Lettlest-tekster: Sjanger og kvalitetsdefinisjoner

En typisk lettlestbok er like lang som ett kapittel i en barneroman. Det er plass nok til at den kan bli godt fortalt, spørsmålet er om det er plass til å skape engasjement? Direktør Kristin Ørjasæter snakker om lettlestbokas utfordringer i dette foredraget fra seminaret Lettlest litteratur. Hva er lettlest? 

Hvorfor er Brune er god barnebok? Det er en god barnebok. ‘Alle’ er enige om det. Brune ble kjøpt inn under innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Innkjøpsordninga er en statlig kvalitetsgaranti. Brune fikk dessuten både Kulturdepartementet sin litteraturpris og debutantprisen til Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Trollkrittet. Forfatteren, Håkon Øvreås ble nominert til Brageprisen, og både forfatter og illustratør Øyvind Torseter ble hedret med Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris. I 2017 ble Brune nominert til Deutscher Jugendlitteraturpreis. Den er i tillegg oversatt til 11 språk og utgitt fra Kina til USA. Så Brune er, uten tvil, en god barnebok. Men hvorfor? Hva er det som gjør denne papirboka så god? Og hvorfor er verken e-boka eller lydboka noe særlig å skryte av, selv om teksten er den samme i alle medier?

I min siste bok, Barne- og ungdomslitteratur. Møtet med lesaren løfter jeg frem kvalitetsbegrepet til Kulturrådet, som er definert som «helhetlig litterær kvalitet» og diskuterer hva det kan bety. Jeg viser også til Kulturdepartementets begrep, som «litterær kvalitet», og siterer Nordisk Råd som har uttalt at «[d]ialogene [i Brune] er troverdige og fornøyelige, setningene er enkle, men uttrykker ofte mer enn ordene som står der […] Illustrasjonene understreker stemningen og den finurlige humoren i teksten, med sans for detaljer og med sparsom, men virkningsfull fargebruk.» De kunne lagt til at både ord og tegninger er satt sammen på en sansefremkallende måte.

Helhetlig litterær kvalitet innebærer nemlig også at de litterære virkemidlene blir benyttet på en slik måte at de blir uttrykksfulle og hver for seg tilfører noe særskilt til presentasjonen av det litterære universet, samtidig som samspillet mellom verbaltekst og bilde gir noe ekstra til framstillingen. Helhetlig litterær kvalitet betyr også at innholdet svarer til forventningene om hva barne- og ungdomslitteratur skal være. Nordisk Råds jury konstaterte at Brune er «en varm og sterk historie om vennskap og mot, full av oppfinnsomhet og hverdagsmagi». Det er lett å være enig. Brune er en supermannhistorie som handler om å oppvise fantasi og bygge opp mot og handlekraft, samtidig som det handler om sorg etter en død bestefar, og at tre små barn kan finne en utvei til å hamle opp med de store guttene uten å måtte be de voksne om hjelp.

Brune har en tydelig konflikt, barna der har et relativt selvstendig liv, men de har også en relevant familiekontekst og teksten har en lykkelig slutt. Brune er som en prototyp på dagens barne- og ungdomslitteratur fordi teksten så tydelig viser fram den litterære tradisjonen den er formet under. Og fordi den til fulle utnytter papirbokas virkemidler. Men Brune er bare god som papirbok, og for så vidt som teater, men det er en annen sak. Poenget er at den er ikke særlig god som lydbok eller e-bok, fordi den slett ikke utnytter disse medienes virkemidler. I papirbokversjonen blir leserens sanseapparat aktivert til fulle, leseren er sammen med Rune og sanser det han sanser, på grunn av barneperspektivet – som jeg skal komme tilbake til – men også fordi tegningene understreker verbalteksten. Men lydboklytteren får ingen ytterligere hjelp til å sanse det som Brune sanser, for opplesningen er ikke ledsaget av miljølyd eller musikk som kunne bistått ordene til å aktivere lytter-sansene. E-boka er også veldig enkel – tekst og bilde har akkurat det same designet som papirboka, men en skjerm er ikke et papirark, så inntrykket blir et annet, ingen berikelse er tilført som kunne aktivert skjerm-mediet.

Kvalitet er altså: En god fortelling, godt fortalt, med plass til leserens engasjement, og – siden vi nå skal snakke om lettlesttekster – som dessuten er lett å avkode og lese. Jeg skal ta det i detalj:

 

En god fortelling. Hva er det. Jo, det er et godt plot. Det vil si at det behøver ikke være veldig innfløkt, det må ikke være langt, faktisk inneholder noen av de mest slitesterke plotene bare to-tre forskjellige hendelser, med en eller annen forbindelse imellom. Det er sammensetningen av de minimum to hendelsene som gjør det til et godt plot. For eksempel: «En foreldreløs jente kommer til et eldre søskenpar. De vil ikke ha henne fordi hun ikke er gutt». Gjenkjenner dere plotet? Det er Anne fra Bjørkely. Et annet eksempel: Et nygift par strander inne i villmarka. De føder en sønn. Så dør de. Gjenkjenner dere Tarzan? Et tredje eksempel: «En kjempestor steinblokk har falt ned, drageungen får haletippen i klem, den sitter fast. En gutt kommer til.» Dette er en helt ny fortelling, en av Tor Åge Bringsværds Leseløver om Ulvegutten Tal. Hva tror dere gutten gjør, og hva fører det til? Det siste eksemplet er også nytt: «To venner går til en skoleforestilling, hunden følger etter dem, men den kan ikke bli med inn på forestillingen.» Hva tror dere skjer da? Hva tror dere hunden gjør, og hva slags konsekvenser får det for de to vennene? Denne er fra Bente Bratlunds Leseland-bok fra i år: Kvar er Lurven? Poenget er at en god fortelling behøver ikke være veldig innfløkt, men den må være interessant.

Og så må den være Godt fortalt. Det vil si at den må være preget av en hensiktsmessig utnyttelse av mediet, sjangeren og virkemidlene. Det er to medier som er mest aktuelle for norske lettlest-tekster; papirbok og applikasjon. Elise Seip Tønnesen definerer medium som en kulturell praksis tilknyttet gitte teknologiske produksjonsforhold. Papirteknologiske og elektroniske medier er vesensforskjellige fordi innholdet i dem formes gjennom ulike virkemidler. Men papirteknologiske medier kan for eksempel bestå av tekstbøker, bildebøker og tegneserier. Disse tre mediene benytter de samme virkemidlene, nemlig verbaltekst og bilde. For barnelitteraturen er illustrert. Det er en tradisjon som stammer helt tilbake til John Locke i 1693. Han skrev at illustrasjoner er underholdende for barn og støtter leseprosessen. Det er blitt stående uimotsagt: Barnelitteraturen er illustrert for å gjøre det enklere for barn å lese.

Men dagens barnelitterære tekster benytter verbaltekst og bilde på ulike måter, derfor er tekstbøker, bildebøker og tegneserier tre forskjellige medier. Brune er en illustrert tekstbok, ikke en bildebok og ikke en tegneserie. Dersom Brune hadde vært en tegneserie er det arbeidet med å se bilderutene i sammenheng som ville vært det sentrale lese-arbeidet. Bildeboka, på sin side, er kjennetegnet ved at hvert oppslag fungerer som en semantisk enhet. Brune er ikke en bildebok, for det spiller faktisk ikke så stor rolle om et bilde står på den ene eller den andre siden, Brune er ikke en oppslags-basert fortalt tekst. Verbalteksten er løpende, bildene illustrerer ‘bare’ verbalteksten. Men Brune er en veldig god illustrert tekstbok, nettopp fordi, eller: blant annet, fordi den utnytter mediet sitt til fulle.

Sjanger handler om form og gjenkjennelse og styrer hvordan innholdet blir oppfattet. Da forfatteren til Brune heter Håkon Øvreås, fortelleren ikke har navn og hovedpersonen heter Rune, har forfatteren lagt frem en fiksjonskontrakt for leseren. Leseren oppfatter Rune som en oppdiktet karakter i et fiktivt univers. Brunes lesere og lyttere vil ta utgangspunkt i verbaltekst og illustrasjon, oppfatte fremstillingen som fiksjon – der alt går an, slik som i barns lek – og konstruere fortellingen deretter, ikke som en selvbiografi, og ikke som en fagbok om for eksempel hyttebygging, eller konfliktløsing, eller søvn, eller sorg.

Teksten er inndelt i korte kapittel, de eigner seg til høytlesing, gjerne på sengekanten. Barn kan også lese teksten selv. Men hvert kapittel bør leses i oppsatt rekkefølge fordi de utgjør en sammenhengende utviklingshistorie. Brune er en barneroman om hvordan Rune utvikler seg gjennom hyttebygging og lek, konfliktløsing og sorg.

Jeg sa nettopp at forfatteren legger en fiksjonskontrakt frem for leseren, mens det er leseren som konstruerer fortellingen. Jeg mener det jeg sier, at det er leseren som konstruerer fortellingen. Leseren konstruerer fortellingen på bakgrunnen av sin lesning av ord og bilde, helt uavhengig av hva forfatteren har ment, eller hva noen andre mener at ord og bilde betyr. Men teksten blir mye mer interessant for leseren hvis forfatter og tegner og designer skaper god plass for leserens individuelle arbeid med teksten. Det er dette, også, som kjennetegner god barne- og ungdomslitteratur; at det er skapt et stort rom i teksten for leserens eget engasjement. Barne- og ungdomslitteraturen har to særegne teknikker som fremkaller leserengasjement. Det ene er den autonome hovedpersonen, det andre er barneperspektivet.

Den barnelitterære hovedpersonen er som oftest et barn, men kan også være dyr, eller kosedyr. Det spesielle er at de blir skildret som autonome subjekter; de er handlekraftige, selvstendige individer med tydelig selvbevissthet, de får ting til å skje. Barn er mer autonome i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Dersom barn og dyr og kosedyr skulle ha blitt skildret slik de virkelig lever, kunne de ikke ha fungert som hovedpersoner. For en hovedperson må stå så alene at den blir tydelig for leseren, og så må hovedpersonen få ting til å skje.

Virkelige barn er omgitt av foreldre og lærere og har ikke det samme handlingsrommet. Tenk, hvem Pippi Langstrømpe ville vært dersom hun var virkelig, eller Tonje Glimmerdal? Det er utenkelig at virkelige barn kan ha en så sterk handlekraft, men i barnelitteraturen er det helt naturlig. Dersom litteraturen skulle etterligne virkeligheten, der barn normalt er omgitt av voksne, ville ikke fortellingen fungert: de voksne dempes for at hovedpersonen skal kunne stå fram som hovedperson. I barnelitteraturen kan kosebamsen Alfred og tøyhunden Samuel vandre langs landeveien på jakt etter den gutten som pleide å ta dem med i senga før i tida, den gangen Gerhardsen snakket gjennom radioen.

Dette er egentlig en tradisjon helt tilbake til opplysningstida, og da var ideen at leseren skulle identifisere seg med hovedpersonen og la seg inspirere, gjerne gjennom lek, til å benytte sin egen fantasi og skaperkraft. Gjennom litterære opplevelser skulle leseren oppnå å få noen erfaringer som styrker deres individuelle selvforståelse og bygger dem opp som konstruktive problemløsere, i motsetning til ureflektert å sluke den kunnskapen som andre påfører dem.

Men det er en fortellerteknisk utfordring å fremstille hovedpersonen som autonom på en litterært troverdig måte. Den utfordringen ble løst under den litterære modernismen, rundt århundreskiftet, fra 1890 og fremover. Da var de opptatt av å finne litterære uttrykk for individuell subjektivitet. Det som kalles Stream-of-consciousness handler om å dempe fortellerstemmen så mye som mulig, slik at leseren kommer i direkte kontakt med hovedpersonens tanker og følelser. Men det er ikke en holdbar metode for barnelitteratur. Den voksne fortellerstemmens artikulasjonsevne er nødvendig for at innholdet skal bli klart og tydelig. Men, når den voksne fortellerstemmen benytter barnehovedpersonens perspektiv, fremstår skildringen som sett fra hovedpersonen. Det kalles barneperspektiv, og det er altså en kombinasjon av stemme og perspektiv. Barneperspektivet fungerer performativt, dvs at det får leseren til å bli med på å konstruere det som fortelleren ser og forteller om.

”Barneperspektivet kjem til uttrykk i ei vinkling av stoffet som skapar sympati for barn, men utan eit allvitande og forklarande vaksenperspektiv. I praksis betyr det at forfattaren gir større plass for opplevingane og erfaringane til barnet, og for tankane og refleksjonane det gjer seg. Eit slikt perspektiv har hjelpt barnelitteraturen til å dempe den tydelege vaksenstemma og til å frigjera seg frå ei oppdragande formidlarrolle,” skriver Tone Birkeland og Ingeborg Mjør.

Ambisjonen er altså at fremstillingen skal være i øyenhøyde med leseren, at det som blir fortalt, blir sett fra barne-hovedpersonen. Når hovedpersonen er et barn, blir fortellerperspektivet et barneperspektiv, og når hovedpersonen er et dyr, eller et kosedyr, ser en verden slik en tenker seg at barn ser for seg at dyret, eller kosedyret, ser det.
Barneperspektivet er egentlig en måte å overkomme gapet mellom voksne og barn på. Barneperspektivet gjør det mulig for leseren å identifisere seg med hovedpersonen. Og denne særegne samhandlingen mellom voksen fortellerstemme og barns perspektiv åpner for leserens medvirkning.

Hør på denne innledningen til Brune: «Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei. Det sto små glassfigurer overalt, på tv-en, i hyllene, til og med på do sto et reinsdyr av glass. I stua sto radioen lavt på hele dagen.» (Øvreås 2013: 7)

Denne innledningen til beskriver hvordan Rune orienterer seg i verden gjennom lukt, syn og hørsel. Det er et barn som sanser dette. En voksen ville antagelig sanset noe annet. For eksempel at det var innestengt, siden matlukten hang i veggene, og notert at tante Ranveig holdt på å bli tunghørt siden hun ikke slo av radioen som hun ikke hørte på, og lagt merke til at avisene lå fremme, eller var ryddet bort. Glassdyrene hadde de voksne sikkert sett så mange ganger at de ikke ville lagt merke til dem.

Poenget er at skildringen er veldig konkret, og tilnærmet slik et barn vil kunne oppfatte huset til tante Rannveig. Legg merke til i hvor stor grad denne skildringen er sansefremkallende. Det er leseren som lukter leverpostei og hører radiosurr og ser for seg glassdyr. For det er det vi gjør med ord, vi fyller dem med mening. Det å fylle dem med mening er en automatisk leserhandling, vi bruker vår egen fantasi til å skape sammenheng og betydning. Den innsikten kan overføres til barnelitteratur: Vi kan si at barnelitteraturen aksepterer barnets evne til å fylle ord med mening på det språknivå og på det erfarings- og modningsnivå der barnet måtte befinne seg. Det er derfor barnelitteraturen er så konkret og handlingsorientert. Den legger opp til at barnets sanseerfaring blir aktivert.

Selv om fortellerstemmen er ‘voksen’, er perspektivet, den måten det som blir beskrevet blir sett på, som et barn vil oppleve det. Det gir hovedpersonen troverdighet, samtidig som det er en appell til leseren. Det barnet som leser, eller blir lest høyt for, inviteres til å trekke veksler på sin egen erfaring og fremkalle tilsvarende sanseinntrykk under lesningen. Et slikt barneperspektiv gir barneleseren en reell mulighet for å delta i konstruksjonen av fortellingen.

Oppsummert: Barnelitteraturen inviterer leseren til identifikasjon, etterligning og lek gjennom den autonome hovedpersonen, og involverer leseren til å utforme fortellingen selv, fylle ordene med sanse-erfaring og aktivere lesernes forestillingsevne gjennom barneperspektivet. Dette siste er for så vidt et kjennetegn ved all litteratur, det spesielle med barnelitteraturen er at perspektivet skaper en bro mellom den voksnes formuleringsevne og hovedpersonens oppfatning av det som blir beskrevet og samtidig åpner et rom der barneleserens forestillingsevne blir aktivert til å utforme fortellingen, selv om de er barn og har begrenset erfaring. Det betyr at det finnes ikke en rett fortolkning av hvordan det er hjemme hos tante Rannveig. Enhver leser må forestille seg det selv, ut fra hva slags erfaring vedkommende har med leverpostei og radiosumming og glassdyr. Enhver leser har like stor rett til å opptre som subjekt, den som handler – i betydningen bestemmer hva ting betyr i en barnelitterær tekst.

En god barnelitterær tekst skal ha alt dette – den skal være en helhetlig litterær tekst. Teksten skal mestre sitt medium, sin sjanger og mediets og sjangerens virkemidler. Fortellingen skal være interessant, hovedpersonen skal være autonom, verbalteksten skal være sansefremkallende og preget av et barneperspektiv som fremkaller leserens sanseerfaring og for øvrig åpner rommet for leserens innlevelse. En god lettlest tekst for barn og unge skal ha alt dette, den skal i tillegg være lett å lese, det vil si å avkode, eller egentlig å bli engasjert av.

Se på dette oppslaget fra JoJo, det er en tegneserie av Ida Eva Neverdahl. Når jeg sier at det er en tegneserie indikerer jeg samtidig at det ikke er verbalteksten som driver fortellingen. Verbalteksten benyttes kun til lydmalende ord og til replikker. For den som klarer å lese de håndtegnede bokstavene, selv om de står litt tett og ikke helt rett, er dette en tekst som det er lett å lese ordene i. Utfordringen ligger heller i den visuelle teksten, bildene som bare er utsnitt, og som må settes sammen. Det er leseblikket som driver fortellingen fremover. Leseren må se fra det ene bildet til det neste for å skape mening.

Den leseren som mestrer det å sette sammen bilder til en handlingssekvens vil finne det lett å lese JoJo fordi tegneseriemediet er godt utnyttet. Sjangeren kan dere utlegge fra det siste bildet her, som viser den magiske ånda som kommer ut av ølboksen. JoJo handler om alt det fantastiske JoJo opplever. Enten er dette en realistisk fortelling om en fantasifull gutt, eller så er det en fantastisk fortelling. Det blir det opp til leseren å avgjøre, på bakgrunn av hvordan leseren forholder seg til tegnestilen.

Se også på disse oppslagene. De skal leses fra venstre mot høyre, først den øverste raden, så den nederste. Dette er starten på Mari Kanstad Johnsens bok Jeg rømmer. Bildebokmediet er gjenkjennelige på oppslagene; hvert oppslag utgjør en semantisk enhet. Vanligvis har bildeboka et åpent rom for leseren i spennet mellom verbaltekst og bilde. Men ordløs bildebok er i ferd med å bli en egen sjanger, den nærmer seg tegneserien i det at leseren må konstruere handlingen gjennom bildene, men leseren får ikke engang hjelp av de lydmalende ordene eller replikkene som hører tegneseriemediet til. Leserens mulighet for å engasjere seg i denne teksten er helt avhengig av visuell lesekompetanse.

Bente Bratlunds Kidnappa er en illustrert tekstbok. Mediet er kjennetegnet av at verbalteksten dominerer, og at illustrasjonene understreker det som ordene sier. Illustrasjonene tilfører karakter- og miljøskildring. Sjangeren her er Lettlest. Det vil si at teksten er kort. Selv om den er inndelt i åtte deler, er den til sammen ikke lengre enn ett kapittel i en vanlig barneroman. Verbalteksten er dominert av korte ord og setninger. Fortellingen består av noen svært få hendelser, ikke så mange fler enn de 8 kapitlene teksten er inndelt i. Verbalteksten dominerer, det vil si at det er den leseren vender seg mot for å få et grep om hva som foregår. Men teksten er rikt illustrert, og illustrasjonene står i et redundant forhold til verbalteksten, det vil si at bildene gjentar ordene, uten å utfordre dem med å tilføre ny handling. Dette er altså en typisk lettlestbok for nybegynnerlesere, innrettet på at de skal tilegne seg innholdet ved hjelp av at de har, eller er i ferd med å knekke lesekoden.

Antagelig er det derfor teksten også finnes som en beriket e-bok i en lettlest-serie- applikasjon. At jeg kaller sjangeren beriket e-bok, skyldes at teksten er gjengitt som en vanlig e-bok, med bilde og verbaltekst akkurat som i papirboka, men at appens mulighet til å benytte lydopptak og avspilling er aktivert. Derfor kan nybegynnerleseren lese teksten høyt, selv, og ta det opp, og spille det av, slik at det fremstår som man har laget sin egen opplesning.

Jeg må avslutte med å vende tilbake til spørsmålet om kvalitet. En typisk lettlestbok er like lang som ett kapittel i en barneroman. Det er ikke mye, men det er plass til en god fortelling, det vil si det er plass til minimum to hendelser og en interessant forbindelse dem imellom. Det er også plass nok til at den kan bli godt fortalt, det vil si med en effektiv utnyttelse av medium, sjanger og virkemidler. Spørsmålet er om det også er plass til å skape et rom for leserens engasjement?

Det er selvfølgelig plass til å presentere en hovedperson og til å etablere en voksen fortellerstemme med et gjennomført barneperspektiv. Men intensjonen med disse grepene er å skape rom for identifikasjon, lek og etterligning – og innlevelse ved å legge til rette for at leseren fyller ut hovedpersonens med sine egne sanseerfaringer. Det er det som er en største utfordringen. Den gode leseopplevelsen er avhengig av at leseren blir oppslukt av den fiktive verden, så oppslukt at hun nesten glemmer at hun leser. Det er nesten ikke mulig før du faktisk er blitt en god leser, derfor må den gode tekstbok-lettlest-teksten lure leseren til å tro at hun er en god leser, i hvert fall i øyeblikk. Den virkelig gode lettlest-teksten makter det, også i tekstbokformatet. Og det må den, ellers dreper den lesegleden, man orker nesten ikke strevet. Tegneserien kan faktisk se ut til å ha noen fordeler med tanke nettopp på leseglede, så sant den visuelle kompetansen er på plass.