Folkebibliotekene – en kunstarena for alle

Når litteratur omtales som kulturarv i politikken, og folkebibliotek som debattarena i sin egen, nylig reviderte formålsparagraf, blir både litteraturen og folkebibliotekene usynlige i samtalene om kunst. Men det er folkebibliotekene som er den viktigste formidleren av barnelitterær kunst.

Biblioteket er et frirom i hverdagen. Så sant statens litteraturstøtteordninger har fungert etter intensjonen er de dessuten fylt med materiale som gir både kunstopplevelser og kunnskap. Barn og unge er sentrale bibliotekbrukere, kvalitetslitteraturen i biblioteket gir dem et kunsttilbud, uavhengig av skole og lekseplaner og det aktuelle teater- og kulturskoletilbud på stedet der de bor. Det bør bibliotekene få større kreditt for. Og det bør vi snakke om, både når vi snakker om kunst og når vi snakker om barnelitteratur.

Litteraturen blir usynlig

Foto: Morguefiles free photo

Foto: Morguefiles free photo

Men når litteratur omtales som kulturarv i politikken, og folkebibliotek som debattarena i sin egen, nylig reviderte formålsparagraf, blir både litteraturen og folkebibliotekene usynlige i samtalene om kunst. Det er som om kunst bare foregår på andre arenaer; i galleriene, teater- og konsertsalene. Men litteratur kan også gi kunstopplevelser, og det er folkebibliotekene som er den viktigste formidleren av barnelitterær kunst.

Barnelitteraturen har tradisjon for å være samfunnsaktuell, hvilket gjør den velegnet for debatt. Sett i historisk sammenheng vil den også kunne synliggjøre kulturarven. Men disse aspektene ved barnelitteraturen har ikke betydning for dens kunstneriske verdi, det er det teksten og illustrasjonenes evne til å påvirke leserens sanseapparat som har.

Kunstopplevelse kan være en kroppslig erfaring, et øyeblikk av selvforglemmelse, en opplevelse av å være på en gang både deltaker og tilskuer i en iscenesatt hendelse. Litteraturen kan fremme slike reaksjoner like godt som andre kunstarter, men det er ingen automatisk sammenheng mellom kunst og barnelitteratur. Litteraturens kunstneriske kvalitet er avhengig av forfatterens evne til å utnytte ordenes poetiske kraft.

Les hele kronikken i Bergens Tidende

 

Relaterte innlegg