Forside, Jordelangs med Kolbein, Jippi forlag 2011
Serietegner, illustratør og bibliotekar Odd Henning Skyllingstad (f. 1978) ønsker å få mer tid til tegneseriene mellom illustrasjonsoppdragene.
– Er du en illustratør som også tegner serier, eller en serietegner som også illustrerer bildebøker?
– Jeg trur det er riktigere å si at jeg var en serietegner som begynte å illustrere bøker. Nå er jeg en illustratør som lengter etter å lage tegneserier igjen. Det var etter ei tegneserieutstilling i 2005 at jeg fikk mitt første bokillustrasjonsoppdrag, og i åra som følgte laga jeg tegneserier til aviser og blader, og illustrerte barnebøker og læreverk. Serien min gikk i lørdagsmagasinet til Drammens Tidende i over tre år. Da avisa la ned lørdagsmagasinet sitt og bladet gikk inn, forsvant kontinuiteten i arbeidet med tegneseriene og med det forsvant nok litt av motivasjonen også. Ikke lenge etter starta jeg på ei treårig bibliotekarutdanning, men fortsatte å jobbe fullt med bokillustrasjon, i tillegg til å jobbe på Serieteket, Deichmanske bibliotek si spesialavdeling for tegneserier. Jeg har aldri gitt opp å lage tegneserier, men har foreløpig ikke hatt tid eller overskudd til å jobbe noe med det innimellom de to jobbene jeg har nå.
– Du er utdannet innen animasjon, har det påvirket tegnestilen?
– Ikke påtakelig, trur jeg. Da jeg gikk på animasjonsfilmutdanninga i Volda, var jeg mer opptatt av historiefortelling enn å bli en god animatør. Og jeg hadde vel ei forestilling om at tegnefilm skulle være ei videreføring av tegneseriene mine. Sånn sett tilpassa jeg nok tegnestilen for tegnefilm den korte tida jeg holdt på med animasjon. Uttrykket mitt blei ganske satt i tidlig alder, og jeg har nok raffinert og bygd videre på det opp gjennom åra, med inspirasjon og impulser fra tegneserier, illustrasjon og animasjon.
– Kan du si noe om hvordan du jobber, rent teknisk?
– Jeg jobber i all hovedsak med trykkblyant, papir, flytende tusj og pennesplitt, med tusjpenn for hårfine detaljer og tekstur. Dette er mer eller mindre de redskapa jeg har brukt sia fjortenårsalderen, og det kommer neppe til å forandre seg med det første. Jeg skanner inn de ferdig tusja tegningene til Photoshop, hvor jeg fargelegger og gjør eventuelle justeringer. Prosessen fra skisse til ferdig tegning er stort sett den samme fra gang til gang. Jeg legger mye arbeid i blyantskissene, og forsøker å ikke ta livet av dem med tusjstreken: den skal ha nok bevegelse og spenst i seg, men samtidig være kontrollert. Jeg kan bli sabla lei av å strebe etter en presis nok strek, og det er heller ikke alltid jeg får det til. Ikke sjelden syns jeg blyantskissa har noe ved seg som forsvinner når den tusjes, noe som var litt av grunnen til at jeg i si tid valgte å gjøre ei hel bildebok i blyant. For noen år sia forsøkte jeg å løsne på snippen, være mer spontan og prøve tusjlaveringer sammen med tusjstreken. Å måtte jobbe kjappere og lausere var veldig befriende og morsomt.
– Du har illustrert mange lærebøker, i hvilken grad deltar du som illustratør pedagogisk i dette?
– Det har jeg egentlig ikke tenkt over, men jeg vil tru det er svært lite. Ei lærebok skal overføre helt bestemte læringsmål til ei bestemt målgruppe, og forfatterne og redaktørene bestiller illustrasjoner etter veldig bestemte kriterier, med klar instruksjon om hvilken funksjon tegningene skal ha. Noen tegninger er tekniske og instruerende, andre er ment som hvileskjær i teksten eller å utvide forståelsen av den, mer som barnebokillustrasjoner. Av og til skal ei tegning llustrere/forklare/tydeliggjøre et poeng, andre ganger skal den være reint deskriptiv. Det nærmeste jeg har vært å delta i det pedagogiske ved ei lærebok, var med et av de første oppdraga jeg fikk som illustratør, ei lærebok i norsk. Forlaget ville ha en gjennomgangsfigur eller maskot som skulle opptre som en slags guide og motivatør for elevene. Sjøl om figuren hadde en klar pedagogisk funksjon, skulle den ikke være som Clippy – den hjelpsomme bindersen i Windows – men en som elevene kunne identifisere seg med og synes var kuul.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Jeg er i gang med den niende boka i serien Mysteriene i Kråkeslottet barnehage, som skal ut før sommeren. Forfatteren og jeg har ofte forestillinger med disse bøkene, og vi er allerede booka ved et titalls bibliotek denne våren. Det er alt jeg har klart så langt i år. Men håpet er å kunne få satt i gang med noe eget, å endelig få lage tegneserier igjen.
– Kan du nevne noen inspirasjonskilder?
– En av de viktigste er nok Kjell Aukrust, både som tegner og forfatter. Jeg trur han forsterka tendenser som allerede fantes i meg som unge: jeg likte å skrive dialektnært, jeg likte kulturlandskap, åkre og enger, og jeg likte humor og sentimentalitet. Og jeg likte å tegne med penn. Av andre som på hvert sitt vis har prega meg opp gjennom åra, er det i stor grad tegneseriefolk: Bill Watterson, Tome & Janry, Franquin, Albert Uderzo, Sergio Aragonés, Jason, Jeff Smith, Carl Barks, Charles M. Schulz og Theodor Kittelsen, for å nevne noen.
– Er det noen bildebøker du husker spesielt fra din barndom?
– Jeg leste tegneserier lenge før jeg faktisk kunne lese, og etter at jeg knakk lesekoden, ga jeg meg i kast med Hardy-guttene, pikebøker fra femtitalet og barneutgaver av Jules Verne og den slags. Men det var alltid tegneseriene som sto høgest i kurs hos meg, og på biblioteket lånte jeg Tintin, Asterix, Lucky Luke, Donald og Valhall. Ofte var det ikke så nøye hva det var så lenge det var tegneserie, men Pusur hadde nok noe større appell enn Tor Bomann-Larsens satireserie Glipp. Fader’n hadde et par Knøttene-pocketbøker som han hadde brukt i engelskundervisninga si på søttitalet, som jeg oppdaga i tidlig alder og som har følgt med meg sia. En utgivelse som jeg husker at gjorde spesielt varig inntrykk, var det første albumet i Bjørn Ousland og Erik Ildahls Solruns saga-trilogi, Pesta.
