Redaksjonell illustrasjon (Helsetilsynet, 2014). Papirskulptur.
Monia Nilsen holder til i Fredrikstad, men er opprinnelig fra Bærum. Hun ga ut sin første bildebok i høst som forfatter og illustratør, men har illustrert en rekke andre bøker tidligere. Månedens illustratør i desember og januar jobber ikke bare flatt, men også med fotograferte tredimensjonale oppsatser.
– Hvorfor tegner du?
– Jeg har alltid tegnet, jeg klarer ikke å la være. De fleste barn liker vel å tegne, men etterhvert som man blir eldre og mer kritisk er det mange som slutter. Jeg stoppet aldri, og har fortsatt stor glede av å lage dorullfigurer også.
– Tegning er utfordrende. Det er alltid noe nytt å oppdage, men blir aldri utlært, det er motiverende. Noen dager føles det som om det er pigger på blyanten, og bildene blir stive og klønete. Andre dager lever streken sitt eget liv og det er bare å henge med. De dagene kan jeg glemme å spise, og da gjør det litt vondt å rive seg løs for å springe til barnehagen. Jeg opplever ofte “flyt” når jeg tegner, det er en god følelse!
– Du arbeider med en rekke teknikker, hvordan går du går frem?
– Jeg skisser alltid først, gjerne smått med penn i en bitteliten skissebok. Jeg prøver å ikke å tegne for mange detaljer før konseptet er på plass. Og jeg elsker idémyldring og har (altfor) mange idéer. Ofte er den første idéen den beste, men det er fint å tømme hodet i starten på et nytt prosjekt. Og å rydde pulten.
– Hvis det er en dorullfigur, skisser jeg konseptet og begynner å bygge med det samme ideen sitter. For collage eller digitalt fargelagte illustrasjoner tegner jeg nye skisser, større og mer detaljerte, med blyant. jeg trenger mer armslag og A3 kopipapir fungerer bra. Det er 500 ark i pakken så da er det ikke så farlig når jeg må begynne på nytt. Og det gjør jeg hele tiden.
– Jeg overfører skissene til farget papir via lysbord (les: vindu). Jeg klipper eller skjærer ut formene med skalpell, bøyer og ruller og bretter der det trengs. Detaljer legges til med fargeblyant eller gouache. Jeg bygger opp motivene i lag, med det som finnes for hånden (gjerne foam board) – og limer. Masse lim, det skal ikke stå på det! Det er litt upraktisk i tilfelle korrektur, men samtidig utrolig kjedelig hvis bildene faller fra hverandre under fotografering, hvilket har skjedd. Jeg prøver derfor å gjøre unna mest mulig korrektur på skissestadiet. Jeg lyssetter den ferdige collagen og fotograferer før jeg til slutt gjør noen justeringer i Photoshop, mest for å fjerne støv og slikt. Noe av sjarmen med å håndklippe er at resultatet ikke blir perfekt. Skjevheter, hakk og “feil” får ofte stå.
– Dine tredimensjonale scener er fagmessig fotografert, hva ligger bak?
– Har et digitalt speilreflekskamera, to store foto-lamper, en mørk kjeller og litt flaks. Utgangspunktet er alltid en idé, men resultatet blir ofte litt annerledes. Magiske ting skjer i lyssettingen av illustrasjonene. Farger og former forandrer seg og skyggene skaper stemning. Jeg prøver meg fram og har ikke helt kontroll, men det er det som er så spennende!
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Nå har jeg nettopp levert filene til Bettina og tyven. Den kommer i januar og er den fjerde leseløven om Bettina (Cappelen Damm).
– Jeg har lenge drømt om å lage min egen bok, og i høst kom Dukketyven ut på Cappelen Damm. Det er en løveunge og den første boken jeg både har illustrert og skrevet teksten til. Det var så gøy å få jobbe med å utvikle tekst og bilder samtidig så nå har jeg kastet meg ut i et eget bokprosjekt til. Denne gangen blir det en grisete bildebok. Ikke papirklipp, men jeg planlegger å sprute og splæsje og gleder meg veldig til å gjøre det i stort format!
– Kan du nevne noen inspirasjonskilder?
– Det er så mange flinke folk. Jeg kan bli helt overveldet av å se for mye på hva andre gjør så jeg prøver å begrense meg på sosiale medier, men en bokhandel eller et bibliotek er vanskelig å motstå.
– Gutten min. Han er 3 år og deler så mange fine små og store filosoferinger.
– Jeg er veldig glad i fortellinger av alle slag. Kittelsen, folkeeventyrene og Astrid Lindgren. Historier finnes over alt: i detaljer, bøker, film, naturen og verden rundt meg, ord, farger, kontraster og rare kombinasjoner.
– Materialer er inspirerende. Millie D´Ancona lærte meg blant annet å utvide begrepet til å inkludere tomme doruller og alle slags avdankede skatter man kan finne i grøftekanten og rundt omkring. Jeg samler gjerne på saker og ting med potensiale for senere bruk, til kollegaer og familiens fortvilelse.
– Jeg møtte Millie D´Ancona da jeg var 11 år og det ble starten på et livslangt vennskap. Millie var en kreativ vulkan og hun ble en slags mentor for meg – eller “Your Silent Partner” som hun likte å kalle seg. Hun døde for tre år siden, men jeg kan fortsatt høre stemmen hennes: «There is no problem that can not be solved with a propper sized box!»
– Er det noen bildebøker du husker spesielt fra din barndom?
– Pappa leste høyt for oss hver kveld – det meste av Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, Anne Cath Vestly og Alf Prøysen. Vi stablet oss i høyden i en skranglete, lilla gyngestol foran peisen. Veldig koselig. Og spennende! For pappa leste nesten akkurat som barnetimen. Jeg husker vagt en tynn eventyrbok. Den skilte seg ut fordi den var illustrert med fotografier av iscenesatte dukker.
– Også var jeg med i Donald Ducks Bokklubb. En gang i måneden (?) kom det en bok i posten – «ekte» bøker med stive permer, litt tekst og fargerike illustrasjoner på hver side. Pablo, «Pingvinen som ikke likte kulde” er en av de, og den har så vidt overlevd. Nå leser jeg den sammen med gutten min, Pablo fenger fortsatt.
– Lillesøster og jeg hadde fire gjennomillustrerte engelsk/norske ordbøker fra Disney, jeg likte den gule best – med dragen og den onde dronningen. Vi kopierte tegningene skamløst med tusj og matpapir. Det var moro i flere år. Der plukket jeg kanskje opp ett og annet tegnetriks, men dessverre ikke så mye engelsk.
– På barne TV var det en animasjonsfilm om en origami-and der alt var laget av brettet papir, jeg husker at jeg var veldig fascinert og undret meg over den.
– Moro med saks og lim, Barnas nye lag-det-selv-bok i farver (Schibsted, 1955) er en av de bøkene jeg husker best. Den var full av tegninger og mønster på morsomme ting barn kunne lage selv, som modellfly, dukketeater, pappmaché, tegnefilmkino osv. Man trengte bare saks, lim, papir og én og annen stoffbit, ingen voksen-innblanding nødvendig. Jeg elsket den boka helt i filler og har testet ut de fleste prosjektene. Bak på omslaget står prisen: kr 5,90. Det er mulig foreldrene mine angret litt på den investeringen for jeg var definitivt ikke like flink til å rydde som til å sette i gang med ting.
Se flere arbeider på Monia Nilsens nettside.