Magnhild Winsnes, månedens illustratør i mai 2020

Hysj, Aschehoug 2017
Hysj, Aschehoug 2017

Hun barnebokdebuterte med braksuksessen Hysj i 2017. Og selv om hun kun har jobbet med bokillustrasjoner i fem år, har hun tjue års erfaring innen animasjon. Magnhild Winsnes neste bok blir for de yngre barna.

Hvorfor tegner du?
– Jeg tegner fordi det er gøy og fordi det er språket mitt. Det er den måten jeg kan få beskrevet en verden som ellers bare finnes i hodet mitt. 

Kan du fortelle litt om teknikken bak dine illustrasjoner?
– Det spørs hvor mye tid jeg har, men gjerne en blanding av digitale og malte bilder. Inntil noen år siden jobba jeg stort sett i svart-hvitt når jeg lagde egne bilder. Jeg følte ikke at jeg mestret fargebruk. Men med Hysj var farger en helt essensiell del av den visuelle fortellingen, så da måtte jeg utfordre meg selv litt. Og nå elsker jeg å jobbe med farger. Av digitale verktøy bruker jeg i hovedsak Photoshop, og i det siste litt Procreate.

Mange ganger skulle jeg ønske at i hvertfall én side bestod av en liten skjerm der jeg kunne animert ut bildet. 

Din debutbok, Hysj, ble en massiv suksess. Boka handler om overgangen fra barn til ungdom. Hvordan gikk du frem for å visuelt skildre denne brytningstiden?
– Jeg brukte mye nærbilder i Hysj, fordi jeg opplever at barndommen i stor grad handler om små detaljer. Barn har gjerne litt mikroskopblikk på verden. De fokuserer intenst på det som er av interesse akkurat nå, og er ikke alltid så opptatt av det skjer rundt. Og så måtte jeg tørre å ta med bilder som ikke nødvendigvis sa så mye, annet enn å gi følelsen av uendelig med tid. Det er noe jeg assosierer med sommer; å sitte over lengre tid og se ut på et landskap som nesten står stille, men samtidig inneholder alt som er viktig der og da.

Hvordan påvirkes dine illustrasjonsarbeider av at du er animatør?
– Animasjon er det formspråket jeg er vant med, og er med på å gi meg noen regler å bygge opp historier rundt. Samtidig har det vært utrolig befriende å få jobbe med andre format enn filmformatet, særlig komposisjonsmessig. Jeg kunne ofte bli frustrert av at jeg måtte lage komposisjoner til et filmformat, med animerbare karakterer, uten for mye detaljer, der det f.eks måtte planlegges en kjøring. Det kom ofte i veien for lekenheten syntes jeg. Nå kan jeg tenke mer fritt rundt komposisjon. Men det jeg savner fra animasjon er nok å kunne lydlegge bildene, og det å fange bevegelse. Det kan jeg kåle mye med i illustrasjonene mine. Mange ganger skulle jeg ønske at i hvertfall én side bestod av en liten skjerm der jeg kunne animert ut bildet. 

Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Akkurat nå har jeg hatt et halvår tilbake som animatør. Jeg har jobbet med å rentegne animasjoner til en langfilm produsert av Mikrofilm. Det var et fint gjensyn med animasjon. I tillegg har jeg et kunstnerstipend som er satt av til min neste barnebok, en bok for litt yngre unger enn målgruppa i Hysj

Hva og hvem inspirerer deg i ditt arbeide?
– Jeg er nok veldig følelsestyrt når jeg jobber. Jeg søker hele tida å treffe en stemning, finne noe som “brenner”, som vekker interessen min mens jeg jobber. Så jeg bruker ofte musikk for å komme i rett modus. Som helt sikkert er en vanlig arbeidsmetode for mange. Jeg lager meg en musikalsk verden som representerer det jeg jobber med der og da, som gjør at jeg lettere kommer på rett spor hvis historien har sklidd ut i feil retning. Jeg prøver å lure hjernen min på det viset der. Blue-albumet til Joni Mitchell hørte jeg på da jeg leste Ringenes Herre for noen år siden. Den, og Vespertine av Bjørk. Så begge de to albumene gir meg skikkelig hobbitfølelse, med store landskap og mystikk. Det er album jeg hører på når jeg jobber med den nye boka mi. Og så blir jeg utrolig inspirert av Ghibli og Miyazaki, som jo er et obligatorisk svar for en animatør. Jeg elsker disse verdenene som både er frie og fantasifulle, og samtidig av en helt koko god kvalitet. 

Hvilke bildebøker har gjort inntrykk på deg?
– Jeg liker grafiske romaner godt. Det kan være alt fra Fremtidens araber, eller My Friend Dahmer, eller Inga Sætres Det finnes en død etter livet. Da jeg var liten leste pappa 1001 natt for meg. Det er en samling med orientalske eventyr. Det er ikke bildene jeg husker best, men det å ligge i armkroken hans på kveldinga og høre om evnukker og harem, og skape bildene i hodet mitt. 

Relaterte innlegg