begge to er under press fra moderniseringa, som ulmer i bakgrunnen, i form av kraftutbygging og urbanisering.

Sissel Horndals Sølvmånen, Foto: ČálliidLágádus forlag
Sissel Horndals Sølvmånen, Omslag: ČálliidLágádus forlag

Samisk mytologi blir også undersøkt i serien, i Ruth Seierstad Stokkes artikkel Natureculture in a Stallo tale: Harmonious dwelling or troubling postequilibrium? Stokke analyserer den samiske billedboka Sølvmånen, skrevet av Sissel Horndal, i et økokritisk perspektiv. I boka blir ei jente kidnappet av Stallo, en trollaktig figur i samisk folketro som her plasseres i en moderne kontekst. Stokke undersøker naturfremstillingen som enten harmonisk eller forstyrrende, og stiller blant annet spørsmål ved hvorvidt Stallo-figuren i samisk kultur er en trussel som kommer innenfra eller utenfra.

Kanskje kan vi se at måten samisk litteratur blir produsert på, også blir fulgt når andre kulturutrykk lar seg inspirere av samene, som da Disney produserte Jikŋon 2

Sølvmånen er den eneste samiske barneboka som blir analysert i de nyeste artiklene i BLFT, og boka er oversatt til både sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, på ČálliidLágádus forlag. Det er typisk for samisk litteratur, som ofte utgis av små, samiske forlag, der alle tekster og illustrasjoner gjerne blir utført av samiske personer – i motsetning til hvordan mange andre urfolks litteratur blir utgitt. Kanskje kan vi se at måten samisk litteratur blir produsert på, også blir fulgt når andre kulturutrykk lar seg inspirere av samene, som da Disney produserte Jikŋon 2. Den samiske Disney-versjonen har skapt begeistring i samiske miljøer. Da Jikŋon 2 premierte på norske kinoer var den ikke bare dubbet på samisk, men Disney har også samarbeidet med en rekke samiske aktører, om filmen som er inspirert av samisk kultur.

Filmen hadde premiere samtidig som den norske versjonen, og bryter med tendensen til at samiske oversettelser i beste fall kommer i etterkant av norske lanseringen, og i verste fall uteblir, har sametingspresident Aili Keskitalo uttalt til framtida.no.

Samisk representasjon i eldre klassikere

Men samtidig som vi kan se at samisk kultur tar mer plass i populærkulturen, og økokritikken styrker den samiske barnebokas plass i forskinga, er ikke samisk representasjon et nytt fenomen i barnelitteraturen. Om vi går 100 år tilbake i tid, finner også den samiske kulturens innflytelse i den nordiske kanon.

Du husker kanskje Nils Holgersson, gutten som blir forvandlet til en slags Tommeliten, og legger ut på reise gjennom Sverige på ryggen til ei tamgås kalt Morten. Kanskje husker du lederen for de ville gjessene, Akka fra Kebnekaise, som både Nils og tamgåsa søker respekt hos. Ledergåsa Akka deler navn med gudinnen for kunnskap og skjønnhet i samisk mytologi, og tilstedeværelsen av det samiske i fortellingen om Nils stopper ikke der.

Selma Lagerlöfs Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige
Selma Lagerlöfs Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige, Omslag: Bonnier forlag

Det viser den amerikanske forskeren Sara Pankenier Weld i artikkelen Sámi selves in the Northern Landscape. Her undersøker hun urfolk-fremstillinger i de to svenske klassikerne Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige (1906) av Selma Lagerlöf og Barnen ifrån Frostmofjället (1907) av Laura Fitinghoff. I begge bøkene følger vi barn som reiser fra hjemmet sitt i Sør-Sverige, og legger ut på en nomadisk reise. Weld trekker fram samene som nomader og reingjetere som en alternativ modell for hvordan vi mennesker kan forholde oss til steder og naturressurser, og poengterer at den samiske livsførselen hun finner i bøkene bryter med den som finnes i majoritetssamfunnet. Ikke bare har samene et annet forhold til naturen, men som nomader har de også et annet forhold til steder, i motsetning til bosetter-kolonialismen som er fiksert rundt en geografisk bestemt metropol (et ord som ikke bare betegner en storby, men stammer fra det greske ordet moderby for kolonier).

Romantisk eller kolonialistisk?

Når forfattere fra majoritetskulturen skal skrive om urfolk, må de fort trå varsomt. Det har iallfall de siste årenes debatter om autensitet og troverdighet tydet på, og det er lite i diskusjonene om Pippis pappa og hvorvidt Egner fortsatt egner seg, som tyder på at en klassikerstatus kan berge avdøde forfattere fra feilskjær. Hos de svenske klassikerne av Lagerlöf og Fitinghoff, finner Weld en todelt holdning i hvordan samisk kultur og natursyn er framstilt. På den ene siden mener hun at bøkene forsterker en avfeiende kolonialistisk holdning overfor de nordlige områdene og urfolket som bebor dem, men at romanene på samme tid viser en beundring for samisk nomadisme, som stikker dypt.

Når majoriteten beundrer den samiske kulturen, er det ofte et med et snev av romantisering over hvordan urfolket forholder seg til naturen. Weld finner for eksempel romantiske beskrivelser av samenes kunnskap til naturen: De vet hvilke vekster som lindrer sykdom, hvordan de skal lese kart ut av stjernene og hvor ulvene holder til i skogen. Samtidig viderefører tekstene en kolonialistisk holdning overfor den manglende lese- og skrivekunnskapen hos samer i bøkene. Slik kapitulerer romantiseringen over samenes bærekraftige livsstil for et mer kolonialistisk tankesett som både er problematisk i et økokritisk og et postkolonialt perspektiv, skriver Weld.

Når majoriteten beundrer den samiske kulturen, er det ofte et med et snev av romantisering over hvordan urfolket forholder seg til naturen

Og selv om både barna i Barnen ifrån Frostmofjället og Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige tar til seg den samiske kulturen i sine nomadiske reiser, ender de til slutt opp tilbake i Sør-Sverige og storbyen. Weld tolker de to klassikerne som symbolske reverseringer av hierarkiet, der det samiske levesettet og kulturen blir satt høyere enn den majoritetskulturen. Men når både Nils Holgersson og barna fra Frostmofjellet ender opp med å reise tilbake til Sør-Sverige og byen, returnerer bøkene til en status quo, der majoritetskulturen igjen veier tyngst.

Likevel viser de to svenske klassikerne, ifølge Weld, at ideer og verdier ikke bare flyter fra en kolonistisk metropol og ut til urfolket i utkanten, men at også urfolks ideer har påvirket majoritetssamfunnet og dets sentrale fortellinger når svenskene har skapt sine nasjonale myter.

Og uansett hvordan fremstillingen av det samiske tolkes, viser disse lesningene oss at det finnes en enda større samisk tilstedeværelse i den klassiske barnelitteraturen, enn det vi kanskje legger merke til ved første øyekast.

Relaterte innlegg