Tiril Valeur, månedens illustratør i oktober 2019

Bok om barn og kropp, Cappelen Damm akademisk 2018

Bok om barn og kropp, Cappelen Damm akademisk 2018

Månedens illustratør bor og jobber i Kristiansand, og har vært forfatter og illustratør på heltid siden 2005. Tiril Valeur har mange grunner til å tegne, og liker det også, tross alt.

– Hvorfor tegner du?
– Jeg tegner for ikke å bli sprø. Hvis idéene hoper seg opp og jeg ikke får dem ut i tegnet form, rabler det for meg. Da er det mye bedre at jeg rabler først.
– Jeg tegner også fordi jeg er så heldig at jeg får betalt for det. Og så tegner jeg for å fortelle. Jeg tegner ikke for å koble av, men for å kunne tegne må jeg koble ut. Jeg har tegnet så lenge jeg kan huske, og kommer nok alltid til å tegne. Jeg liker det, tross alt.

– Kan du fortelle litt om hvordan du jobber – fra idé til ferdig illustrasjon?
Veien fra idé til ferdig illustrasjon har først en lang bakke der det meste skjer inni hodet. Veien når en kneik der jeg starter med fysiske skisser, og derfra går det ganske fort. Det ferdige resultatet ligner sjelden på det jeg så for meg da jeg startet med skissen. Det er både irriterende og fint, og av og til nokså overraskende.

– Vil du si noe om hva du arbeider med nå?
Akkurat nå jobber jeg mye med illustrasjoner til læreverk for de laveste trinnene i grunnskolen for Gyldendal og Aschehoug. I tillegg gjør jeg formgivning og visuelt uttrykk for en barneteaterforestilling for Akershus teater. Jeg tegner også på et prosjekt som handler om medisinsk pedagogikk, samt illustrasjoner til dekor på kopper og tallerkener til barneavdelingen ved Sørlandet sykehus.

– Hva og hvem inspirerer deg i ditt arbeide?
Jeg blir inspirert av andre kunstformer, som film, musikk, litteratur og teater. Jeg får ofte idéer fra brokker av overhørte samtaler ute blant folk. Inspirasjon kommer ofte plutselig, gjerne når jeg er ute og går. Folk og fjes setter ofte ting i gang. En pussig sveis eller gøyale tenner må lagres og tegnes etter hukommelsen.

– Hvilke bøker husker du fra din egen barndom?
Jeg hadde ganske dårlig smak som barn, og elsket sånne Disney-bøker som det fulgte med en kassett. Når det sa pling på kassetten, skulle man bla om til neste side i boka, som hadde bilder sakset fra tegnefilmene. Til huttetuenes land av Maurice Sendak var jeg litt redd for, men veldig fascinert, og illustrasjonene er av typen som aldri har sluppet taket. For meg er det likevel ingen over Tove Jansson, og jeg har alltid vært glad i hennes litt mørke univers, både litterært og visuelt. Jeg opplever hennes verker som en sammensatt og komplett helhet der jeg fortsatt oppdager nye ting.

Relaterte innlegg