Litteratur som kulturformidler

Wahab er statstviter og har arbeidserfaring innenfor kommunikasjon og kultur. Har jobbet som oversetter av norsk litteratur i 10 år og har oversatt blant annet Ibsen, Hamsun og Fosse. Sherin A. Wahab er opprinnelig fra Egypt, og er opptatt av å presentere norsk litteratur til den arabiske verden.

Denne teksten er basert på hennes deltakelse på seminaret Lettlest litteratur. Hva er lettlest? 18. oktober 2018.

Litteratur er en spennende verden. Den tar oss med på en reise som vekker noe i oss, enten det er glede, sorg eller spenning. Ofte lever vi oss inn i fortellingen, og vi har alle, en eller annen gang, lest en bok som har preget oss og som vi aldri glemmer. Enten det er en barnebok eller en bok vi har lest i voksen alder.

Gjennom fortellingene blir vi kjent med historie, kultur og tradisjoner. Fortellingene handler om mennesker på kryss og tvers. Vi har så mye til felles at vi kjenner igjen de menneskelige sidene hos hverandre, uavhengig av religion, kultur, tradisjoner og land. Forelskelse, hat, kjærlighet, frustrasjon, hevn, depresjon. Det er en endeløs liste over de menneskelige historiene som vi alle kan kjenne oss igjen i. Det er disse fortellingene som former et transportmiddel, som leseren bruker til å navigere seg rundt i nye landskap, nye omgivelser, nye sosiale sammenhenger og nye kulturelle forhold.

Når jeg oversetter en bok fra norsk til arabisk, møter jeg flere utfordringer. For det første er det viktig å ikke miste innholdet i den originale teksten under selve oversettelsen. Det krever god innsikt både i fortellingen og i de sosiale sammenhenger denne utfolder for oss. Det kreves også kunnskap om samfunnene disse verkene oversettes til. Oversettelsen må formidles til arabisktalende lesere på en måte som gjør at de forstår fortellingen.

Spesielt vanskelig kan det ofte være å oversette særnorske ord og begreper, som kan være ukjent for den arabiske leseren. For eksempel kan dette være ord som «troll» eller et norsk ordtak osv.

Norske titler oversatt til arabisk, foto: Sherin A. Wahab
Norske titler oversatt til arabisk, foto: Sherin A. Wahab

Karkar og Karkor

«Ord er byggesteiner. De kan nyttes til borgbygging eller til brobygging», sa den anerkjente familieterapeuten David Kvebæk.

Da jeg begynte som oversetter for ti år siden, var det med øye for barnebøker. Barn er framtidas håp, og brobygging dem imellom gir tro om en bedre morgendag. Hva er vel bedre enn at barn fra forskjellige kulturer opplever og blir kjent med hverandres verden gjennom barnefortellinger? Slike fortellinger har en tendens til å gå i arv, fra den ene generasjonen til den neste. Når det skjer, vil også brobyggingen fortsette med neste generasjon.

Min favorittbok som barn var Karius og Baktus. Jeg kunne lese den om og om igjen, og da den ble til film, våknet figurene til liv i mitt barnesinn. Da jeg selv ble voksen og fikk barn, ble fortellingen om de to rampetrollene videreformidlet til mine to døtre. På et tidspunkt vil sikkert de også fortelle sine døtre og sønner om dem.

Gleden var derfor stor da jeg endelig kunne oversette Karius og Baktus for et egyptisk forlag, og omdøpe dem til Karkar og Karkor.

De to rampetrollene, som så gjerne vil herje med våre tenner, har nå vandret rundt på bokmesser i den arabiske verden og vakt oppsikt.

Bokas budskap er viktig fordi barn i arabiske land ikke alltid blir fortalt hvor viktig det er å pusse tennene. De fleste arabiske land har både utbredt fattigdom og analfabetisme, og tannhygiene kommer langt ned på lista over prioriteringer.

Fortellingen og hovedfigurene i Karius og Baktus er lett å kjenne seg igjen i, uavhengig av etnisitet, språk eller kultur. Barn vil kunne le av det samme og kjenne frykten for det samme. Det er brobygging på sitt beste.

Et stort behov

Norske barnebøker er et viktig og sårt tiltrengt bidrag for arabiske barn. Selv om det finnes et godt utvalg av barnebøker i land som Egypt, legger samfunnets konservative natur ofte begrensninger både for temaer og fortellingene. Konservativ religiøs forståelse kan føre til selvsensur både hos forfattere og forlag.

Barn skal, uforståelig nok, beskyttes mot sitt eget intellekt og sin kreativitet. Det har lagt begrensninger på egyptiske forlags ønsker for og muligheter til å oversette flere barnebøker. Mange av bøkene jeg selv ønsket å oversette ville vært veldig fine til barn, men gitt den konservative religionstolkningen og det tradisjonelle samfunnet har altså flere oversettelsesprosjekter falt i fisk.

Én gang kom jeg over en barnebok jeg likte godt og det var Jakob og hunden av Liv Frohde. I korte trekk handler boka om en gutt som hadde en hund han var så glad i. Da hunden døde, spurte gutten sin far om hunden hans kom til himmelen. Faren svarte «selvfølgelig». Vi må aldri undervurdere ordets makt. I tradisjonell islamsk tenkning kommer nemlig ikke dyr til himmelen. Farens korte svar var nok til at ingen forlag i Egypt ønsket å gi ut boka.

Bøker om spøkelser og skumle figurerer som boken Nifse Nella og natteskolen av Unni Lindell var heller ikke interessant fordi det rett og slett var for skummelt for barn. Oppfattelsen av at barn skal tenke, spørre og leve ut fantasier faller ikke i smak i andre deler av verden. I tillegg til dette kan en barnebok fort oppfattes som en trussel mot de etablerte normene, for eksempel de tradisjonelle kjønnsrollene.

<em>Ryddetid</em> er utgitt på tre språk, omslag: Cappelen Damm
Ryddetid er utgitt på tre språk, omslag: Cappelen Damm

Ryddetid

Arabiske oversettelser av norske barnebøker har ikke bare arabisktalende i den arabiske verden som målgruppe. Vi har, med stadig flere kriger i Midtøsten, fått mange flyktninger til Norge fra land med slike kulturelle begrensninger. For flyktninger fra arabiske land, vil oversettelser av norsk litteratur være et viktig hjelpemiddel, som kan bidra til at de blir kjent med deres nye omgivelser. De gode fortellingene kan være med på å utvide barns forståelse av at begrensninger de er vokst opp med ikke nødvendigvis må følge dem livet ut.

Et eksempel på dette er Camilla Kuhn sin bok Ryddetid, som jeg ble bedt om å oversette til arabisk – en forespørsel jeg med glede takket ja til. Boka er morsom og har mange viktige budskap. Jeg vet ikke om Kuhn tenkte på dette da hun skrev boken, men for meg som tokulturell tok den meg med på en rundtur i det norske samfunnet. Bokas tittel var den første utfordringen i oversettelsen da vi ikke har et lignende begrep på arabisk. Dermed ble tittelen «Tid for å rydde hjemmet».

Boka tar utgangspunkt i noe så enkelt som å rydde et hjem. Nærmere universelle gjøremål kommer vi ikke. Bak denne enkle handlingen, ligger en bredde av problemstillinger. Hvem rydder? Er det slik at det er de tradisjonelle kjønnsrollene, der mor rydder og far sitter og ser på TV, som gjelder?

I Ryddetid utfoldes en fin historie, med hverdagslige scener. I ett av dem roper mor at nå er det ryddetid. Både far og sønn prøver å rømme fra ansvaret, men moren løser dette på en morsom måte, og enden på visa blir at de kommer tilbake for å rydde. Forfatteren lar leseren utfordre seg selv og sine oppfatninger av kjønnsroller. Alle bor i hjemmet, og alle har en plikt til å rydde det, ikke bare kvinnene eller jentene. Ofte kommer flyktninger med en helt annen forståelse av kjønnsrollene og derfor er slike bøker viktige. Det sentrale budskapet om felles ansvar for hjemmet formidles enkelt og morsomt til leserne.

En måte å jobbe videre med dette på, er at forfatteren sammen med oversetteren, som kanskje også har bedre kjennskap til disse samfunnene, drar på besøk ut til skoler og diskuterer boka med elevene.

Den offentlige debatten er ofte preget av en aggressiv retorikk med krav om integrering. Det skjer uten at det er en klar definisjon av hva integrering egentlig betyr. Midt opp i dette glemmer vi hvor tøft det kan være for mange å knekke kodene og forstå hvordan ting fungerer her til lands.

Det er dette jeg mener litteratur som kulturformidler lykkes med å unngå, og dermed har leserne mer gehør for ideene som blir framlagt for dem. Ved å lese en fin bok sammen kan vi lære mye på en morsom måte, der både formidleren og mottakeren er åpne. Mer presist, gjennom å lese Ryddetid lærer leserne hvordan vi i Norge jobber for at både kvinner og menn tar sin del av husarbeidet. Kuhn står ikke der med taler om norske likestillingslover. I stedet går hun ut til individer, møter dem som borgere og medmennesker, og viser at mennesker må samarbeide, at kvinner og menn har likeverd og like rett. Det når mye enklere inn enn skrikende stemmer som krever integrering uten å gi menneskene verktøy å jobbe med.

Kuhn sin bok er en døråpner til kunnskap, og et hjelpemiddel når nyankomne flyktninger skal lære norsk. Boka er enkel å lese. Men slike bøker kan gjøre mer: De kan føre foreldre og barn sammen i en tid hvor de selv kan føle seg både alene og usikre i sine nye omgivelser. Foreldre og barn kan ta reisen sammen gjennom fortellingene som formidles.

Leser søker bok

«Kreativitet oppstår i spenningen mellom spontanitet og begrensninger», uttalte den amerikanske psykologen Rollo May en gang.

Kanskje var det dette som fikk Cappelen Damm og Leser søker bok til å oversette lettleste bøker til flere språk. Ideen er enkel nok: I oversettelsen av norske bøker, bevares den norske teksten. Slik kan leseren lese boka på sitt eget språk, og samtidig lære seg nye ord og begreper på norsk.

Cappelen Damm og Leser søk bok vil uten tvil hjelpe nyankomne på veien mot å beherske deres nye språk.

En lærer kan dessuten lese boka på norsk i klasserommet og samtidig være trygg på at barna forstår fortellingen, siden de også kan følge med på sitt eget morsmål. Senere kan de diskutere tema i boka, og elevene kan også her få litt hjelp om de strander på et ord eller to.

«Læring gjør mester», heter det, og læringsprosessen gjøres enklere med kjente knagger å holde seg fast i. Litteraturen gir leserne slike knagger som kulturelle verdier og forståelser gjennom en god og enkel historie som fortelles på begge språk.

Møteplassen

Det er imponerende å se aktivitetsnivået på mange av bibliotekene i Oslo og andre byer. Mange barn bruker biblioteket til å møtes, lese en god bok, eller delta i aktiviteter.

På biblioteker og skoler er barna åpne for å motta kunnskap, uten at noen ligger i skyttergravene. Begge stedene gir store muligheter for kulturformidling. Derfor bør skoler og biblioteker samarbeide, for at dette skal skje mest effektivt. Jeg vil hevde at desto mer koordinering det er mellom disse to institusjonene, desto mer effektiv blir kulturformidlingen gjennom litteratur.

Flyktningbarn som møter sine medelever i felles aktiviteter vil enklere kunne forstå og ta til seg kunnskap om deres nye land. Når barn leser bøker sammen, kan barna også få en etterlengtet følelse av tilhørighet.

Det å kunne lese boka også på sitt eget språk vil gi dem en mulighet til å følge med i aktivitetene, lære nye begreper og tørre å kunne delta i samtalen som foregår. Ikke minst vil muligheten til å lese boka, eller deler av den, på sitt opprinnelige morsmål gi en følelse av mestring, som igjen vil skape selvtillit.

Bibliotekene har en stor rolle her, fordi de kan være møteplassen der alle blir kjent med hverandre og omgivelsene. Derfor kan være det til stor hjelp å ha arrangementer med høytlesing og diskusjon rundt bøker med fastsatte temaer.

Litteratur, når den er tilpasset målgruppen, kan være et formidabelt verktøy til å formidle kultur, bygge broer og skape tilhørighet. Min drøm er at vi bruker den muligheten dette gir oss til å omfavne nye landsmenn, som har kommet hit på søken etter et tryggere liv enn det de engang flyktet fra.