Nora Dåsnes, månedens illustratør i april 2021

Ti kniver i hjertet: «I tillegg til dagboksidene, er jeg veldig glad i den klassiske tegneserieformen. Og å jobbe med dialog, det er noe av det morsomste å skrive sånn generelt, synes jeg» Illustrasjon: Nora Dåsnes, Aschehoug 2020

Månedens illustratør står bak suksesstegneserieboka Ti kniver i hjertet, og fikk sin første romanserie antatt på videregående – uten å ha lest serieromaner tidligere.

Tjuefem år gamle Nora Dåsnes er født og oppvokst i Oslo. Som en rekke kreative aktører i hovedstaden gikk hun på Elvebakken videregående skole, og har etter det tatt en bachelorgrad i Illustration Animation i London. I 2017 flyttet Dåsnes tilbake til Oslo etter endte studier, i skyggen av brexit-beslutningen, og hun har siden høsten 2019 jobbet som forfatter, illustratør og tegneserieskaper på heltid.

– Gratulerer med Kulturdepartementets tegneseriepris for Ti kniver i hjertet!
– Tusen takk! Det var årets beste telefon å få, og en skikkelig fin seremoni.

– Så hyggelig! Hvorfor tegner du?
– Jeg har alltid elsket å tegne, det er noe som har vært med meg hele livet og som jeg ikke klarer meg uten. Den ene siden er det praktiske, det å løse en komposisjon, skape bevegelse og troverdighet, få fargene til å spille sammen. Og den andre å fortelle historier. Jeg liker hvor raskt et bilde kan kommunisere en idé, en følelse eller en stemning, jeg liker at det gjør fortellinger tilgjengelige for dem som synes mye tekst er tungt og jeg liker at de fungerer på tvers av språk. Men den viktigste grunnen til at jeg tegner, er at prosessen gjør meg lykkelig. Å sitte i flytsonen og jobbe med et bilde er noe av det beste i livet for meg.

– I forfjor gjorde du deg bemerket med et debattinnlegg i tegneserieform i Aftenposten, hvordan kom du på denne idéen?
– Jeg ble skikkelig sinna, men klarte ikke sette helt ord på hvorfor jeg ble så provosert av debattinnleggene til Espen Ottosen. Så jeg skrev tegneserien først mest for å sette ord på det, for å forklare det til meg selv. Å tegne og skrive samtidig, altså å lage tegneserier, føles som det mest komplette språket jeg har, så de fleste prosjektene mine begynner sånn, selv om jeg kanskje ender opp med bare tekst eller bare bilde til slutt. Men denne gangen overtalte venner og familie meg til å sende tegneserien til Aftenposten som et svarinnlegg, og det var kult å se at det gikk an å være med i en debatt i en tradisjonell avis også gjennom tegning.

– Fortell om romanserien Gjenklang!
– Gjenklang ble til i påskeferien 2014, da jeg og min fantastiske venn Hannah Mileman bestemte oss for å delta i Norske Seriers manuskonkurranse. Det gikk ut på at man skulle sende inn et halvt manus pluss synopsis på seks bøker til Norske Serier, for en sjanse til å vinne bokkontrakt. Kort fortalt vant vi, til alles store overraskelse (det hører med at vi var atten år og to måneder unna å uteksamineres fra VGS). Deretter brukte vi omtrent fem år på å utvikle serien før de første sju bøkene kom ut i fjor. De handler om fosterbarnet Ella, som vokser opp på en husmannsplass på Eina og reiser inn til Kristiania for å arbeide som tjenestepike for en fin familie. Det er masse romanse, mysterier og Oslohistorie! Og jeg har illustrert omslagene, pluss vignetter til alle kapitlene. Verken jeg eller Hannah hadde lest serieromaner før, så det er et prosjekt vi har lært utrolig mye av, begge to. Det er korte bøker, med manus på underkant av 55 000 ord, og man skal holde styr på ganske mange karakterer og konfliktlinjer etter hvert. Samtidig skal det være både spennende og romantisk. Vår serie er nok ganske påvirket av spenningslitteraturen jeg og Hannah liker, og jeg personlig synes det er veldig gøy med ting som er litt camp, med gotisk litteratur og Romanse med stor R. Så vi prøver å balansere det med den norske sosialrealismen som tross alt skal ligge i bunn.

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Nå er jeg nettopp ferdig med første bok i serien Vesle vil også, som Hannah har skrevet og jeg har tegnet. Det er en bok for de aller minste, og handler om Vesle, som vil gjøre akkurat som storesøsteren sin. Et veldig koselig univers å tegne seg inn i, jeg har kost meg med bløte blyanter og Studio Ghibli-soundtracks. I tillegg jobber jeg med en ny tegneserie som jeg håper (og tror!) kommer til sommeren, den er for ungdom. Og så kommer det enda mer Gjenklang etter hvert også, så det finnes noe for hele familien!

– Hva og hvem inspirerer deg?
– Hayao Miyazaki (han som lagde Chihiro og heksene og Min nabo Totoro) er et stort forbilde for meg, og jeg har lyst til å jobbe mer med animasjon når jeg får tid til det. Bøkene til Astrid Lindgren og Tove Jansson formet meg definitivt i barndommen, og er damer jeg ser opp til som voksen. Ellers kan jeg finne inspirasjon i veldig mye, både forskjellige former for fiksjon og sakprosa. Jeg elsker film, teater, opera, ser alt for mye på analysevideoer på YouTube og leser egentlig alt for lite bøker. Jeg er også en sånn person som hører veldig mye på podkast (det passer så bra med tegning), og blir ofte inspirert av historier fra virkeligheten. Som tegneserieskaper synes jeg også det er spennende med dialog, og gode samtaler eller intervjuer gir meg mye. Samlivspodkasten Where Should We Begin er for eksempel gull om hvordan folk snakker om vanskelige temaer, hvordan vi sjelden sier direkte hva vi mener.

– Noen serier du husker spesielt fra oppveksten?
– Jeg leste forferdelig mye Donald, både bladene, pockets, samlebøker… De som skilte seg ut var klassikerne til Carl Barks og de episke seriene til Don Rosa, spesielt den hvor han skildrer oppveksten til Onkel Skrue. Da jeg ble litt eldre, leste jeg Nemi, og setter i ettertid spesielt pris på alle gjesteseriene, jeg ble eksponert for et bredt utvalg serier, teknikker og karakterer. Og så leste jeg Maus i ganske ung alder, den var avgjørende for forståelsen min av hva en tegneserie faktisk kan være.

Les mer på Nora Dåsnes sine nettsider

Relaterte innlegg