Fra tegneseriestrek til bokserieunivers

Av Bjørn Ousland, Forfatter og illustratør

1 DC Comics tegneserie

Tegneserie. Det er der alt begynner for meg. Selve  ordet har jo også SERIE i seg.

Betydningen er flere tegninger eller bilderuter etter hverandre i en serie, men kan nok også indikere at tegneseriene ofte gikk som føljetonger. Fortsettelse følger i det uendelige.

Tegneseriene vi alle kjenner; Donald, Fantomet, Asterix, Tintin er jo også serier som har gått kontinuerlig i 50 år eller mer, og det har ofte vært en rekke serieskapere som har jobbet fram sidene. Tegneseriene er altså skikkelig serielitteratur

Hadde vi tatt en undersøkelse på hva som gis ut av tegneserier, hadde vi vel kommet til at 97% eller noe var i en serie, ikke 62% som vi diskuterer her.

Utdannelse innen – og jobbing med tegneserier har lært meg alt når det gjelder å tegne og skrive, og ikke minst fortelle med bilder.

2 Solruns saga

Solruns saga

Det har blitt mange tegneseriesider.

Lærte noen knep og mye håndverk med en agentserie om bodyguarden Moe, og forsøkte å skape et nytt humorunivers med Snackman og gatekjøkkenkokkdetektiven Pommfri Bogart, men det var med Solruns Saga i samarbeid med Eirik Ildahl at de tegnemessige ambisjonene fikk fullt utløp. 3 ganske tykke grafiske romaner fra svartedauden

Heftene har til og med fått Solruns Saga 1, 2 og 3 på forsiden, en typisk tegneserie-serie.

3 selvstendige, avsluttede historier, men som fungerer bedre sammen og som en helhet.

 3 Striper

Men så degenererte jeg til den type tegneserie som det gikk an å tjene litt penger på i Norge; humorstripene – henholdsvis fra Pyton, Tommy & Tigenbladet og Dagbladet.

Avisstripene er serielitteratur i det ekstreme;

Et fast typegalleri, ny episode hver dag, litt karaktertegning, men stort sett er det punchlinen i siste rute som betyr noe.

Ganske morsomt å jobbe med, egentlig. Prøv det.

Men her er det først og fremst skrivingen som er utfordringen.

Det at hver tegning får en plass som tilsvarer to frimerker var grunnen til at jeg søkte meg over mot barnebøker, og spesielt bildebøker.

Tenk å få hele oppslag i fulle farger og alle teknikker å boltre meg med.

Jobbet hardt for å få innpass i den verdenen.

4 Barnepolitiet

 

Jeg søkte opp forfattere jeg likte og som passet min stil. Det har blitt en del enkeltstående utgivelser, men med Knut Nærum kunne det lett blitt en serie fra begynnelsen av. Jeg syntes i hvert fall Barnepolitiet hadde det som skulle til for å bli en langtlevende serie; Morsom, original og spennende.

Det at det bare ble to bøker kommer nok mest av at vi hadde for mange ideer til nye konsepter.

5 Kalle Komet

Kalle Komet kan vi trygt kalle en serie nå, det skulle bli en trilogi, men har endt opp med 4 titler. Kalle er en gutt som bor på en romstasjon ute i verdensrommet en gang i framtida. Det finnes mange forskjellige framtider, dette er en av dem, som vi pleier å skrive. Knut og jeg elsker science fiction av det mindre seriøse slaget; fart og spenning i verdensrommet, altså.

Det å skape en bildebok er fryktelig mye arbeid.

Når du går i gang må man først finne persongalleriet, tegnestil, teknikk, omgivelser,  det går med masse tid og bunker med skisseark før den første originaltegningen er klar, og jeg vet alltid at 3-4-5 oppslag må jeg lage om igjen fordi det rette uttrykket finner jeg bare gjennom  å tegne, prøve og feile.

Og som illustratør er det her den store fordelen  med en serie finnes.

Man må ikke starte fra scratch hver gang. Persongalleri og teknikk er alt etablert og man kan konsentrere seg om å utvikle konseptet, perfeksjonere teknikker, gjøre personene mer helstøpte, levende og troverdige, og så klart, mange lesere elsker å bli bedre kjent med figurer de liker.

Jeg ville i hvert fall ønsket å se mer av Kalle Komet og hans fantastiske verden hvis jeg var 8 år igjen.

Og vi vil jo gi leserne det de vil ha, eller hva …?

Kalle Komet 4 er i hvert fall klart bedre og mer helstøpt enn den første.

Det er bra å få jobbe med et univers over tid.

6 Bisk

Men jeg  har hele tiden hatt ambisjoner om å skrive selv.

Historier og gode poenger var jeg vant til å finne på fra tegneseriene, og da ideen slo ned i meg om en hund som finner en menneskebaby og beholder ungen som kjæledyr, var Bisk skapt.

Men det var ikke opplagt at det kunne bli en serie ut av dette.

Konseptet med hunder som har mennesker som kjæledyr var på mange måter oppbrukt med første bok. Skulle jeg spinne videre på de poengene ville det bare bli kleint.

7 Bisk 2

Men en serie ble det. Jeg måtte bare utvide person- eller dyregalleriet og utvikle personligheten til Bisk, slik at i bok 2 og 3 om Bisk finnes ingen menneskeunger eller mennesker i det hele tatt.

Bisk får nye venner og utfordringer.

Først i bok 4 treffer Bisk menneskeungen Martin igjen.

Men her møter jeg som illustratør også på problemet med serier.

Når jeg har kommet til bok 4 i serien har jeg utviklet og perfeksjonert uttrykket og stilen i illustrasjonene slik at jeg ikke helt ser hvordan jeg skal komme videre.

Det vil på mange måter være å holde seg på status quo med de enkle, klare og fargerike tegningene, og det er ikke noe for meg.

Jeg liker godt å tegne Bisk, koser meg med den jobben, og som forfatter kan jeg sikkert finne på nye, spennende historier i mange år til, men jeg ville ikke utvikle meg som illustratør hvis jeg skal tegne en ny Bisk-bok hvert år.

Det er tre år siden Bisk Blir Borte
Og jeg trengte virkelig å tegne noe annet.

8 Polar

Parallelt med Bisk har jeg også utviklet det som kan ses på som en serie bøker om store polarekspedisjoner.

Dette er den faglitterære forfatteren og illustratøren Bjørn Ousland.

Masse jobb, og jeg har funnet ut at jeg på det beste kan lage en hvert annet år av disse

Men vi som jobber med bøker vet jo at det økonomisk kan være lurt å skrive bøker som kan meldes på forskjellige innkjøpsordninger…

Vi får se framover.

Å ha ansvaret for tekst og illustrasjon til både en skjønnlitterær og en faglitterær utgivelse i året er i overkant og fører gjerne til 12 timers arbeidsdager.

Jeg vet vel ikke helt om jeg kan kalles en serieforfatter eller serieillustratør.

Jeg regner med det siden mange av bøkene mine har samme persongalleri og format, men ingen av dem har en serielogo på seg med nummer 1, 2, 3 … på forsiden, og forlaget mitt har aldri bedt meg om å skape en serie. Ikke engang spurt om jeg vil lage oppfølger til den eller den tittelen slik at det kan bli en serie av det, det har bare blitt til av seg selv.

Serier som leseløver og lesehester har jeg så vidt vært innom, bare  …

Det er altså gått 3 år siden den siste Bisk boka, enda lenger siden Kalle Komet, så fortsetter jeg med serier eller planlegger nye serier ? … hm

9 Dragejakten

I 2011 kom bildeboka Dragejakten, historien om en ufyselig og bortskjemt prinsesse som ønsker seg en drage til bursdagen sin, om Askeladden og kongen og med en overraskende slutt.

Min måte å vise respekt for, og tulle med eventyrtradisjonen. Folkeeventyrene er en skattkiste, selv om det ikke akkurat er lett å hoppe etter Werenskiold og Kittelsen.

10 Trollprinsen

Og nå holder jeg på med Trollprinsen. Ja, det blir i samme stil og format, så en slags serie kan det bli av det og, selv om de nok aldri vil få en logo med Bjørns Eventyrserie i hjørnet eller noe.Vil ikke se bort fra at det kan komme flere eventyr også, bare jeg greier å unngå å repetere fortellergrep og klarer å holde det friskt og vitalt.

Illustratøren Bjørn vil i hvert fall tegne mer.

11 Bisk blir redd

 

Og faktisk: Bisk Blir Redd, nesten ferdig nå. Jeg går videre med samme figuren, men som en ren tegneserie denne gangen, og i ny teknikk

Så da er det utfordringer for både forfatter og illustratør.

12 Tommy & Tigern

 

Denne har ikke jeg laget.

I løpet av 10 år og 1 måned gjorde Bill Watterson Tommy & Tigeren til verdens mest leste og populære avistegneserie.

Denne stripa stod på trykk 31. Desember 1995 og var den aller siste T&T-siden, og etter det har ikke Watterson publisert noe nytt Tommy & Tigeren materiale

Faktisk tror jeg ikke han har publisert noe i det hele tatt.

Man kan mene hva man vil om det, men han syntes i hvert fall selv at han hadde gjort sitt beste, at han begynte å repetere seg selv, og at han ville slutte mens leken var god.
Og det kan være en oppfordring til oss serieforfattere og serieillustratører; Hold på så lenge leken er god, men ikke nødvendigvis lenger.

Takk for meg!

Innlegget ble holdt på VisLitt-seminaret «Serielitteratur» 13.03.2013 i NBI.