Visuelt vendepunkt?

De elektronisk publiserte fortellingene er på vei, blant annet som iPhone‑applikasjoner og på iPad. Får de nye mediene konsekvenser for hvordan forfatterne og illustratørene forteller sine historier? Handler det bare om å publisere på skjerm i stedet for på papir? Hvilke nye fortellerformer inviterer den nye teknologien til?

Seminaret Elektroniske fortellerformer ble avholdt 3. desember i regi av Grafill, NBU og Norsk barnebokinstitutts nye samarbeidsprosjekt VisLit. Over 90 mennesker deltok og flere stod på venteliste, så ønsket om mer kunnskap rundt fortellingen og bokas rolle i den nye medievirkeligheten var stor.

Hva er en applikasjon? Les mer på Wikipedia og VG

Digitale døråpnere?

Redaktør for digitale medier i Gyldendal, Harald Ofstad Fougner, ga en introduksjon til mobile publiseringsmuligheter i foredraget ”Publisering av bildebøker på nye plattformer”, basert på Gyldendals erfaringer med lanseringen av boka Tambar er et troll for iPad og iPhone.
Applikasjonen til Tambar er et troll er lastet ned 2700 ganger fra AppStore siden lanseringen i begynnelsen av november. Dette tyder både på nysgjerrighet og et mulig behov. Men hvor reelt er dette? Ifølge Fougner er det vanskelig å måle bruken enten det gjelder Ipad eller Iphone. De digitale nyvinningene gjøres store i pressen. Men påstander om at det rene internettet blir mindre brukt («the web is dead»), og at denne typen lukkede digitale produkter vil dominere i fremtiden er fremdeles diskutable.
Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato: Tambar er et troll

«Hva er det vi i forlagene kan?» spurte Fougner, «jo vi kan lage bøker. Spørsmålet er om vi trenger å tilføre dem så mye interaktivitet, kanskje skal vi heller konsentrere oss om å bevare bokfølelsen også på nye plattformer?»Bildebøkene fungerer visuelt svært godt på Ipad. Det er viktig å bevare bildebokas taktilitet, og opprettholde samspillet mellom tekst og bilde. Samtidig forandrer de tekniske mulighetene seg hele tiden, ifølge Fougner, og ønsket om å ligge i forkant blir samtidig styrt av behovet for mer standardiserte, automatiske publiseringsløsninger.Her er det viktig med god kommunikasjon mellom de digitale utviklerne og forlagene, så ikke den enkelte aktør blir stående alene og alle utvikler sin egen løsning. Når et manus antas må man gjøre en vurdering av boka både for papir- og digital utgave, mente Fougner. Så blir det forlagets rolle å vurdere om en elektronisk utgave erstatter eller hjelper salget av papirboka, og sikre et godt samarbeid mellom forfatter og illustratør.

Norske nyvinninger

Kreativ direktør Tinka Town representerte Ravn Studio, den eneste spillutvikleren i Norge som er lisensiert for alle publiseringsplattformer. I foredraget ”Same shit, New wrapping – om fortellerformer i elektroniske spill gikk hun nærmere inn på hvordan man ivaretar historien i et interaktivt medium hvor brukeren skal være en aktiv deltaker .Målsettingen til Ravn Studio er å konseptutvikle og produsere dataspill for barn, unge og voksne, basert på egenutviklet spillteknologi, og lage en motvekt til utenlandske spill. Spillene skal være forankret i norsk kultur, språk og identitet, basert på norske eller nordiske klassikere eller originale historier. De skal ikke være voldsdrevet, og musikk og språk skal tilpasses på barnas premisser.

Flåklypa Grand Prix

Spill utviklet ut fra kjente litterære univers er Knerten og Flåklypa, det siste var det første norskproduserte spillet på markedet. Dette lå 27 uker på salgstoppen og fikk god respons fra brukerne. Her skulle de samle bildeler fra Il Tempo Gigante før de kunne delta i det store bilracet.

Et nytt spill studioet er i ferd med å utvikle er Miljøagentene, et onlinespill for barn mellom 6 og 12 år basert på virkelige miljøsaker. Også historiene om kaptein Sabeltann og Blåfjell er i ferd med å bli utviklet til spill, i tett samarbeid med forfatterne Terje Formoe og Gudny I. Hagen.

Nettopp det tette samarbeidet med forfatteren er viktig understreket Tinka Town. Ofte må den skrevne historien deles opp og settes sammen på nytt, ut fra hvilke deler av handlingen som egner seg til å være en del av et spillunivers.Les Tinka Town i kaptein Sabeltanns verden

 Er det behov for en grunnleggende historie i spill?

Ja, mente Tinka Town, selv om formatet kan være begrensende for den opprinnelige historien og dialogen. Kravene til dataspill generelt er at de handler om «å gjøre», dermed må spilleren dras aktivt inn i spillet. Spillet skal engasjere og har en rolle som kulturformidler gjennom kunstuttrykk som grafikk, tekst, animasjon, musikk og annen lyd. Spill og bøker trenger ikke å ekskludere hverandre, men heller utdype hverandre, mente Town, som ønsket seg enda flere av de gode klassikerne omgjort til spill. Dermed vil det også bli lettere å ta inn nyere historier i spillproduksjonen.

Frie fortellerformer?

Seminaret ble avsluttet med en samtale ledet av NBUs Bjørn Ingvaldsen, mellom Tinka Town, Harald Ofstad Fougner, forfatter Endre Lund Eriksen, illustratør og forfatter Ragnar Aalbu og forfatter, animatør og illustratør Elin Grimstad.
 
Sentrale spørsmål i diskusjonen:
  • Er kravet om digitalitet et press i den kunstneriske prosessen?
  • Er dette et nytt marked for forfattere?
  • Kan forfatterne selge egne e-bøker hjemmefra – trenger de forlaget?
  • Hvor står illustratørene i dette?
  • Hva kreves for å skrive om bøker til film eller spill?
Endre Lund Eriksen erklærte seg åpen for nye digitale uttrykk fordi han betrakter seg selv om en forteller, og mener at en fortelling trenger ikke begrense seg til boka. Om behovet for et forlag var Lund Eriksen klar på btydningen av et profesjonelt apparat både redaksjonelt og markedsføringsmessig.
Ifølge Tinka Town ser mange forfattere på spillverden som et nytt marked, og vil selv skrive om bøkene sine. Det er ikke nødvendigvis slik at man mister lesere, men at man når ulike brukergrupper gjennom bøker og spill. Det viktigste spillformatet krever av forfatteren er en omskrivning som tillater brukeren å være delaktig i handlingsutviklingen.
Utfordringen er å være i forkant  på ulike plattformer hele tiden, mente Harald Fougner, og understreket utfordringene for bildebøkene. At illustrasjonene fungerer bra på Ipad skyldes brettets format. Velger produsentene å halvere brettets størrelse svekkes også mulighetene for å ivareta bildebokas særegenheter.

«For meg er det datamaskinen et tegneverktøy i framstillingen av illustrasjon», sier Ragnar Aalbu, «verktøyet har som alle andre verktøy sine svakheter og styrker. Men mine illustrasjoner er når de går i trykken ikke mer digitale enn illustrasjoner framstilt i akvarell. Disse blir også scannet før de sendes til trykking. Når illustrasjonene er framstilt digitalt har jeg litt bedre kontroll på farger enn jeg ellers ville hatt.»

Fokus på ku, tekst og illustrasjon Ragnar Aalbu.

«Jeg har bakgrunn fra tradisjonelle analoge illustrasjonsteknikker, som akrylmaling mm. Men jeg la om i 2003 fordi jeg fant en måte å jobbe på som passet mitt temperament, og som lignet mer på skissene mine og det jeg hadde inni hodet.»

«Digitale tegneprogrammer har mange filtre og effekter, men mange av disse er fullstendig ubrukelige, så jeg styrer unna det meste. Jeg bruker noen få, men moderat, og jeg gjør det meste så manuelt som mulig.»
«Min bruk av data-programmer er ikke så avansert, men jeg vet stort sett hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg liker mulighetene den teknologiske utviklingen gir, men jeg forstår ikke et kvekk av teknologi.»

For Elin Grimstad er de nye digitale publiseringsmulighetene i liten grad en del av hennes arbeidsvirkelighet. Hun jobber bevisst med gamle teknikker som illustratør og animatør:

Foto: Funeral av Elin Grimstad

«Eg vel å jobbe i ein kombinasjon mellom det digitale og det analoge, som veldig mange andre på feltet. Når det gjeld animasjon, skyt eg bilda digitalt, og animerar for hand på multiglasbord.»

«Å animere for hand, synes eg skapar eit meir menneskeleg utrykk enn om ein animerer digitalt; det skapast ein slags intimitet i filmen, der animatøren eksponerast gjennom figuren ein animerer.»
«Ved å plassere teikningar på glasbord satt i forskjellige høgder, jobbar eg mot å få ei rik djupn i bilete. Ved detaljrik lyssetting og utforming vil eg at bileta opplevast som ei magisk verd, som ein kikkar inn i, med mykje atmosfære og taktilitet.»
«Det er fullt mogleg å lage liknande bilete i Photoshop», sier Grimstad, «men ein får ikkje heilt den same effekten. Og dessuten synes eg det er trøyttsamt å sitte framføre ein skjerm heile dagen å klikke på ei mus. Det er morosamare å klatre opp og ned eit 3 meter høgt glasbord. Men litt galskap er det; det er både upraktisk, dyrt, og tidkrevjande!»

Mange ubesvarte spørsmål

Seminaret fikk satt søkelys på de mange nye publiseringsformene bokmediet står overfor, men også de utfordringene og begrensningene den nye utviklingen gir. Det som er nytt i det ene øyeblikket kan forsvinne eller endres i det neste. Den nye teknologiens fortellerform er såvidt begynt å bli avdekket, men inspirasjonen som den digitale estetikken utøver på de etablerte formidlingskanalene er knapt berørt i debatten. Rammene for hva en fortelling er og kan være, og hvordan kvaliteteten på meningsbærende illustrasjoner i en bildebok skal ivaretas står fremdeles ubesvart.