Åge Peterson – månedens illustratør i mars 2020

Man kan skimte realfagene i den geometriske streken til Åge Peterson. Månedens illustratør studerte til å bli ingeniør, men ville heller arbeide kreativt. Nå drømmer han om å illustrere forsiden på The New Yorker.

Hvorfor tegner du?
– Jeg har tegnet siden før jeg kan huske. Det begynte jeg med sånn ca. i 1985. Altså det å huske. Den aktiviteten og tegning har jeg fortsatt med helt frem til lunsj i dag, 2020, i skrivende stund. Før 2020-meg svarer, kan vi la 1985-meg svare; «Grrr, brøøøøl, bang!, knaaas, brooooom!».
– Jeg tror det er best å gå over til presens-meg. Onomatopoetikon poesi fra 80-tallet, illustrert med gravemaskiner, dinosaurer, dyr (særlig fugler), kopier av Disney-figurer og tverrsnitt av fantasi-bygninger. Det var tematikken min. Fordi jeg elsket disse tingene. Jeg underholdt meg selv med blyant, fargestifter og tusj og lot meg begeistre over at jeg kunne få greiene jeg hadde i hodet til å dukke opp utenfor meg selv, på papir. Denne fascinasjonen er noe redusert i dag, blitt til noe mer pragmatisk, men jeg er glad en bit av den fortsatt er i meg, en essens av at det er magisk. Jeg tenker det er essensielt at denne kjernen av fascinasjon fortsetter å eksistere i meg, for at jeg skal kunne ha glede av tegneprosessen. Det er lett å miste fokus her, i den daglige tangoen med frister og det faktum at jeg tegner for å kunne betale regningene mine. Sistnevnte synes jeg i seg selv er en vakker ting og gjør meg glad. At jeg nå kan leve et liv hvor jeg får betalt for å gjøre noe jeg alltid har sett på som gøy. Jeg tar frem denne tanken med u-jevne mellomrom. Minne meg selv på det. Som voksen og utdannet illustratør må jeg også tenke på leseren av tegningene. Hvordan den kommuniserer med dem. Og det finner jeg heldigvis motiverende. På 80-tallet var det egentlig tilstrekkelig at tegningen kun hadde narrativ dialog med meg selv. Og en kompis av meg siden jeg var 2 år. Da jeg ikke satt å tegnet alene (ofte), satt jeg med kompisen min og vi underholdt hverandre med å tegne dinosaurer og monster. Og det var viktig for meg at tegningene jeg da tegnet skulle bli oppfattet som estetisk vakre av andre. Med noen unntak. Jeg tegnet ofte tverrsnitt av fantasibygninger med hemmelig innganger, passasjer, skumle og absurde rom. De viste jeg sjeldent til noen. De var mine hemmeligheter.

Fortell litt om å jobbe med ulike formater: tegneserier, bildebok og redaksjonell illustrasjon.
– Jeg har faktisk bare gjort én jobb som illustratør av en billedbok utgitt på forlag. Før det skrev og illustrerte jeg en hel billedbok for barn som en del av mitt bachelor-prosjekt, og en for voksne som en del av mitt masterprosjekt. Det blir for mye å beskrive prosessen i disse studentprosjektene her og nå, så vi går tilbake til førstnevnte som er publisert. En barnebok som heter «Sint og glad i barnehagen» gitt ut på Gyldendal, skrevet av Solfrid Raknes som en del av et større prosjekt kalt «Psykologisk førstehjelp». En pedagogisk anlagt bok med tre gjennomillustrerte historier om barn og deres følelser. Denne jobben gjorde jeg under ansettelse i et designstudio, som het Karlsens. Jeg husker det var veldig godt å få kunne tegne i arbeidstiden midt oppi alt annet arbeid med grafisk design av visuelle identiteter for diverse firma. Rundt et år etterpå sluttet jeg som grafisk designer for å kunne jobbe fulltid som illustratør. Et ekstremt usikkert karrierevalg, hvor jeg i nærmere to år kalte meg selv illustratør, men i praksis hadde svært få oppdrag og livnærte meg på lærer og veileder-jobber på skolen hvor jeg hadde fullført min mastergrad i visuell kommunikasjon, Kunst- og designhøgkolen i Bergen. Eller KMD som den heter nå som den er blitt en del av Universitetet i Bergen. Jeg fant raskt ut at jeg hadde et talent for å tolke tekster og skape et originalt visuelt perspektiv på dem. Dette ledet meg inn i redaksjonell illustrasjon. Den ene jobben førte til den neste, økte eksponensielt, og er nå blitt til det jeg gjør fulltid. Her går det for det meste i saker for fagtidsskrifter, magasiner og aviser. Et arbeid som innebærer korte tidsfrister. Frister som ser ut til å gi arbeidet mitt næring i form av at jeg ikke har tid til å tvile på meg selv, og ofte ender opp med intuitive løsninger med kommunikativ energi. Jeg synes det er veldig givende å lese en tekst for så å jakte på en original visuell fortolkning. Noe som spiller på lag med teksten, men i like stor grad tillegger det hele noe mer. Slik sett er det ikke så stort gap mellom billedbok illustrasjon og en redaksjonell illustrasjon. Enda mindre forskjell blir det i de tilfellene hvor jeg får i oppgave å gjøre mange illustrasjoner til én og samme redaksjonelle sak. En serie av illustrasjoner som går fra forside, åpningsoppslag og videre ut i teksten. Da planlegger jeg ofte et slags helhetlig narrativ i innhold, farger og formspråk. Behandler hele reportasjen som en billedfortelling for voksne.

Jeg lar meg fascinere av hvordan rute-inndeling manipulerer opplevelsen av tid og narrativ rytme

– Tegneserie derimot blir for meg et annerledes dyr å temme. Mest av alt pga. at jeg da har skrevet manus/tekst selv og at tegnseriemediet har sine egne helt unike virkemidler. Virkemidler jeg ønsker å utforske og dyrke. Her tenker jeg vel så mye på hvordan selve designet er med på å fortelle en historie, og ikke bare karakterenes utseende, bevegelser i et miljø og dialog. Jeg lar meg fascinere av hvordan rute-inndeling manipulerer opplevelsen av tid og narrativ rytme. Hva som er usagt mellom rutene, hvordan elementer forholder seg til rutenes format, og grader av forenkling for å styre leseflyten. En av mine mest eksperimentelle tegneserieutgivelser på så måte er «Kjært, fælt og sirkulært» fra 2017, utgitt på Blokk forlag i Oslo. Her lot jeg et ekstremt stramt designkonsept få lede den narrative rytmen. En fortelling om et helt liv levd fra unnfangelse til døden, hvorpå alle illustrasjoner i hver rute måtte innbefatte en sirkel i en bestemt størrelse og plassering. Jeg er veldig glad i å sette egne rammer for et prosjekt, og så utnytte disse på konseptuelt vis. Begrensninger som blir til noe forløsende synes jeg er en vakker ting.

Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Akkurat nå sitter jeg i illustrasjonsjuryen til Grafill sin visuell kommunikasjon konkurranse, Visuelt. Parallellt jobber jeg med årets plakat for B-open, som er en åpne atelier kunstfestival i Bergen. En jobb jeg har hatt årlig siden 2016, hvor illustrasjon får være det bærende identitetsbyggende elementet på plakaten. Jeg får frie tøyler til å formidle en følelse av menneske i interaksjon med kunst. Jeg lager helt nye løsninger hvert år, og føler alltid presset med å overgå fjorårets løsning.
– Jeg har også nylig mottatt to ulike arbeidsstipend, fra både Grafill og Illustrasjonsfondet til Tegnerforbundet. Det ene er dedikert oppstarten av en selvskreven billedbok for barn og det andre til å jobbe med tegning i retning billedkunst, tegning uten en brief, hvor målet er å videreutvikle meg med selv-uttrykk. Her kommer jeg til å jobbe analogt på papir uten bruk av farger, for å rendyrke en kontrast til det jeg vanligvis gjør. I barnebokprosjektet kommer jeg til å leke med kombinasjonen av klassisk billedbok-oppsett med tekst og bilde i relasjon og tegneseriens språklige virkemidler.

Kan du fortelle litt om teknikken bak dine illustrasjoner?
– Da jeg var liten og tegnet var jeg automatisk opptatt av hvordan element i tegningen forholdt seg til formatet, papirkanten. Papiret som en ramme for verden. Hvert ark var sin egen verden. Aktiv bruk av formatet er noe de fleste barn har en tendens til å gjøre. Jeg har aldri lagt dette fra meg. Jeg er fortsatt veldig opptatt av hvordan alt forholder seg kompositorisk til formatet. Føler meg faktisk litt fortapt hvis jeg ikke har en bestemt predefinert høyde og bredde. Ispedd min fartstid som grafisk designer har jeg nå en stil som er preget av systematikk, balanse og kontraster. For å være helt ærlig er dette også til dels en slags forlengelse av min personlighet. Uten at jeg skal gå videre inn på det her og nå.
– Jeg har alltid elsket å tegne med blyant. Muligheten til å alltid kunne gjøre endringer. Kunne gå tilbake og korrigere. Og linjalen. Elsker linjal, enten de er buede eller snorrett. Har også sansen for kontrasten mellom det organisk frie og det stramme og bestemte. Jeg lar også ofte et predefinert grid få være med på å styre komposisjon. Som en forlengelse av det tegner jeg ofte i et isometrisk perspektiv. Perspektiv uten forsvinningspunkt. Jeg er blitt veldig glad i byggepotensialet til isometrisk tegnede element. Kunne stable og pusle sammen for å lage visuelt smarte grafiske metaforer. Nå har jeg gått over til å tegne nesten alle mine redaksjonelle illustrasjoner på iPad Pro i programmet Procreate. Her kan man gå seg vill i effekter, og jeg har alltid for øye at tegningene jeg gjør her har en god grad av analogt uttrykk. Tegning rett på skjerm gjør også at jeg lettere kan møte stenge tidsfrister. Jobbe i lag, lett kunne veksle mellom å gjøre strek og farger, og slippe å bruke tid på scanning.
– I senere tid har jeg begynt å bruke venner og meg selv som tegnereferanse. Da arrangerer jeg en situasjon ute eller inne, basert på en skisse jeg har laget, tar bilder av dette og bruker som et utgangspunkt for ferdig tegning. Uventede ting kan skje i denne prosessen som beriker enten idé eller det estetiske. Og det er gøy. Morsomt å engasjere andre eller meg selv som en slags skuespiller.

Hva og hvem inspirerer deg i ditt arbeide?
– Jeg blir veldig inspirert av kunst, og da ofte i form av maleri, fotografi, arkitektur og skulptur. Jeg er ofte sprekkeklar av glede og motivasjon etter et besøk på en utstilling i galleri eller på et museum. Noe av appellen for meg her er at det ligger både nært og samtidig  langt borte fra mitt eget virke. Det kan inneholde en frihet og en kompromissløs råskap jeg blir mo i knærne av. Samme gjelder spillefilm og dokumenterer. Jeg elsker å lese biografier om kreative mennesker hvis arbeid jeg beundrer. Naturen og mennesker rundt meg er selvfølgelig også en kilde til inspirasjon. Jeg leser veldig mye tegneserie. Det har jeg alltid gjort og dette mediet har nok informert mitt arbeid mer enn jeg aner.
– Da jeg gikk på privatskolen MI i Bergen på et studium for grafisk design i 2003–2005 — før jeg tok kunsthistorie på UiB og masterstudie på Kunst- og designhøgskolen i Bergen — var det en dame i klassen min som inspirerte meg over alt annet og alle andre. Hun heter Silje Eirin Aure og hadde en helt fantastisk sensibilitet til tegning, illustrasjon, design og fortellergrep. Jeg klarer faktisk ikke å forestille meg hvordan ting hadde vært uten den tiden hvor hun inspirerte meg. Hun introduserte meg også for Chris Ware en iskald og våt vinterdag tidlig i 2004 og hans arbeid har siden vært en tilstedeværende hellig gral av inspirasjon for meg.

Hvilke bildebøker har gjort inntrykk på deg?
– Den siste jeg leste og som gjorde sterkt inntrykk på meg er And, Døden og Tulipanen av Wolf Erlbruch. Altså, jeg leste den for første gang for en uke siden. Og apropos døden, men ikke apropos billedbok, må jeg nevne tegnefilmen Lillefot og vennene hans (The Land Before Time) av Don Bluth som kom ut i 1988. Jeg husker det var det mest ekte og skremmende jeg hadde sett. Ekte og skremmende fordi moren til Lillefot dør. Det må jo være det skrekkeligste man kan oppleve som et lite barn. Å miste sin mamma eller pappa. Komme bort fra sine besteforeldre. Historien er fortalt med en enorm kjærlighet, så tross det skremmende, føltes det likevel som jeg var trygg mens jeg så den som 6-åring. Og så handlet det om dinosaurer. Jeg elsket dinosaurer. Gjør det fortsatt.
– Litt senere i barneårene var jeg fan av Roald Dahl utgivelser illustrert av Sir Quentin Saxby Blake. Elsket disse illustrasjonene sammen med Roald Dahls fortellinger. Sammen var de for meg en potent miks av tullete galskap, empati og kule morbide saker. Andre billedbøker jeg vil nevne som viktige for meg opp gjennom årene: Bøkene om Albert Åberg av Gunilla Bergström, Til Huttetuenes land av Maurice Sendak, Morgentåkedalen skrevet av Jan Deberitz og illustrert av Ronald Jakobsen. Jeg er helt sikker på at jeg nå glemmer flere andre som var viktige for meg, utover disse.
– På starten av 90-tallet ble jeg veldig glad i Donald Duck og da særlig Carl Barks sine fortellinger. Disse stod stolt side om side med samlinger av Tommy og Tigeren av Bill Watterson, og Larsons Gale Verden av Gary Larson. Parallellt med dette slukte jeg også Don Rosa. Hadde et nærmest religiøst forhold til hans ande-eventyr og var nært ved å svime av da jeg fikk møte ham på en tegneseriefestival for mange år siden.
– Enda senere kom jeg over George Herrimans Krazy Kat & Ignatz Mouse og Peanuts av Charles M. Schulz. Disse har på hver sin måte gjort stort inntrykk på meg i voksen alder.

Se flere arbeider på aagepeterson.no

Relaterte innlegg