Kjære Alem. Bakgrunnen for bildeboken Jorden rundt på åtti ord

For noen uker siden kom boken Jorden rundt på åtti ord ut. Teksten har jeg skrevet, og illustrasjonene er ved Victoria Sandøy. Boken handler om ord som reiser og som blir en del av språket de reiser til. Men hvordan ble boken til, og hva er det jeg ønsker med denne utgivelsen?

Et møte på et bibliotek

Alem – jeg tror iallfall du het det – det må være minst tre år siden jeg møtte deg, og møtet varte i bare noen minutter. Noen få replikker, en hilsen i en bok. Det er den hilsenen som gjør at jeg mener å huske navnet ditt. Du måtte stave det for meg, for jeg lurte på om det var en h der et sted. Jeg hadde akkurat stått på scenen på et bibliotek vestpå. Du satt på andre rad, i mitt høyre synsfelt. Jeg snakket om språk. Akkurat hvilket tema eller hvilken bok, vet jeg ikke lenger. Det jeg husker best fra den kvelden, er ansiktet ditt. Ikke trekkene, de er forsvunnet, men jeg husker iveren din, at du lyttet så tydelig. At du smilte og nikket. At du bad om ordet, og at du sa noe om det arabiske skriftspråket.

Da jeg skulle signere bøker, kom du bort til bordet jeg var plassert ved, og fortalte at du holdt på å lære norsk, at du likte det. Du var utdannet ingeniør, sa du, og vant til å lære nye ting. Jeg sa, og mente, at du hadde lært utrolig mye på kort tid. Du takket. Så sa du at du hadde blitt så glad da du oppdaget at det het admiral på norsk. Det er arabisk, sa du. Jeg nikket og ramset opp noen andre arabiske lånord som jeg husket i farten. Du smilte enda mer. Du kjøpte voksenspråkboken jeg var aktuell med den gangen. Jeg skrev en hilsen. Du takket og gikk. Og det var det.

Et fransk havpattedyr

Det jeg vil med Jorden rundt på åtti ord, er selvsagt å fortelle den ukjente historien til velkjente ord. Tundra er fra samisk, tornado fra spansk, orangutang fra malay. Anorakk kommer fra grønlandsk, sudoku fra japansk og sjåfør fra fransk. Norsk er fullt av ord som har vandret fra alle kanter av verden og bosatt seg her hos oss. For ikke å snakke om alle ordene vi – og alle andre språk – har lånt fra engelsk de siste tiårene.

Men det jeg vil aller mest, er å gi noen som er kommet hit, gleden av å gjense noen av sine egne ord i norsk. At barn som snakker et annet språk hjemme, skal finne igjen sine ord i norsk. Jogurt fra tyrkisk, sjampo fra hindi, mango fra tamil, sabel fra polsk, pysjamas fra urdu, divan fra persisk og mange, mange flere. Og om de ikke gjenkjenner ordene umiddelbart, for ord forandrer seg jo ofte på ferden, så får barna likevel vite at en liten bit av hjemmespråket deres allerede har slått seg ned her.

Jeg tenkte på Alem da jeg jobbet med boken, og jeg tenkte også på en egen opplevelse som tenåring. Jeg husker nemlig hvor stas jeg syntes det var da jeg på språkkurs i Frankrike oppdaget et norsk ord i fransk. For også vi her i nord har bidratt til verdens språkskatt, og våre ord finnes i mange språk. Fjord, ski, troll og hygge. For eksempel. Men ordet jeg ble så stolt over som femtenåring, var særere enn som så. Det var ordet narval. Jeg hadde ikke gjenkjent det på tvers av fransk skarring og trykkfordeling, hadde det ikke vært for at temaet var «la vie sous la mer». Læreren tegnet fisker og blekkspruter på tavlen, og nederst tegnet hun en langstrakt fisk med enhjørninghorn. Jeg klarte å meddele min begeistring, og hun slo opp i en diger ordbok for å få det jeg sa, bekreftet eller avkreftet. Kanskje var det den samme enorme ordboken som jeg i dag har stående i min ordbokbokhylle her i Oslo. I min bok står det at narval er av «origine islandaise». Sånn som jeg husker det, nikket bare læreren bekreftende og sa at jeg hadde rett. Uansett var jeg kry over at en arktisk hval hadde et norsk (eller la oss si: nordisk) navn på fransk. Den språklige selvtilliten var ellers på et bunnivå. Jeg hadde hatt fransk i åttende og niende klasse og elsket det, men ordene jeg kunne, strakk ikke til. Det var daglige magaplask. Det var heller ingen på kurset som kunne morsmålet mitt. Det nærmeste var tysk, og det var en mager trøst for en som hadde valgt bort tysk til fordel for fransk.

Jeg hadde altså svømt rundt i et kaotisk fransk språkhav i nesten fire uker. Av og til tydde jeg til engelsk som redningsbøye. Men dette var på begynnelsen av åttitallet, og min engelsk var ikke på høyde med dagens norske femtenåringers, og de spanske, italienske, greske og tyske kursdeltagerne var elendige i engelsk. Så kanskje var det ikke så rart at jeg ble glad da jeg oppdaget den norske narhvalen i det vannet som stort sett bare inneholdt ukjente skapninger.

Over 200 språk i Oslo-skolen

Vi erfarte noe som ligner ganske mye, tror jeg, Alem og jeg. Trass i at jeg var en privilegert norsk tenåring på sommerkurs, og han er en ingeniør på flukt fra et krigsherjet hjemland. Til tross for at jeg ville lære mer fransk for å flørte med vakre franskmenn og få gode karakterer på skolen, og han var midt i en livsviktig prosess med å manøvrere i et nytt språk som han antagelig aldri tidligere hadde hatt noen drøm om å lære.

Det snakkes over 200 forskjellige språk i Oslo-skolen. Jeg håper at alle barn skal oppdage at språket vårt – i liket med andre språk – er et lappeteppe av ord fra forskjellige deler av verden.

Folk flytter til nye land og blir. Ord reiser til nye språk og blir.

De aller fineste ordene må vente

Både Jorden rundt på åtti ord og denne artikkelen er en del av forskningsprosjektet «Barnelitterære dannelsesprosesser». Opprinnelig skulle jeg ha skrevet en skjønnlitterær bok, men sånn ble det ikke. Arbeidstittelen på den planlagte boken er Det fineste ordet, og utgangspunkt er lek med språklyder på norsk og andre språk. Boken kommer nok en gang, men ikke akkurat nå. For det er vanskelig å skrive bøker. Det er enda vanskeligere å bestemme på forhånd hvordan en bok skal bli, og at boken skal fullføres innen et fastlagt tidsrom. Og det er, tror jeg, vanskeligere å planlegge en skjønnlitterær bok enn en sakprosabok. Denne gangen gikk ikke det, men noen av ideene er med meg over til Jorden rundt på åtti ord.

Det ble noen timer foran tastatur og skjerm uten at jeg kom dit jeg ville med Det fineste ordet. En dag dukket møtet med Alem opp, og senere svømte min egen narhval opp til overflaten. Berøringspunktene til det opprinnelige prosjektet er flere. Flerspråklighet, språkglede og gjenkjennelse er de viktigste. Erindringen om disse to opplevelsene sammen med et idémøte med redaktør Ina Vassbotn Steinman, der målet var å snakke om mulige språkbøker for barn, var kimen til Jorden rundt på åtti ord.

Illustrasjoner og oppbygning

Jorden rundt på åtti ord er en språk- og kartbok. Verken redaktør, illustratør eller forfatter har vært i stand til å finne noen lignende utgivelser, så kanskje er det rett og slett en verdenspremiere? Grunnideen var enkel og tredelt:

– Ordene illustreres og plasseres i sitt opprinnelsesland. 

– Leserne leter rundt på kartene og ser hvor ordene har reist fra.

– Lesere med minoritetsspråklig bakgrunn gjenkjenner «sitt» land og «sine» ord.

Etter hvert som jeg arbeidet med stoffet, kom det flere kart til. Det er et eget oppslag med ord som har spredd seg fra nordiske språk og ut i verden, og et annet som illustrerer engelske lånord. Jeg har også med et kart med latinske ord og et annet med greske. Et tredje oppslag tar for seg nyere ord som er satt sammen av deler fra latin og gresk.

Det er også noen kart med diakron utvikling, der illustrasjonene viser hvorfra ordene har reist. 

På noen oppslag er det barn som bruker sitt eget språk for å hilse – eller for å si iPhone. Oppslaget med iPhone, der det kommer nøyaktig det samme ut av alle barnas munner, er ment som en kommentar til den enorme påvirkningen kommersialisme og multinasjonale selskaper har, også på språket vårt.

På ett oppslag er det dyr som «snakker». Her er det noen gjengangerdyr som gris, ku, katt, hund, sau, hane/høne som sier nøff, mø, mjau, voff, bæ, kykeliky/klukk-klukk i den varianten som brukes i det aktuelle landet. Det er også noen dyr som bare «snakker» på noen få språk; i Indonesia har gekko en egen lyd, for eksempel.

Bak i boken er det noen få sider med bakgrunn, forklaringer og litt om hvordan jeg har forholdt meg til kilder og den slags. Dette er helt nødvendig av faglige hensyn, og jeg har holdt det så enkelt og nedpå som mulig. Disse sidene er mer henvendt til den voksne leseren enn til barneleseren, og jeg valgte derfor å ha dem samlet til slutt.

Språk holder ikke til i ett land, og land har ikke bare ett språk. Så selv om leserne i prinsippet skal finne hvilket land eller geografisk område et ord kommer fra, vet de ikke hvilket språk det er snakk om. Følgelig inneholder boken en liste over hvilke språk alle ordene stammer fra.

Overgang fra tekst til tekst og bilde

Grovt sett består manuset fra min hånd av lister med ord med enten opprinnelsesspråk eller opprinnelsesland i parentes bak. Da Victoria Sandøy sa ja til å illustrere, begynte vi umiddelbart samarbeidet om å konvertere listene mine til visuelle presentasjoner. For selv om jeg hele tiden visste at endeproduktet skulle være en bildebok, var det først i møte med illustratøren at det gikk opp for meg i sin fulle bredde! For hvordan skal man egentlig illustrere at ord har vandret fra et opprinnelsesområde og ut i verden? For eksempel skrev jeg dette i en mail etter å ha fått oppslaget om ordene fra (gammel-)gresk: «Det språkvitenskapelig viktige er at ordene må fyke fra Hellas, og at de lander overalt. Nå får man inntrykk av at de greske ordene stort sett har landet i Tyrkia. Kanskje bør hvert ord ha mange piler/streker?» Og hvordan skal man anskueliggjøre at engelske lånord har kommet og kommer fra hele den anglofone verdenen, men uten å spesifisere fra hvilken del? Og for å fiske opp narhvalen for tredje og siste gang: De nordiske ordene som er blitt internasjonale suksesser, hvordan skulle illustrasjonen vise at dette er ord fra nord, men uten at det går tydelig frem fra hvilket nordisk land ordet stammer fra (fordi det ofte er vanskelig å avgjøre, og fordi det i denne sammenhengen er mindre interessant)? Jeg hadde det faglige ansvaret, Victoria det estetiske. Vi hadde en del mailrunder før alle oppslagene fant sin endelige form, og ideene til løsninger kom vekselvis fra illustratør, redaktør og forfatter.

Språk, lån og makt

Når mennesker med forskjellige morsmål er i kontakt med hverandre, hender det at det ene språket låner ord fra det andre. Det kan gå begge veier, sånn at språkene låner ord fra hverandre, men som oftest er det temmelig asymmetrisk. Og hva er det som bestemmer hvilket språk som tar imot ord, og hvilket språk som låner bort ord? Det har mest av alt med makt å gjøre. Et språk som blir snakket av folk med mye makt, er ofte et språk som låner bort ord. Makt kan være mange ting. Det kan være økonomisk eller militær overlegenhet. Det kan være innflytelsesrik kulturell produksjon.

Vi låner flere ord fra engelsk enn motsatt (men i vikingtiden lånte engelsk mengder av skandinaviske ord). Samisk har lånt mer fra norsk enn norsk har lånt fra samisk.

For meg var det viktig å ta med ord fra de største innvandrerspråkene. Noen har vært sentrale ordleverandører til verdensvokabularet. I europeiske språk vrimler det av ord fra store og mektige språk som arabisk, tyrkisk, persisk. Tidligere tiders koloniale kontakt har også ført til et rikt tilfang av ord fra hindi, urdu, panjabi, fra malay og indonesisk, fra søramerikanske språk.

Imidlertid er det ikke så mange ord fra for eksempel somali og litauisk i norsk. I Det norske akademis ordbok (naob.no) er det bare to ord som oppgis å komme fra somali, det ene sågar med litt usikker opprinnelse. Ordene i Jorden rundt på åtti ord skulle være hverdagsord; ord jeg regner med at unge lesere kan. Likevel innlemmet jeg gerenuk, et ord jeg må innrømme at jeg ikke hadde kjente til fra før. Her fra oppslaget i naob.no:

BØYNING en; gerenuken, gerenuker
UTTALE [ge:´rənuk]
ETYMOLOGI fra somali garanug ‘med sjiraffhals’
BETYDNING OG BRUK
ZOOLOGI langhalset og langbent antilope med rødbrun pels som er hvit på undersiden og rundt øynene; sjiraffantilope | vitenskapelig navn Litocranius walleri

I møte med den langhalsede antilopen ble prinsippet om hverdagsord overstyrt. Det var mye viktigere for meg at lesere med somaliskkompetanse gjenkjente et ord, enn at boken skulle inneholde bare hverdagsord. Og for øvrig heier jeg alltid på en viss porsjon med uvanlige og rare ord i barnebøker. Så gerenuken ble med!

Norsk har fått en del slangord, som læks (‘penger’ (fra somali)) og tæsje (‘stjele’ (fra berbisk)), fra de nye språkene som snakkes i Norge. Selvfølgelig vurderte jeg dem som mulige kandidater, men jeg styrte unna. Siden ett av målene har vært å fremkalle stolthet hos leserne, ville jeg at ordene skulle være etablerte og ha en viss tyngde. Men jeg er åpen for at min vurdering er feil, og at ord som læks og tæsje kan fremkalle (minst like mye) stolthet!

For å gjøre balansen bedre har vi tatt med noen språk som er lite representert med lånord i norsk, på sisteoppslaget. Papegøyen, gjennomgangsfiguren, vinker farvel og roper ha det på blant annet polsk, somalisk og nordsamisk: Do widzenia! Nabadeey! Báze dearvan!  

Metaspråklig bevissthet

Jeg liker å snakke med barn – også ganske små – om språk. Det er mye som fenger helt ned i førskolealder, som for eksempel dyrelyder i forskjellige språk, om dyr kan snakke, kroppsspråk. Samtaler om språk kan altså være noe barn liker å ta del i. Dessuten er det både sunt og bra og nyttig for dem! Situasjoner der barn ikke bare bruker språk som et kommunikasjonsmiddel, men faktisk samtaler om språket, styrker og utvikler kognitive evner som er nødvendige når barna senere skal bli lesende og skrivende.

Ord har en formside (enkelt sagt: utseendet) og en innholdsside (enkelt sagt: betydningen). Som voksne skrivekyndige er dette en selvfølge. Vi vet at setninger kan deles opp i ord, og at ord kan deles i mindre lydbiter. Vi vet at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom form og innhold, at et innhold (det logrende pattedyret canis lupus familiaris) kan ha ulike formsider (hund, bikkje, labrador, dog, chien, inu). For små barn er det ikke sånn. De kan insistere på at en hund må hete hund «fordi det er et kosete ord» (sitat Helle, fire år). De kan insistere på at tog er et mye lengre ord enn lokomotiv. De er naturlig nok mest oppmerksom på og opptatt av innholdssiden: Tog er jo kjempelange med mange vogner, mens et lokomotiv bare er én vogn.

For å kunne lære å lese og skrive må barna kunne skille form og innhold. De må klare å segmentere et ord i lyder, som representeres av bokstaver. Å snakke om ord og språk hjelper barna til å rette oppmerksomheten mot formsiden. Bevissthet om formsiden kalles metaspråklig bevissthet.

Ordet gnu har en innholdsside, ‘pattedyr med fire klover og horn’. Ordet består av tre fonemer /gnu:/, og fonemene kan skrives med grafemene g-n-u. Gnu! Og på kartene i Jorden rundt på åtti ord går det frem at ordet kommer fra et land langt sør i Afrika. I registeret står det at ordet kommer fra khoisan. Å utforske og oppdage ords historie er med på å styrke bevisstheten om hvordan ordene «ser ut». Metaspråklig bevissthet kan trenes opp, og det gjøres da også, i hjem og i barnehage. Både norsk* og annen forskning viser at økt metaspråklig bevissthet i førskolealder gir mindre lese- og skriveproblemer i skolen.

Alem – igjen

Mennesker kommer til Norge og blir her. De setter preg på sine omgivelser og gjør at landet vårt blir litt annerledes. Ord kommer også hit, preger språket vårt og gjør det litt annerledes. Sånn er det: Jorden rundt på åtti ord er til Alem.

… og kanskje aller mest til barna hans, om han har noen.

* Lyster, Solveig-Alma Halaas (1995): Preventing Reading and Spelling failure: The effect of early intervention promoting metalinguistic abilities, doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo

Relaterte innlegg