Kan øynene tale? Om den andres uvelkomne stemme

Hvordan kan 5 sider selvbiografisk essay skrevet av en 19-åring resultere i en høylytt debatt? Da “Du, jeg og niqab” ble publisert i Utilslørt. Muslimske RÅtekster (2011) vakte det ingen oppmerksomhet. Da det samme essayet ble publisert i rein tekst 2011/12 og forfatteren ble en potensiell gratis foredragsholder til litteraturtimen på videregående skole våknet kultur-Norge til protest. Må nye stemmer være kontroversielle for å bli hørt?

Fortellingen

Aisa Shezadi ble født i Norges rikeste kommune Bærum i 1992. Hun vokste opp som annengenerasjons innvandrer med foreldre fra Pakistan. Da hun var 19 år publiserte hun essayet “Du, jeg og niqab”. Handlingen i essayet er jeg-fortellerens forhold til sin egen erfaring av å være annengenerasjons innvandrer. Hun vokste opp som en vel tilpasset immigrant, inntil hun omformet seg selv til å bli en ikke-tilpasset muslim i eksil.

Hijab 2
Foto: Fatima Elkadi/Aschehoug

“Jeg hadde lyst til å begynne med niqab før videregående, men tenkte det var best å vente til jeg ble ferdig med skolen. Nysgjerrigheten min ble vekket på ungdomsskolen, da jeg fikk mer innsikt i min religion. Etter det forandret jeg meg gradvis. Først hijab, deretter løsere klær og langermede topper, og så tunikaer.

Abaya, den lange svarte kaftanen, begynte jeg med siste året på videregående, og jeg brukte større og større sjal som hijab. Etter å ha gått igjennom de forskjellige ‘stadiene’ føltes det bare naturlig og riktig å ta det siste steget: å dekke til ansiktet også.” (Shezadi 2011a: 69-70)

Som enhver norsk jente har jeg-fortelleren lært om individualitet og selvtillit, toleranse og respekt, likestilling og solidaritet, men da hun mot slutten av tenårene tok denne religiøse kleskoden i bruk, oppfattet hun det som at disse verdiene bare er hyklerske ord (Shezadi 2011a: 68). Ettersom hun tilslørte seg mer og mer, ble hun et objekt for stirrende blikk som så mindre og mindre av hvem hun egentlig var (Shezadi 2011a: 69).

En slik selvforståelse vitner om at fortelleren befinner seg på det sted som Joanne Brown (2011) definerer som immigrasjonsfortellingens tredje stadium; der assimilasjon burde ha funnet sted, men lar vente på seg. Ventetiden fylles med stadig økt fiendtlighet.

“Du, jeg og niqab” fremstår som en omvendt immigrasjonsfortelling. De fleste handler om en reise og hvordan den har påvirket den enkeltes selvforståelse, skriver Brown i Immigration narratives in young adult literature (Brown 2011: 23-25). Hun definerer fire stadier for fremstillingen av reisen så vel som fortellerens selvforståelse:

1) Avreisen
Fortelleren kretser vanligvis om hva som skapte viljen til å forlate, hva som fikk en til å velge å reise til akkurat det nye stedet og ikke et annet sted, samt hvilke midler som sto til rådighet for å gjennomføre reisen.

2) Ankomsten
Fortelleren kjenner seg fremmed blant fremmede. Språk og kulturelle koder er annerledes og blir fremstilt som hindringer for å kunne etablere seg.

3) Assimilasjon uteblir
Språk og kultur oppfattes som så fremmede at tilpasningen tar lang tid, imens øker fiendtligheten på begge sider. Jeg-fortelleren opptrer som emigrant og definerer seg selv i forhold til det sted eller den kultur hun kommer fra.

4) Tilpasning
Fortelleren er blitt i stand til å tilpasse seg så mye at hun finner sin plass i den nye kulturen og kan definere seg som en immigrant.

I “Du, jeg og niqab” er strukturen motsatt. Den selvbiografiske fortelleren starter som en veltilpasset annengenerasjonsinnvandrer, på det fjerde stadiet, men da hun tar den religiøse kleskoden i bruk flytter hun seg over til det tredje stadiet og signaliserer at hun definerer seg selv som emigrant, som om hun lengter tilbake til en kultur som hun opprinnelig kommer fra. Hennes dilemma er at hun ikke har noe sted å reise tilbake til fordi hun er født i Norge. I stedet søker hun tilflukt i et klesplagg som signaliserer en tapt kultur og erkjenner samtidig at det fremmer en økende fiendtlighet.

“For å være ærlig så er jeg alltid livredd for at noen skal komme bakfra og dra av meg niqaben, eller i verste fall slå meg i bakken” (Shezadi 2011a: 70).

“Du, jeg og niqab” adresserer forestillingen om at niqab-kledde kvinner blir betraktet som et kulturelt objekt uten en egen selvbevissthet eller vilje og evne til å bestemme over seg selv og tale for seg selv. Essayets agenda er å argumentere for at det går an å være en selvstendig norsk kvinne som finner friheten innenfor niqaben, men fortellingen motarbeider budskapet fordi den fremhever immigrasjonsfortellingens tredje stadium som er kjennetegnet av manglende kommunikasjon fra begge sider.

 

Fortellerhandlingen

Essaysjangrens kjennetegn er en førstepersonsstemme som drøfter et tema vedkommende har personlig erfaring med, eller i hvert fall en personlig vinkling på, og fortellerstemmen er ofte direkte henvendt til en leser. I dette tilfellet er henvendelsen åpenbar fra første setning:

Tør du å se meg? Kan du se meg? Vil du se meg? Disse spørsmålene har jeg fundert en del over. Kanskje du som tør, av en eller annen grunn ikke kan. Kanskje du som kan, ikke vil. Kanskje du som vil, kun er interessert i å studere meg med kritiske øyne?
[…]
Hvorfor snakker de om oss og ikke med oss?” (Shezadi 2011a: 67-68)

Fortellerstemmen er selvbiografisk, fortelleren har en tydelig agenda, men hun taler fra en tvetydig posisjon: Når hun identifiserer seg selv med de som blir snakket om, inntar hun en objektsposisjonen. Når hun snakker for seg selv konstituerer hun seg som et subjekt med tilstrekkelig selvtillit til å tale offentlig. Denne tvetydige posisjonen kan betraktes som en nøkkel til tekstens anklagende struktur så vel som den effekten essayet skulle komme til å få.

I The Erotics of Talk. Women’s Writing and Feminist Paradigms (1996) diskuterer Carla Kaplan så vel tiltale som tilhører-posisjonene i den litterære samtalen. Hun argumenterer for at for taleren er kommunikasjonshandlingen viktigere enn fortellingen. Den er bare et middel. Det viktige er å fortelle til en som hører på.

hijab-fashion-style-2013
Hijab fashion style 2013

Den talende er båret av et begjær som ikke er erotisk, men er et begjær etter å bli hørt, forstått, gjenkjent, hevder Kaplan, som definerer dette begjæret som trangen etter å finne en ideell lytter. Den ideelle lytter er en som forstår det en sier, og som dessuten forstår det en ikke sier (Kaplan 1996: 16).

Fortelleren i “Du, jeg og niqab” er nok drevet frem av et slikt begjær, men hun konkluderer raskt med at den ideelle lytter ikke finnes.

“Du, jeg og niqab” er i stedet formet som en monologisk samtale der taleren henvender seg til en lytter som hverken vil høre hva taleren sier eller se hvem hun egentlig er. Jeg-fortelleren er konstruert som en som taler for døve ører og den tiltalte er konstruert slik at hun ikke hører.

Det legitimerer at talen, eller spørsmålene er formet som anklager mot den tiltalte, hvis negative svar kommer frem gjennom linjene. Avisdebatten som fulgte kan derfor betraktes som et svar på tiltale og som en utlegning av det som essayet bare antyder, svaret på hvorfor de tiltalte hverken vil se eller høre fortellerens budskap.

 

Resepsjonen

“Du, jeg og niqab” ble først publisert i Utilslørt. Muslimske RÅtekster (2011) som ble gitt ut av Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan. Nitten relativt unge kvinner som alle helt eller delvis har fulgt det norske skolesystemet, men som også har en flerkulturell tilhørighet skrev selvbiografiske essays om hvordan de opplevde det å være kvinne og muslim i Norge. Shezadi er den nest yngste av essayforfatterne, og den eneste hvis essay har en anklagende tone.

Omslag Utilslørt krediteres Illustrasjon Mette Hellesnes Foto Fatima Elkadi Omslagsdesign Jesper Egemar
Foto: Fatima Elkadi, illustrasjon Mette Hellesnes, omslagsdesign: Jesper Egemar

I Utilslørt-resepsjonen ble “Du, jeg om niqab” stort sett neglisjert. Men da det ble trykket opp i foreningen !les sin rein tekst-aksjon for skoleåret 2011/12 og tilbudt gratis til videregående skoleklasser over hele landet, og forfatteren ble tilbudt som gratis foredragsholder i litteraturtimene skjedde det motsatte.

rein tekst 2011/12 inneholder utdrag av flere ulike tekster innenfor mange sjangre. Motivene strekker seg fra komplekse erfaringer av kulturell identitet i en globalisert verden til krigserfaringer, fattigdom og luksusliv. Den overordnede tematikken er en bevissthet om hvordan Norge er en deltaker i en globalisert verden.

I denne konteksten ble den manglende viljen til assimilasjon og den anklagende tiltalen som preger “Du, jeg og niqab” svært synlig.

Forfatteren ble definert som uønsket i skolen og de ansvarlige for leseaksjonen ble anklaget for å “utvise notorisk forakt for den friheten den selv tar for gitt” (Hege Storhaug, i Dagbladet 12.01.2012), og for å “representere […] en kvinne som motarbeider det norske samfunn og hva det har stått for i mange hundre år” (Kjell Lars Berge, BT 24.01.2012).

Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås kommenterte debatten på følgende måte:

”Kritikerne blander kortene og tenker ikke prinsipielt nok. […] Aisha Shezadi er en bokstavtro, dogmatisk muslim som tilhører en streng minoritet. Jeg står veldig langt  fra henne  i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger. Likevel trekker kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende i går en parallell til massemorderen Anders Behring Breivik. Og de som støtter skoleforedragene ”legitimerer vold”, mener Sandvik. I det siste tilfellet tenker hun trolig på Shezadis sympati for Taliban i Afghanistan, som er frastøtende. Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. Et lite forbehold tar jeg om at jeg ikke har full oversikt over alt hun mener.” (Aftenposten 25.01.2012)

Det interessante med de sterke reaksjonene er ikke at det bare er Åmås som åpent vedkjenner at han egentlig ikke har lest den forfatteren han diskuterer, selv om det er fristende å spørre om debattantene hverken respekterer henne som forfatter eller den litterære sjanger hun tar i bruk siden de ikke har tatt seg bryet med å lese essayet

Mer interessant er det at én ny litterær stemme, som fremmer et uønsket politisk budskap, betraktes som en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten når den henvendes til skoleungdom.

 

Estetikk som politikk

Den franske filosofen Jacques Rancière definerer kunst og politikk på samme måte, begge deler er en handlingsform og en prosess.

Når nye grupper inntar den politiske debatten blir det politiske fellesskapet endret; det fylles med nye stemmer som taler om andre saker. Det handler om dissens, uenighet, og det handler om at uenigheten blir sansbar fordi det oppstår nye personkonstellasjoner. Derfor har Rancière innført et nytt begrep; dissensualitet, som betyr redistribuering av det sanselige (Rancière 2008: 536). 

Men han bruker det samme begrepet om kunst. Når en kunstner setter ting sammen på en ny måte og presenterer det i en ny sammenheng oppstår det tilsvarende endringer i det kunstneriske fellesskapet. Når nye stemmer og estetiske former inntar litteraturen blir de tradisjonelle referansepunktene opphevet. Det er det som skjer når sakprosa leses som kunst, eller som politikk, som i tilfellet “Du, jeg og niqab”.

Forside Rein tekst
Copyright: Forenlingen !les

“Du, jeg og niqab” er politisk fordi  det har endret den litterære resepsjonen. Det er ikke lenger nødvendig å lese en tekst for å advare mot dens forfatter.  Men mest av alt er det politisk fordi en ny stemme, som representerer en ny gruppe forfattere som snakker om nye ting har inntatt en sjanger som er på vei inn i skolen.

Av samme grunn er dette essayet også kunst: “Kunstens særegne funksjon [er] å bidra til en ny inndeling av det materielle og symbolske rommet,” skriver Rancière i Agnete Øyes oversettelse (Rancière 2008: 536). I den siste læreplanen for videregående skole er essaysjangren for første gang nevnt ved siden av skjønnlitteraturen.

Sjangeren har åpnet et estetisk rom for nye stemmer i skolen. I dette tilfellet inntar den nye stemmen en uvant relasjon til sitt publikum. Ikke ulikt en performance stiller hun leseren i et dilemma med hensyn til hvorvidt teksten skal møtes gjennom etiske eller estetiske konvensjoner.

Essayet er strukturert som en opphopning av kiasmer. Når jeg-fortelleren konstrueres både som subjekt og objekt oppheves referansepunktene fordi de to posisjonene ikke lar seg sammenføre. Når den vellykkede annengenerasjonsinnvandreren blir forvandlet til en rotløs emigrant oppheves den tradisjonelle fortellerstrukturen med det til følge at heller ikke jeg-fortellerens selvforståelse oppleves som plausibel. Når de tiltalte blir frastøtt gjennom å bli anklaget og niqaben både blir hyllet og fremstilt som et redskap for økt fiendskap oppheves kommunikasjonen.

“Kunstens politikk består i å oppheve sanseerfaringens alminnelige referansepunkter,” skriver Rancière (Rancière 2008: 537).  “Du, jeg og niqab” er ikke politisk fordi forfatteren argumenterer for et politisk syn, men fordi det opphever de sedvanlige referanserammene.

La oss håpe at nye stemmer får anledning til å komme til orde ved å tale om mindre kontroversielle emner også.

 

Anvendt litteratur:

Brown, Joanne 2011: Immigration Narratives in Young Adult Literature. Lanhan, Toronto, Plymouth, UK: The Scarecrow Press

Kaplan, Carla 1996: The Erotics of Talk. Women’s Writing and Feminist Paradigms. New York: Oxford University Press

Rancière, Jacques [2004] 2008: “Estetikken som politikk”, oversatt av Agnete Øye, i Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygh (red.): Estetisk teori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget

Shezadi, Aisha 2011a: “Du, jeg og niqab”, i Nanzneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.): Utilslørt. Muslimske RÅtekster. Oslo: Aschehoug

Shezadi, Aisha 2011b: “Du, jeg og niqab”, i foreningen !les (red.): rein tekst 2011/12. Oslo: foreningen !les

Aviser: Dagbladet 12.01.2012, BT 24.01.2012, Aftenposten 25.01.2012