Å løpe etter pepperfrø – observasjoner om indisk barnelitteratur

Da jeg fortsatt var elev på NBI ble jeg en gang intervjuet av Dagsavisen. Intervjuet handlet om mangfoldet i den norske barnelitteraturen. I løpet av intervjuet nevnte jeg hvordan Veien til Agra av Aimée Sommerfeldt var en viktig bok for meg. Ikke nødvendigvis bare fordi hovedkarakterene er indiske barn, men det var en fin måte å lese om det å møte den indiske kulturen på. For en som har foreldre fra et annet land, er litteratur en fantastisk måte å beholde sine kulturelle røtter på.

Å finne ut mer om barnelitteraturen i mitt moderland har vært en interessant reise tilbake i indisk litteratur- og samfunnshistorie. Det har også vært lærerikt å se på hvilke utfordringer bokbransjen møter i dagens samfunn og ikke minst var det en utfordring å begynne å lese på hindi igjen etter en pause på en del år.

India er et enormt land, med stor variasjon av kulturer, religioner, språk og klasser. Så hvor begynner man å lete etter barnelitteraturen? På mitt lokale bibliotek, Deichmanske på Stovner. Et ganske godt stykke unna India, men det skulle vise seg å være et godt utgangspunkt. På biblioteket fikk jeg tak i en liste over mye av den indiske barnelitteraturen som har blitt gitt ut de siste årene og som finnes på det flerspråklige biblioteket.
 

Det første jeg la merke til var hvor mange av bøkene som var gamle folkeeventyr. Observasjon nummer to var at det fantes veldig mange oversettelser fra både iransk og engelsk litteratur. En tredje ting var at veldig mange av bøkene som var skrevet på et av de mange indiske språkene også hadde med en engelsk parallelltekst.

Det siste jeg la merke til var to forlag som skilte seg ut, hovedsakelig fordi de utga mye på indiske språk, nemlig Children’s Book Trust i Dehli og Tulika Publishing i Chennai.

Så hva ligger egentlig i disse observasjonene? Etter å fått tak i noen artikler om indisk barnelitteraturhistorie, kom det frem hvordan historiske hendelser har vært viktig for hvordan barnelitteraturen ser ut i dag.

Folkeeventyr

I min liste over indiske barnebøker fant jeg folkeeventyr fra nærmest hver delstat i India, blant annet Bihar, Bengal, Manipur, Rajastan, Punjab, Andra Pradesh, Kashmir og Gujarat. Folkeeventyr er jo noe som står sterkt også i Norge, men jeg ser ikke helt for meg en indisk versjon av Asbjørnsen og Moe reise rundt i hele India for å samle disse historiene. Det ville nok tatt både dem, deres barn og barnebarn hele livet.
 

Så hvorfor står folkeeventyrene så sterkt? En av grunnene fant jeg i en artikkel av Chandra Rajan, som tar for seg Panchatantra (1), og Ira Saxenas artikkel om indiske historier for barn gjennom århundrene (2). Panchatantra er fra rundt 200 år før Kristus og ble skrevet av en lærer ved navnet Vishnu Sharma.

Han tok på seg oppgaven å lære opp noen uregjerlige prinser i et område ved Himalaya. Dette gjorde han ved å fortelle moralske historier med dyr i menneskelige situasjoner og forhold, som for eksempel vennskap, fiendskap, veldedighet og bedrageri. Slik oppstod altså Panchatantra, som oversatt betyr fem bind.

Med denne måten å undervise på fulgte også en ny narrativ struktur som senere ble et viktig kjennetegn for den indiske fortellertradisjonen. Fokuset på moral er også noe som har fulgt fortellingene gjennom århundrene. Panchatantra består av en rammefortelling, der en finner flere mindre rammefortellinger. I det hele er det altså 84 historier. Ettersom alt på denne tiden ble skrevet for hånd, forble folkeeventyr formidlet muntlig den dominerende formen for litteratur for barn.

Panchatantra var opprinnelig på sanskrit, og oversettelsene har variert veldig. Men to interessante fakta om boken er at det var den første indiske boken som fikk et publikum uten for India, og var den første indiske boken som ble trykket av Gutenberg forlag i 1483.

Denne boken er altså et viktig grunnlag for den indiske barnelitteraturen, men dessverre fikk jeg ikke tak i en versjon selv. Men hvorfor er engelsk så fremtredende i den indiske barnelitteraturen?

Oversettelser og det engelske språk

Ettersom India har vært engelsk koloni, er det ikke overraskende at mange barnebøker er på engelsk eller at det følger med en engelsk parallelltekst. Selv jeg kunne engelsk bedre enn hindi da jeg var liten, fordi de fleste i India snakket og snakker engelsk flytende. Men kan det hende at ligger noe mer bak den fremtredende engelske språkbruken i barnelitteraturen? Hindi er da også et offisielt språk. Og langt fra det eneste.

The history of children’s literature in India, Pakistan, and Bangladesh is very difficult to trace in any detail, largely due to the fact that so many languages and traditions are involved. India today has 17 officialy recognized languages beside Hindi and English, not to mention about 200 written and spoken dialects.(3)

Det er mye på grunn av denne mangfoldigheten av språk i landet at engelsk trekkes mye inn. Å kun gi ut på språket som snakkes i én delstat begrenser salget av boken og publikum. Allikevel er ikke et begrenset publikum og salg den eneste økonomiske grunnen.

Foreldre er ikke villige til å betale mye for barnebøker, og for å holde kostnadene nede lønner det seg å trykke bøkene i store opplag, noe som er vanskelig når det kun skal gis ut på et regionalt språk. Dette er ganske demotiverende for regionale forfattere.

En løsning på problemet har vært å trykke parallelltekster. Her kan det være snakk om å trykke bøker med tekst på både hindi og engelsk, eller på hindi eller et regionalt språk.

The Oxford Companion to Children’s Literature viser til Vishwanath, en forlegger og forfatter som mente det er liten velvilje ovenfor en slik forpliktelse, men en det var i 1980. Det er grunn til å tro at dette har endret seg til i dag, ettersom jeg i min oversikt så flere slike tilfeller.

En annen grunn til å gi ut på engelsk er at det gir mulighetene til å selge bøkene i utlandet, selv om det også har sine utfordringer. Litteraturen får en mottakelse som tyder på kulturkonflikter og forskjellige syn på barn. Sandhya Rao tar opp utfordringene som indisk litteratur møter i utlandet (3):

This notion of being too local, too idiomatic, too difficult is something we encounter with western publishers and distrubutors all the time. The responses to Indian books range from «lovely, picture, alien story», to «the English is funny», to «too culturally removed». Removed and alien from whom we may ask.

 Jeg må innrømme at jeg satt og nikket mens jeg leste dette for jeg har selv dømt indiske barnebøker på samme måte. Jeg lurte også på om dette var en av grunnene til at jeg syns det var ganske vanskelig å finne frem til indisk barnelitteratur selv. Men jeg fant noe. Jeg fant forlag.

Forlagene

 

Min fjerde observasjon var to forlag som stod bak veldig mange av bøkene jeg hadde på min liste. Forlagene Tulika og Children’s Book Trust var de forlagene jeg så ga ut bøker både på hindi og engelsk. Ettersom det er her min språkkompetanse stopper når det kommer til offisielle indiske språk holdt jeg meg til disse to språkene.

Jeg forventet ikke mye annet enn at disse var som alle andre forlag, bare at de ga ut bøker for barn, men Children’s Book Trust er ikke bare et forlag. Det er en viktig institusjon som ble startet av Sankar Pillay i 1957. I tillegg til å være et forlag, har de et stort bibliotek og er utgiver av et barneblad. De organiserer skrivekurs og har workshops, et dukkemuseum og et senter for barn. Det andre forlaget, Tulika forlag, er det forlaget de fleste bøkene jeg fikk tak i kommer fra. Disse burde også sjekkes ut, ettersom de gir ut mye på engelsk. Nettsiden deres gir både mulighet til å lese litt om bøkene og å kjøpe dem.

Bokanbefalinger

Det er kanskje ikke så lett å gi bokanbefalinger når de er skrevet på hindi. Men allikevel er det bøker som har gitt meg litt innsikt i hva det er å finne der ute. Tittelen til denne artikkelen, om å løpe etter pepperfrø, er faktisk fra en indisk barnebok som heter Bhaaga Bhaaga mirch ka daana, som betyr «pepperfrøet løp og løp». Den er mer eller mindre en versjon av Pannekaken som ikke ville bli spist, bare at pannekaken er erstattet med et pepperfrø. En indisk vri på historien som jeg selv syntes var veldig morsom, fordi et så lite grep gjør at historien er tilpasset en annen kultur. Noe å tenke på, i lys av hva Sandhya Rao tar opp om at indiske bøker er for «lokale».

Bhaaga Bhaaga mirch ka daana

En annen bok jeg vil anbefale, selv om den også er på hindi, er Basava sur aag ke bindu, som oversatt til norsk betyr «Basava og ildfluene». En søt historie om en gutt som roter seg bort i jungelen men får hjelp av ildfluene til å finne veien hjem igjen. Jeg ble overrasket over de flotte illustrasjonene og syns historien var veldig fint fortalt. Aller sist vil jeg anbefale Samundar aur main, som betyr «Havet og meg». Boken handler om tsunamien, og om hovedpersonens forhold til havet før og etter katastrofen i 2004. I Norge er vi vant til barnebøker som tar opp litt dystre temaer, men jeg antar at dette er noe relativt nytt i India.

Basava sur aag ke bindu

Oppsummert ser jeg at indisk barnelitteratur fortsatt er et stort og fremmed område, der det er vanskelig å finne frem til gode barnebøker. Det kjennes faktisk litt ut som å løpe etter pepperfrø, uten å helt få tak i dem. Men forhåpentligvis er denne artikkelen litt som ildfluene til Basava, som kan lyse opp noen stier i jungelen av all litteraturen som finnes.


[1]Chandra Rajan: Panchatantra – The Globe-Trotting Classic of India. Bookbird nr.4, 2000.

[2]Ira Saxena: Indian Children’s Stories Through the Centuries. Bookbird nr.4, 1999.

[3]Sandhya Rao: Multiculturalism an Political Correctness in Children’s books: A View from India. Bookbird nr.4, 2001.