«Hvorfor må vi ALLTID ned i den stinkende kloakken?» Om humor, kjønn og hemoroider i Jo Nesbøs serie om Doktor Proktor
Stipendiat, Norsk barnebokinstitutt
It is the comic vision that gives childhood its relentless spirit,its revolutionary nature,its irrepressible optimism. –David L. Russell
Promp og rumpe synes som en evig kilde til latter for små og store med toaletthumoristiske tilbøyeligheter. Selv et mindre kroppslig tabu kan revolusjonere den mest humørløse mattetime – det erfarte min datters klasse da deres lærer nylig la ut en selvlaget instruksjonsvideo i algebra på Youtube. Elevene kunne ikke tenke seg noe kjipere – inntil de oppdaget den lille lyden som særriøst lignet på en fis. Intensjonelt eller ei fra lærerens side – prompehumoren satte fart i en kjedelig undervisningssituasjon, der aktiv lytting, repetisjon og informasjonsdeling plutselig ble et must.
Humor som leker med kroppslige tabu i en detronisering av autoriteter inneholder et revolusjonært potensial – og i vårt globale mediesamfunn kan slik humor få fatale følger. I barnelitteraturen er denne form for humor godt representert, og selv om latterliggjøringen ikke nødvendigvis påkaller krenkelser av samme rasende karakter som religiøse karikaturer, har jeg opplevd her på berget at en utpreget harselerende barnebok har framprovosert bønn, trusler og en lærer som rev boka i stykker foran elevene sine.
En serie for barn som ikke har skapt kontrovers, men applaus og latter på tvers av generasjoner, er bøkene om Doktor Proktor av Jo Nesbø. ”Unna vei, Harry Hole!” skrev Dagbladet da Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje utklasserte andre barne- og voksenbøker, inkludert forfatterens krimserie, og gikk til topps på Bokhandlerforeningens salgsliste for skjønnlitteratur i september 2010. I tillegg til et godt salg og topplasseringer på bibliotekenes utlånsstatistikk her hjemme, så har bøkene om Doktor Proktor gjort suksess i utlandet og er solgt til 35 språkområder. Dina Roll Hansen[1] fra Norla knytter seriens popularitet til bøkenes humor.
Statistikk og leserundersøkelser viser nettopp at humorbøker er en svært populær sjanger blant barn (Burns 2010, Munde 1997). Fortellinger om morsomme gutter synes å være top-of-the-pops verden over, noe som gjenspeiles i de globale suksesseriene Rampete Robin og En pingles dagbok. I disse seriene framstår kjønn som en konservativ kategori av mer eller mindre humoristisk karakter, der særlig rampete Robin er guttete over grensen til det parodiske, mens hans ”venninner” – Gretne Grete, Sure Sara, Late Linda og Vakre Varuni – er tilsvarende stereotypiske.
”Hvorfor må vi ALLTID ned i den stinkende kloakken?” spør Lise i Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje – et betimelig kritisk spørsmål fra en flink og renslig pike til hennes gode venn Bulle angående hans sterke fascinasjon for alt som stammer fra rumperegionen. Bulle er imidlertid en karakter med et vittig svar på det meste, slik at humoren i serien både framstår som kroppslig og språklig/kognitivt fundert. Hvilke sentrale egenskaper og funksjoner har humoren i de tre første barneromanene i serien om Doktor Proktor[2] av Jo Nesbø? Er humoren primært revolusjonær eller konserverende?
I sin avhandling Humor in Contemporary Junior Literature fra 2011 påpeker Julie Cross at humor kan tjene enhver sak, uavhengig av om sakens formål er konstruktivt eller destruktivt. Christer Skoglund diskuterer humorens rolle som livsholdning, nytelse eller undertrykkelse i artikkelen ”Ur humorns idéhistoria” (1997). Både Cross og Skoglund snakker om tre filosofiske hovedretninger innen humorteori, som på norsk kan betegnes som aggresjonsteorien, inkongruensteorien og teorien om spenningsutløsning.
Humor blir i aggresjonsteorien ansett som en markering av overlegenhet. Latteren er et mektig verktøy som kan brukes til sosial kontroll, men også til opprør mot autoriteter. I inkongruensteorien forstås humor som overraskende brudd med forventninger. Det absurde og upassende hører med til denne kategorien. Teorien om spenningsutløsning bygger på Freuds forståelse av latter som en sikkerhetsventil for forbudte tanker og følelser. Nervøs overskuddsenergi, gjerne fra fortrengte aggressive og seksuelle impulser, kan kanaliseres og få sin utløsning gjennom humor.
Humor har også blitt koblet teoretisk til lek[3] idet begge fenomener forutsetter en evne til å betrakte det seriøse som useriøst. Lek er sentralt i Mikhail Bakhtins teori om karnevalisme, som synes å inneholde momenter fra alle de nevnte humorteorier. Teorien om karnevalisme bygger på den folkelige latterkulturen i middelalderen, der karnevalsfestene betydde et midlertidig fristed fra en strengt hierarkisk og undertrykkende samfunnsstruktur (Bakhtin 2003). For middelaldermennesket betydde dette at normer og regler ble snudd på hodet i latteren og lekens navn.
I karnevalismen står den groteske realismen i fokus, med den overdrevne kroppen og dens funksjoner som et sentralt motiv. Det som er felles for dyr og menneske blir betonet når fokuset flyttes fra det åndelige til det kroppslige. Til tross for at karnevalets lekne frigjøring har begrenset varighet, så hevder Bakhtin at latteren inneholder en kime til opprør i erkjennelsen av det relative i all sannhet og makt. Parodien står sentralt i en karnevalistisk utfordring av gjeldende maktstrukturer. Cross hevder nettopp at humor i barnelitteratur kan spille en viktig rolle i barnets identitetskonstruksjon, med et potensial ”of empowering children” (2011:17) – og hun er sterkt kritisk til et forenklet bilde av barn og deres antatt begrensede evne til å forstå parodisk og ironisk humor.
Doktor Proktor
Fortellingene er dialogdrevet og har et høyt tempo med spektakulære jakt-og-flukt-scener, noe som gir gode muligheter for actionkomikk og slapstick. Fortelleren gir seg jevnlig til kjenne gjennom småironiske kommentarer og direkte henvendelser til leseren. Det realistiske og sannsynlige er gitt svært liten betydning i utviklingen av handling og karakterer. Persongalleriet består av typer mer enn komplekst sammensatte karakterer, med den gale og geniale doktoren, den snille og flinke Lise, den bittelille, rappkjeftede Bulle og andre karikerte menneskelige og dyriske bifigurer. Elleville plot og karakterer hankes imidlertid inn på slutten av hver bok og en tydelig moral om vennskap, tilgivelse og retten til å være lik og annerledes proklameres av de barnlige hovedkarakterene.
Selv om humoren i bøkene om Doktor Proktor hovedsakelig er knyttet til teksten, så bidrar Per Dybvigs illustrasjoner i høy grad til den humoristiske karaktertegningen. Med en rufsete strek og groteske overdrivelser har hans karakteristiske tegnestil vunnet anerkjennelse, og slik beskriver juryleder Mette Moe stilen til Dybvig i sin begrunnelse for tildelingen av Kulturdepartementets illustrasjonspris 2010: ”Og det er bare Dybvig som kan tegne sånn at det ser ut som om alt og alle har vært kjørt mange runder i tørketrommelen.”[4]
Humoren i tekstene i Doktor Proktor-serien er av både kognitiv og kroppslig karakter. Den språklige humoren omfatter blant annet ordspill og lek med navn og titler. Bulle blir titulert som ”promponaut” og ”autorisert prompepulverassistenttester”, noe Lise ifølge Bulle og Doktor Proktor ikke er i nærheten av å være kvalifisert til (2007:44). Når Bulle slår seg på brystet og omtaler seg selv som ”Creme Bullé” (2008:278), framstår han som en overraskende vri på en klassisk fransk dessert, krydret med en humoristisk blanding av selvtillit og selvironi.
Av andre karakterer blir han imidlertid også betegnet med mindre flatterende kallenavn, som ”fregnete maursluker”, ”forgnomisert skjeltring” og ”René Pygmé”. Her ser vi at de språklige betegnelsene latterliggjør Bulles kroppslige framtoning. Språket brukes også til parodisk karakterisering av flere andre figurer, som når seriens politi/Napoleons vakter/Kongens gardister, ”hengebarten” og ”snurrebarten”, faretruende nærmer seg tjenesteforsømmelse på grunn av stadige spissfindige diskusjoner om nynorsk grammatikk.
I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje er det et humoristisk brudd med forventninger når ungdomsslang og ord som ”skjærlighet” brukes av den eldre generasjon – og en fortørnet Lise konstaterer at de voksne ikke lenger er til å stole på: ”de voksne sier jo skjylling og skjino og skjerneverdier” (2010:62). Dette språklige forfallet viser seg å være et symptom på den tv-overførte hypnosen/propagandaen som månekameleonen Jodolf Staler alias Hallvard Tenoresen, den syngende kiropraktor fra Jönköping, har iverksatt for å få kontroll over massene. Månekameleonenes hemmelige invasjonsplan for Danmark og resten av verden inneholder skjellsord og en konsekvent forenkling av dobbelkonsonant, samt flere brudd på den språklige stilen og forventede angrepsmål i en militærstrategisk plan:
”Planen går i korthet ut på at vi invaderer Danmark (det lile dritlandet!) Men første trin på veien (se kapitel 1) er å rete et slag mot deres inerste ine, der det svir mest. En bombe plasert midt i Legoland (den lile dritbyen!) […] Snart vil det norske folket (det lile – i hvert fal ike særlig store – dritfolket!) være vilige til å skyte sin egen bestemor om Jodolf befaler det! De som ike skyter sin egen bestemor – eler i det minste en danske – havner i vafeljernet” (2010:170).
Månekameleonenes manglende språklige og sjangermessige kompetanse latterliggjør og undergraver deres autoritet. Dette kan også leses som en parodi på Nazi-Tysklands og Hitlers visjoner og handlinger under annen verdenskrig. Ikke bare har luftvåpenet navnet ”Luftvafel” – Jodolf Staler engasjerer ”Norgesungdommen” til å utføre attentater på vegne av ”Skjæmpers Fødeland” mot alle som er ”veldig små eller veldig flinke til å stave” (2010:137).
Adelen går heller ikke fri for latterliggjøring, med navn som ”greven av Monte Crispo” og ”baron Brailette Margarin”, som for øvrig satte familieformuen over styr på vri åtter.Doktor Proktor-bøkene har et høyt innhold av humoristisk feilstaving, noe som både kan knyttes til en følelse av overlegenhet og brudd med forventninger. Også mangel på et presist språk kan gi en humoristisk effekt, som når de slemme tvillingene Truls og Trym Thrane og deres far bryter seg inn hos Doktor Proktor for å stjele prompepulveret: ” – Sånn, viste herr Thrane og satte kubeinet inn i en dørsprekk. – Og sånn og så sånn. – Sånn, gjentok Truls og Trym gjennom finlandshettene. – Og sånn og så sånn.” (2007:142). Her kan latteren fort kobles til aggresjonsteoriens overlegenhet.
Froskespråket, som lærer Gregor behersker godt på grunn av sin froskehybridnatur, framstår som svært ensartet for det menneskelige øre. ”Hikk, hikk, hikk” betyr ifølge Gregor ”En øl, vær så snill”. Humoren er her knyttet til brudd med forventninger, men også til utfordringen av akseptert innhold i en barnebok. Ved flere anledninger leker og ironiserer fortelleren eksplisitt over pedagogiske og puristiske holdninger til både innhold og språk i barnebøker, som når ”Bulle brølte et ord som dessverre ikke kan settes på trykk siden dette er en barnebok.” (2010:106).
Doktor Proktor-bøkene setter i spill språk- og symbolprosesser. Likevel er det tabu knyttet til kroppslige prosesser som utgjør humorens omdreiningspunkt, og ikke overraskende kan navnet Proktor kobles til proktos, det greske ordet for anus. Promp og prompepulver er kilder til latter, nytelse og problemløsning gjennom hele serien. ”Alle barn liker promping” (2007:29), erklærer Bulle – og for ham er promp og latter uløselig knyttet sammen: ”prompen var en boblende kjempelatter som bare måtte ut” (2007:74).
Når Bulle og Doktor Proktor blir fengslet for salg av farlig prompepulver til barn, ender de opp i Dauingehullet i Akershus festning. Bulle lar seg trekke ned i do, tar seg gjennom kloakken under Oslo, blir spist og spyttet ut av en anakonda – men har det likevel riktig så trivelig: ”Bulle lå på ryggen og fløt i kloakkvannet som en brun bæsj mens han så opp i taket og lo” (2007:166). Lise, som ikke er autorisert til å teste prompepulveret, er derimot hjernen bak pulverets gode smak av karamellpudding: ”Det er jo morsomt å prompe, sa Lise. Men hva om vi tilsetter en smak som gjør at det er godt å spise også?”(2007:99).
Her uttaler Lise seg om prompingens morsomme kvaliteter, men den eneste prompen hun er ansvarlig for, er den som slukker bålet med Jeanne d´Arc. Fascinasjonen for bæsj er betydelig mer begrenset hos Lise, noe hennes spørsmål, ”Hvorfor må vi ALLTID ned i den stinkende kloakken?” (2010:304), vitner om. Det skorter ikke på klokskap og heltemot hos den kvinnelige hovedpersonen, men med hennes omsorg, beskjedenhet, korrekte grammatikk og rene hender er det ikke fritt for at karakteriseringen framstår en tanke kjønnsstereotypisk.
Toaletthumor har tradisjonelt vært forbundet med gutter, ifølge Julie Cross i hennes kapittel ”Gendered Humor” (Cross 2011:133). I Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje når prompehumoren nye, vulgære høyder. Til tross for månekameleonenes nazi-inspirerte renhetsideologi, er deres fremste kjennetegn at de har hårete rumper med hemoroider, spiser mennesker, snakker svensk og bor i kloakken.
Et skatologisk høydepunkt er episoden der Gregors lange frosketunge leter etter nøkkelen til fangehullet som han og Bulle er innelåst i – og i den forbindelse kommer til å slikke på hemoroidene til den sovende vakten i månekameleonen Görans skikkelse – ”Og der ute fra gangen kunne de høre at den jevne snorkingen ble blandet opp med noen tilfredse grynt” (2010:270). Mens Gregor spytter og spytter, rister Bulle av latter. Humoren har stadig et rumperelatert fokus, men graden av illustrasjonenes grafiske detaljer knyttet til månekameleonenes endetarm, kombinert med tekstens gjengivelse av Görans nærmest oralseksuelle nytelse, gjør at tradisjonell bæsjehumor blekner.
”Det hendte at Kongen lurte på hvorfor han hadde ansatt Tjänare Åke, før han kom på at det var fordi svensker var billige, og dessuten syntes å like å jobbe for nordmenn i dårlig betalte, tjeneraktige jobber. De serverte, smilte og smisket og sa ´som ni önskar, o store, rike norrbagge´” (2010:215).
I utgangspunktet er Kongen svært lite interessert i aktivt motstandsarbeid, men Doktor Proktor og gjengen får overtalt ham til å avhypnotisere det norske folk ved hjelp av en nyttårstale som innledes med sterke parodiske tilsnitt:
”Kjære landsmenn. La det være sagt først som sist: Godt nytt år. Men la meg også føye til: Takk for det gamle. Og når det er sagt, la meg ønske god bedring til alle som kommer til å bli syke dette året. Særlig de eldre, ensomme og de som er på havet. Vi har vært gjennom et år med skiftende skydekke, bunadssying og elgjakt…” (2010:279).
Etter overflatiske hilsener og klisjéfylte fraser om nasjonale symboler, kommer Kongen til poenget og maner det norske folk til å legge ned våpnene, før han gjør en kongelig kuvending og oppfordrer til kamp mot Jodolf Staler. Når lille Bulle ber Kongen om oppdraget med å redde verden – ”om vi først skal dø, vil vi gjerne at det er for konge og fedreland, liksom” (2010:223) – kan dette leses som et ironisk speil på Norges selvhøytidelige selvforståelse som et lite, men heltemodig land med avgjørende roller i internasjonale fredsoperasjoner. Kongen gir dem oppdraget: ” – Jippijayjey! hylte guttungen. – Tusen takk, sa jenta og neide” (2010:223).
Igjen ser vi at de barnlige hovedpersonene er karakterisert som kontraster, der guttens humoristiske iver og spontanitet settes opp mot jentas nærmest underdanige dannelse. Tradisjonelle kjønnsmarkører i forhold til humor utfordres muligens noe i første bok når prektige Lise må le høyt av sju gardister som står bøyd med rumpa bar over festningsmuren – i mangel av spesialkrutt fra Shanghai – og må prompe Kongesalutten på 17. mai.
Lise og resten av gjengen skriker også av latter i siste bok når forlovelsen mellom fru Strobe, deres autoritære lærer, og froskemannen Gregor skal forsegles med et tungekyss med bare ”bitte bitte bitte lite grann tungespiss” (2010:316). Her knyttes humoren til det umake paret, et overraskende brudd med forventninger både til passende partnere og til passende forsegling – og for noen kan minnet om tungas tidligere byttedyr være påtrengende lattervekkende.
I likhet med Bulle synes Lise også at nakne, prompende rumper og feilplasserte tunger er morsomt. Likevel er det som intellektuell partner Bulle anser Lise som likeverdig. I så henseende gir han henne mye ære, selv når han overdriver og i større grad viser fram sitt eget vidd: ”Vi snakker bare om hva det kan komme av at kvinner som Lise og deg selv er så mye smartere enn oss menn, fru Strobe […] Etter min mening burde dere overta verden, utrydde alle menn, fryse ned sædceller til å få barn og avlive alle guttebarn ved fødselen” (2007:183). Tilsynelatende er Bulle underdanig til det selvutslettende på vegne av sitt kjønn, men med den overdrevne og ironiske tonen gis utsagnet dets motsatte betydning. Lise står igjen som opphavskvinne til de aller fleste geniale ideene, men aldri de gale og morsomme.
Gjennom overdrivelser og forvrengninger utfordrer serien om Doktor Proktor tabuer og konvensjoner knyttet til både språk og kropp. Harselas med øvrighetspersoner som konge, fut og realitystjerner gir bøkene en subversiv karakter, selv om heller ikke hovedpersonene går klar av en ironisk utlevering (hvor kjærlig den enn er framsatt). Det morsomme ved å skrive for barn, ifølge Jo Nesbø, ”er at barn hver eneste dag forholder seg til en verden som fortoner seg absurd”[5]. Dette gir forfatteren nærmest grenseløse muligheter, som å vrenge på et sitat fra sci-fi/horror-filmen Alien[6] slik at det lyder ”I vaffelpressa kan ingen høre deg skrike” (2010, baksiden) og skape månekameleoner med ekstreme hemoroider og rettskrivingsproblemer.
Om barnelitterære konvensjoner knyttet til kropp (og eventuelt seksualitet) synes å være under reforhandling i Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, så er framstillingene av kjønn i Nesbøs serie langt mer tradisjonelt forankret. En over 20 år gammel påstand om engelske barnebøker fra 1800-tallet synes å være gjeldende fortsatt: ”Girlhood is really not funny” (Vallone 1990). Det gjennomgående humoristiske prompemotivet i Doktor Proktor-bøkene kan hovedsakelig kobles til de mannlige hovedkarakterene, oppfinneren og den autoriserte prompepulverassistenttesteren, mens Lise kun promper i den aller nobleste hensikt.
I kontrast til den veloppdragne piken står den vittige gutten, som synes å kompensere for en mindre potent kroppslig størrelse med et svært potent språk. I forhold til humor synes serien altså å konservere et tradisjonelt kjønnsrollemønster, og jeg kan ikke finne de subversive sporene som eventuelt ville slå ironisk knock-out på ”flinke-Lise” – selv om Bulle i bok to innser at jenter faktisk kan prompe (2008:275).
Også i nyere medieforskning om tv-serier, humor og kjønn – ”(Un)funny women: TV comedy audiences and the gendering of humour” – presenteres funn som peker på at menn assosieres med humor, mens kvinner oppfattes som mer seriøse (Bore 2010). Når Lise spør ”Hvorfor må vi ALLTID ned i den stinkende kloakken?” markerer hun en viss avstand til Bulles noe tvangshandlingsaktige omgang med kroppslige tabu. Mye av humoren oppstår nettopp på grunn av kontrasten mellom det prektige og det løsslupne – og som en erfaren serieleser og jente på 12 år sier det:
”Det morsomste jeg vet, det er når Bulle begynner å snakke. Bulle er knøttliten og kjempemorsom og han er veldig veslevoksen. Og han juger så det renner av han […] Han er da på en måte helten i boken […] sammen med Lise, som er stikk motsatt av Bulle, som sannsynligvis aldri har løyet i hele sitt liv.”[7]
For barnelesere kan humor være en utforsking av verden på vranga. Selv om gjentatte dykk ned i kloakken ikke nødvendigvis virker oppkvikkende på nikkedukker, så tilbyr Nesbøs proktologi subversive strategier for unger med og uten møkk under negla. Urban explorers, gå hjem og vogg.
Serien om Doktor Proktor av Jo Nesbø, illustrert av Per Dybvig
Barneroman
Doktor Proktors prompepulver, Aschehoug (2007)
Doktor Proktors tidsbadekar, Aschehoug (2008)
Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje. Aschehoug (2010)
Doktor Proktor og det store gullrøveriet, Aschehoug (2012)
Utstilling
”Doktor Proktors sensasjonelle samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes”, Zoologisk museum/Naturhistorisk museum, Oslo (29. september 2010 til 31. desember 2012). Det er laget en katalog med samme navn som utstillingen (Aschehoug, 2010).
Teater:
Teater Innlandet, Hedmark/Oppland: Doktor Proktors prompepulver (høst 2012)
Riksteateret (turnéteater): Doktor Proktors prompepulver (høst 2013)
Film
Doktor Proktors prompepulver, Maipo Film AS (foreløpig planlagt premiere i februar 2014)
Nett
Sekundærlitteratur
Bakhtin, Mikhail. ”Francois Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen: Rabelais og latterens historie”. I: Latter og dialog: utvalgte skrifter, Cappelen akademiske forlag, 2003.
Bore, Inger-Lise Kalviknes. “(Un)funny women: TV comedy audiences and the gendering of humour”. I: European Journal of Cultural Studies, vol. 13 no. 2, 2010.
Burns, Tom. “Introduction: Humor in Children´s Literature”. I: Children´s Literature Review, vol. 147, 2010.
Cross, Julie. Humor in contemporary junior literature, Routledge, 2011.
Munde, Gail. ”What Are You Laughing At? Differences in Children´s and Adult´s Humorous Book Selections for Children”. I: Children´s Literature in Education, vol. 28, no. 4, 1997.
Russel, David L. “The Comic Spirit and Cosmic Order in Children´s Literature”. I: Children´s Literature Association Quarterly 15, no. 3, 1990.
Skoglund, Christer. ”Ur humorns idéhistoria”. I: Gunnar Berefelt (red.): Barn och humor, Centrum för barnkulturforskning, Stockholms universitet, 1997.
Vallone, Lynne M. “Laughing with the Boys and Learning with the Girls. Humor in Nineteenth-Century Juvenile Fiction”. I: Children´s Literature Association Quarterly 15, no. 3, 1990.
[1] Klassekampen 28.1.2012
[2] Den fjerde boka, Doktor Proktor og det store gullrøveriet, utgis høsten 2012 og er ikke en del av denne artikkelens tekstgrunnlag.
[3] http://www.iep.utm.edu/humor/ Internet Encyclopedia of Philosophy
[4] https://barnebokinstituttet.no/old2019/sites/barnebokinstituttet.no/files/juryleders_tale_2010_0.pdf
[6] Regissør Ridley Scott, Brandywine Productions (1979)
[7] Intervju om serielitteratur med 12-årig jente fra Oslo. Lin Prøitz, 09.09.12.