Som student ved instituttets forfatterutdanning startet Fabiana Botrel på prosjektet som har blitt til hennes debutroman. O vestido kom ut i hjemlandet Brasil tidligere i år.

Botrel vokste opp i landsbyen Lavras drøyt førti mil nordvest for Rio de Janerio. Hun kom til Norge for atten år siden og har bakgrunn som journalist. I årene 2011–2013 var hun student ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Der startet hun på et prosjekt som har manifestert seg i bokform på det brasilianske forlaget BesouroBox tidligere i år. Salgsteksten fra forlaget kan oversettes omtrent slik:

«Ana, hovedpersonen i denne følsomme og rørende roman, dykker ned i historien om tre generasjoner kvinner som i møte med kjærlighet la barndommen bak seg og gikk inn i voksenlivet. En ofte grusom overgang, men en som aldri slutter å være vakker. 

Kjolen er en bok om lidenskap, kjærlighet og tap. Om det paradoksale forholdet, vakkert og samtidig motstridende, mellom mødre og døtre. Fabiana Botrel transporterer leseren til en gård i den sørlige delen av Minas Gerais gjennom øynene til en jente som, i likhet med alle unge, lærer å elske, å lide og å vokse uten å miste sin fortid.»

Boka, O vestido, eller Kjolen oversatt til norsk, er en oppvekstroman, som handler om ei jente på 16 år som mister sin bestemor og havner i en identitetskrise. Hun, som sin mor og bestemor før seg, forlater barndommen når hun finner den store kjærligheten – tre generasjoner i samme hvite kjole.

Vi tok en prat med forfatteren da hun nylig var innom instituttet.

– Har du tatt med noen egne erfaringer inn i teksten?
– Det er noen barndomsminner. Bondegården er veldig viktig, den er nesten å regne som en karakter i boka. Gården er inspirert av, eller basert på, en bondegård som min familie hadde da jeg var barn. Men den bondegården ble solgt da jeg var tretten, og jeg har aldri vært tilbake. Så det er en fiktiv konstruksjon, men basert på mine minner, og jeg husker alt fra den perioden. Miljøet i boka ligner veldig på både bondegården og den landsbyen jeg kommer fra. Det er mange scener fra gatene der. Og jeg drar tilbake til landsbyen hvert år. Men jeg har et annet blikk enn folk som ble igjen der, og som er der hver eneste dag. Kanskje jeg ser ting de ikke ser fordi de går forbi hver dag.

Hvordan ble ditt norske manus til en bok på portugisisk?
– Da jeg skulle skrive O vestido begynte jeg med å oversette manuset mitt fra norsk til portugisisk, men det gikk ikke. Så jeg måtte legge til side det norske manuset og skrive boka på nytt på portugisisk. Men jeg hadde ikke skrevet på portugisisk på lenge. Da jeg gikk på forfatterutdanningen var det norsk som gjaldt, så jeg har kun lest og skrevet på norsk i lang tid.

– Har du skrevet noe skjønnlitterært på portugisisk tidligere?
– Nei, kun journalistikk. Men jeg har gitt ut to tekster på norsk, én i magasinet Stemmer, og én tekst i antologien Forfatterfight. Jeg var veldig redd for å mislykkes i å skrive på portugisisk, men egentlig har norsken hjulpet meg. Mitt portugisiske språk har blitt bedre, og jeg har blitt mer bevisst etter å ha skrevet på norsk. Den norske væremåten er veldig forskjellig fra den portugisiske, og med én fot i det norske, har jeg kunnet se på min portugisisk litt mer kritisk. Jeg føler at det har gjort meg mer kompetent når jeg skriver portugisisk enn det jeg var før.

– Du utgir en bok på portugisisk, i Brasil, du treffer et stort marked?
– Ja, hvis du ser på det totale folketallet i Brasil, men dessverre er dette et folk som ikke leser. Og dette er et av problemene. Om vi skal se på det politisk så tenker jeg på ting som korrupsjon og problemer med økonomien, alt begynner der –når folk ikke leser. Og når man har en befolkning som ikke leser, mister de muligheten til å beherske språket sitt og reflektere over sin egen tilværelse.

– Du er fornøyd med forlaget?
– De har gjort en strålende jobb. Det er ikke lett å leve av å selge bøker i Brasil. Vi har disse store forlagene, som satser på oversatt litteratur, ting som de vet fungerer, eller på kjente brasilianske forfattere. Det er veldig få som satser på nye brasilianske forfattere. Jeg fant forlaget gjennom det brasilianske barnebokinstituttet. Akkurat som norske NORLA, så lager de hvert år en liste til barnebokmessen i Bologna. Jeg fant en av bøkene til BesouroBox på den listen og tok kontakt. De har gjort en strålende jobb, også med det grafiske, distribusjon og promotering, så jeg er veldig fornøyd.

– Det er en ungdomsbok?
– Ja, det er en ungdomsbok, men i Brasil blir den markedsført som en roman, og designet er ikke veldig ungdommelig.

– Har du måttet reise mye til Brasil med dette prosjektet?
– Faktisk ikke, det meste har gått via telefon og WhatsApp. Men jeg skal på skolebesøk der, en liten bokturné august. Jeg skal være der en hel måned og besøke ungdomsskoler for å snakke om boka og om litteratur.

– Er det sannsynlig at boka vil komme ut i andre portugisisktalende land?
– Det vet jeg ikke, det er for tidlig å si, men jeg håper det. Gjennom en ortografisk reform så har det blitt slik at i alle land der det snakkes portugisisk, så må det skrives likt. Men det er også kulturelle forskjeller, og i Portugal for eksempel bruker de verbene på en litt annen måte enn i Brasil. Men det er samme språk, og det er samme regler.
– Jeg har noen venner i Portugal, og boka er på vei dit, så jeg håper nyheten spres.

– Kommer den på norsk?
– Jeg håper det! Men noen andre må oversette den. Jeg har lyst til å skrive noe på norsk, men det blir en annen bok.