Hun blir inspirert av å skrive, og får hun ikke jobbe for hånd på papir kan de hende at hun gir seg. Månedens illustratør er også som designer, og driver et risotrykkeri med venner.
– Hvorfor tegner du?
– For meg handler tegning aller mest om selve tegneaktiviteten. Tegning gir meg mye motstand, det er friksjon i det å tegne, det virvler opp mange følelser og det er mye forskjellig som jeg har lært meg og som jeg har øvd på som kommer sammen og samarbeider. Det er utfordrende og morsomt. Jeg synes at tegning på sitt beste er en form for utvidet tenkning, der hele kroppen og mange forskjellige lag av meg, eller det jeg kan, er i sving. Det gir meg en sterk følelse av å være tilstede. Hvorfor jeg tegner er veldig tett knyttet til måten jeg tegner på – for hånd og på papir, ofte med fargeblyanter, eller med materialer som ikke lar seg viske bort – og hvis noen kom og sa til meg at jeg ikke fikk arbeide på den måten lenger, kan det godt hende jeg ville sluttet helt med å illustrere og skaffet meg et nytt yrke. Det er alt det fysiske ved tegningen som appellerer til meg, de fysiske begrensningene som skala, format, blyantene, og det at noe står på spill, at alt jeg gjør må være bevisst. Når jeg får til det, og det blir bra, er det utrolig givende. Ofte er det vanskelig å få til det, og da er det utrolig frustrerende. Det er både slitsomt og gøy, og nettopp derfor fortsetter jeg med å tegne.
– Vil du fortelle litt om hvordan du jobber?
– I starten av et illustrasjonsoppdrag begynner jeg vanligvis med å skrive. Jeg synes det er vanskelig å fri meg fra et bilde eller et motiv hvis jeg først har begynt å prøve å tegne det, så jeg har en rekke teknikker for å utsette den delen. Jeg skriver korte og ustrukturerte tekster for å tenke høyt om hva illustrasjonene kan inneholde og hvordan det kan være—det er min foretrukne form for skisser. Hvis det passer går jeg ut og tar noen bilder og samler referanser som jeg kan lene meg på, i tilfelle det viser seg å bli vanskelig, og har jeg tid tar jeg gjerne en dag på Nasjonalmuseets bibliotek for å se litt på kunsthistoriske referanser. I løpet av masterstudiet utviklet jeg også en metode for å utvikle idéer som baserte seg på blindtegning. Når jeg blindtegner er det noen helt ukontrollerbare parametere som kommer inn i leken, og uttrykket blir ofte mye friskere og lettere når jeg ikke ser på arket mens jeg tegner, men bare må bruke forestillingsevnen og muskelminne. Jeg prøver å gjøre så variert og så mye forarbeid som mulig, for jeg vet at hvis det viser seg å bli vanskelig er det mye enklere å beholde roen og finne en vei framover hvis jeg har en ordentlig base å jobbe ut fra. Når jeg er klar, setter jeg meg ned og tegner, og derfra går det slag i slag til ferdig illustrasjon.
– Det er noe fotografisk over utsnittene dine. Hvordan jobber du med komposisjon?
– Når jeg har tenkt på motiver og mulig innhold til tegningene, eventuelt funnet fram til noe fotografisk forelegg å jobbe med, er det sjelden med en klar idé om komposisjon. Innerst inne har jeg en flink pike, og henne vil jeg ikke gi plass til. Blir illustrasjonene for utspekulerte, for eksempel i komposisjonen, synes jeg at det levende i bildet og i streken som jeg streber etter ofte forsvinner. Så komposisjonen foregår vanligvis spontant og direkte på arket i første omgang. Så kan jeg gå mange runder med den samme tegningen, og tegne den litt forskjellig igjen og igjen og igjen til jeg blir fornøyd. Jeg tror andre som ser meg tegne kan bli litt frustrerte på mine vegne (jeg blir også det) fordi jeg ofte gjør små, små endringer fra gang til gang og sikkert kunne sagt meg ferdig tidligere. Det er egentlig litt pinlig, synes jeg, men jeg har funnet meg i at det er sånn det er. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke har noe hastverk med å bli en god illustratør, og jeg får iallfall veldig mye trening på den måten!
– Hvordan går du frem for å få frem detaljer i et stilisert uttrykk?
– Jeg tegner stort sett på små formater, og da er spillerommet for detaljer ganske begrenset. Jeg jobber med lys og farge for å bringe fram detaljer eller gi elementer i tegningene roller. Detaljene, som komposisjonen, er ofte ikke helt planlagte fra begynnelsen av, men kommer til ettersom jeg tegner. Det viser seg gjerne underveis hva som bli mer uttalt og definert, og det gjør dem kanskje til detaljer? Jeg skjønner at det høres ut som jeg tegner helt ustrukturert, og det er både riktig og ikke. Men det må nevnes at jeg, helt i bunnen av utdannelsen min, har gått et år på Einar Granum Kunstfagskole. Den klassiske tegne- og maleundervisningen jeg fikk der er fortsatt helt essensiell for arbeidet mitt som illustratør eller tegner. Der internaliserte jeg en hel del viktig kunnskap om anatomi, perspektiv, fargelære, teknikk, komposisjon—alt dette bruker jeg av når jeg tegner, og det lar meg jobbe ganske intuitivt og spontant uten at tegningene mister all kontakt med virkeligheten.
– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
– Det siste halvåret har jeg tegnet en del med gråblyant, faktisk, og ganske annerledes enn jeg ellers tegner. Kontrollert og rolig, pene, konkrete tegninger på pent og sart papir. Ved å skifte modus på den måten håper jeg at jeg har øvd på noe annet enn jeg vanligvis gjør. Og så føles det herlig irrelevant – det har blitt noen pene tegninger fra sommerdager på Hovedøya og fra hytta, utrolig ukritisk, men en deilig øvelse. Ikke at jeg vanligvis tegner så kritiske tegninger, men det å bare tegne for å gjøre noe pent kjennes allikevel helt annerledes ut, det har jeg ikke vært så opptatt av før. Det handler også om å finne tilbake tegnegleden; på et tidspunkt syntes jeg det var blitt så anstrengende så illustrere, og jeg følte at jeg mistet grepet om tegnegleden, så prosjektet dreier seg mer enn noe annet om å finne tilbake til den.
– Hvor finner du inspirasjon?
– Før var jeg misunnelig på dem som har en sånn utømmelig brønn av indre inspirasjon, eller motiver og fortellinger de har et behov for å tegne ut. Det har ikke jeg. Jeg oppdriver kanskje inspirasjon ved å skrive? Jeg synes det kan være veldig vanskelig å finne inspirasjon til tegninger, men det er heller ikke nødvendigvis inspirasjon som driver meg framover i mitt arbeid som illustratør. Jeg tegner gjerne fra hverdagen, og da holder hverdagen som inspirasjon, akkurat sånn som den er. En stund insisterte jeg på at hvis jeg uansett ikke hadde en indre trang til å tegne noe spesielt, kunne forbildene og referansene mine like gjerne komme fra hva som helst – google streetview, for eksempel, har jeg tegnet ganske mye etter. Jeg vet ikke om det er så fruktbart i lengden. Men da jeg illustrerte Tre meter med kniv av Eili Harboe, en roman for ungdommer, fant jeg mye inspirasjon i tanken om at jeg illustrerte for meg selv som trettenåring. Jeg tror mange ungdommer ønsker å bli tatt på alvor, og ikke vil ha spesielt tilrettelagte illustrasjoner, selv om fortellingene eller språket kanskje er det. Jeg tror mange voksne også kan synes det er behagelig og deilig med seriøse og rolige illustrasjoner, og at en illustrasjon ikke alltid trenger å være masse påfunn og sprell og være avkommet av en stor fantasi. Det at alle de som skal være mottakere av illustrasjonene er så forskjellige, og liker forskjellige ting; det at det ikke er en riktig type illustrasjon og en feil, det synes jeg er veldig inspirerende, og jeg prøver å tenke på det så ofte jeg kan. På sikt håper jeg at jeg kan bli en god og solid illustratør som mange forskjellige folk kan sette pris på. For å bli det trengs kanskje ikke så mye inspirasjon, men heller arbeid og øvelse og tålmodighet? Det håper jeg, iallfall, for det er jeg bedre på enn inspirasjon.
Les mer om Tiril Haug Johne på hennes nettsider