Jens A. Larsen Aas, månedens illustratør i september 2018

Påskekort, 2017, Kaffe Compagniet
Påskekort, 2017, Kaffe Compagniet, illustrasjon: Jens A. Larsen Aas

Han hevder at han er udugelig til annet enn å tegne. Den tjuefire år gamle illustratøren har gått fra Disneyøyne til Tintinøyne og skal nå igang med nasjonalarven. Jens A. Larsen Aas studerte illustrasjon på Academy of Art University i San Francisco frem til 2016. I dag bor og jobber han i Trondheim.

– Hvorfor tegner du?
– Rett på de store spørsmålene, ja. Det er sammensatt. Men i grunn ligger nok det at jeg er enebarn og satt mye i eget selskap. Og at jeg er udugelig når det kommet til alt annet. Jeg tegnet veldig mye som barn, og så sto det helt i bakgrunnen frem til 2011 egentlig. Men jeg puslet alltid med noe kreativt, da – enten det var å lage actionfilmer med venner eller lage 3D-modeller for dataspill.

Selvportrett, 2018, eget arbeid
Jens A. Larsen Aas: selvportrett, 2018

– Fortell litt om hvordan du jobber – fra idé til ferdig illustrasjon
– Jeg starter gjerne med research før jeg i det hele tatt plukker opp blyanten. Samler referansebilder og inspirasjon, gjør meg klok på det jeg skal tegne, og prøver finne en unik vinkling- finne det jeg syns er fint eller morsomt eller snodig med noe. Med riktig innstilling og god nok forståelse for noe, syns jeg alt blir interessant. En lærer snakket alltid om å tegne med sympati, medfølelse – ikke bare når det kom til mennesker, det veldig opplagte, men også når man skulle tegne en lastebil eller en lenestol. Det tenker jeg mye på fortsatt.
– Og videre går det ut på å formidle sitt perspektiv og sin mening gjennom tegningen – med utsnitt og kontrast og alt som hører til. Jeg er stor på planmessighet, mer enn jeg skulle likt, så i det siste har jeg begynt å blåse opp bittesmå skisser og bare jobbe over de, for å holde fatt på en spontanitet jeg ellers mister.

– Kan du fortelle litt om teknikken din, og om hvordan du har kommet frem til denne streken?
– Illustrasjonsprogrammet på universitetet ga en innføring i alt fra olje til kull til akvarell. Akvarell og gouache ble greia mi. Dels kom det naturlig, tror jeg, og dels hadde jeg en fantastisk lærer- Thomas Grønbukt. Nå har jeg mer eller mindre faset ut akvarellen og gouachen i fordel for å jobbe digitalt, men akvarell- og gouacheprosessen er uvurderlig for hvordan jeg maler i Photoshop.
– Og vedrørende strek, så vet jeg ikke helt. Å tegne etter referansebilder appellerer ikke til meg, så en mer realistisk strek hadde ikke fungert. Jeg liker å tegne ut fra hodet, så mye går i bare legge opp for en strek som lar meg gjøre nettopp det. Kan si mye av streken min er meg som prøver gjøre tegneprosessen mest mulig fornøyelig.
– Og så er jeg fryktelig rastløs. Har commitment issues. Går raskt lei et uttrykk. Porteføljen min i 2016 besto av Disney-øyne og mer akademisk tegning. Nå består den av Tintin-øyne og et litt mer naivt preg.

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– 
Ja. Skal i gang nå med å illustrere en samling av Asbjørnsen og Moe-eventyr. Årene i USA gjorde meg åpen for alt det særnorske jeg tidligere tok for gitt -alt fra fjorder til Fjällrävensekker – så jeg ser frem til å få nerde over Kittelsen og Gude og de.

– Hva og hvem inspirerer deg?
– De klassiske amerikanske illustratørene jeg ble introdusert til i studiene mine, er kanskje hjørnesteinene. Norman Rockwell, N.C Wyeth, J.C Leyendecker. Liker virkelig gammel illustrasjon, som en rar fortsettelse av hvordan det gikk i Beatles og Kinks på ungdomsskolen, antar jeg. Nostalgi og romantisering står sterkt.
– Ellers er det veldig mye og veldig mange. Alt og alle kanskje? Men jo mer perifert til illustrasjon, jo bedre. Blar jeg gjennom for mye samtidsillustrasjon på instagram, blir jeg veldig raskt deppa, forfjamset, The Smiths-lyttende.
– Og så er verden utenfor hjemmekontoret uendelig interessant, og inspirerer på en helt annen måte. Små øyeblikk og observasjoner. Alt fra ei med tykke runde briller og pannelugg syklende med et par langrennsski under armen en vårdag, til boleren på gymmen som støtter mobilen sin opp mot en kartong Tine Styrk når han filmer knebøya sine.

– Er det noen bildebøker du husker spesielt fra din barndom?
– Er faktisk ikke det… En Bjørnen Paddington-bok hvor han drar til dyrehagen, er virkelig alt jeg husker. Tror ikke jeg kom fra et lesende hjem. Husker mye dataspill, da! Husker noe Gubben og Katten-spill.

Se mer på nettsidene til Jens A. Larsen Aas