Percy Jackson av Rick Riordan

Mia: Percy Jackson er en spennende bokserie som også får deg til å le. Jeg leste den først i fjerde og så i sjette klasse.

Hva var det som gjorde at du leste den om igjen?

Mia: Jeg kom over den mens jeg var på nettet. Jeg husket ingenting fra da jeg leste, men husker at det var en bra serie. Jeg oppfattet mer og gikk litt dypere inn i det. Etter det så begynte jeg å lese mye saktere for å få med meg alt, og ikke trenge å lese den på nytt fordi jeg ikke fikk med meg alt.

Det er fem i den serien. Også en oppfølgingsserie på tre. Den er ikke så tykk som den ser ut, for det er mye plass mellom linjene. Hver bok er på ca 350 sider.

Harry Potter av J. K. Rowling

Mia: Harry Potter, Fønixordenen, ligger her, den leste mamma for meg da jeg var åtte. Jeg fikk den tredje da jeg var syv i bursdag gave fra onkelen min. Da ble jeg sinna på mamma fordi hun trodde jeg ville like den, og da hun endelig begynte å lese den for meg så endte jeg opp med å like den så godt at nå har jeg lest og blitt lest for hver eneste bok fem ganger, og nå har jeg lest tre av dem på engelsk også. Den er 560 sider.

Mia: Jeg tror at de fleste som leser den begynner når de er åtte ni år gamle. Eller får den lest høyt. Da synes de – enda så lite spennende jeg nå synes de tre første bøkene er – fordi at da blir du så veldig fascinert av den verdenen fordi den er så innviklet med alle de tingene som du får til å tro på, fordi det virker så ekte og alle de fantastiske folkene, at du blir så glad i det.

Den fjerde boka, blir et skillepunkt, så jeg er ikke så glad i den. Den er litt rar. Da går vi over fra barnebøker til ungdomslitteratur. Flere elementer som litt kjærlighet, litt mer spennende og død da. Den siste boken synes jeg fortsatt er ganske skummel.

Forfatterskapet endrer seg underveis?

Mia: Når du møter Harry i den første boken, så er han veldig redd for å være uhøflig. Han er veldig høflig. Du ser på ham som litt pinglete til å begynne med fordi at onkelen og tanten og fetteren hans har vært veldig kjipe med ham fra han var veldig liten, og etter hvert så stoler han mer på seg selv og kommer litt mer inn i denne verden, og blir litt mer seg selv i de siste bøkene.

Noen karakterer blir helt forskjellige fra sjette til syvende bok, for eksempel Nilus. Gjennom de seks første bøkene så er han den største pingla på hele skolen. I sjuende bok er han fortsatt stuck på Galtvort. Siden det er krig så er det ganske forferdelig da, men han har blitt veldig tøff og gledelig som en type, ja kommer ikke på ordet.

Nilus er en av de litt mindre sentrale karakterene som ofte dukker opp som et morsomt element som når noen har glemt passordet og er stuck utenfor.

Blir du glad i karakterene?

Mia: Ja, jeg blir veldig… altså de er veldig forskjellige for de virker så ekte fordi de har feil, og de er ikke perfekte, og de er menneskelige på så mange måter. Også Galtvort er så magisk at du føler at ’åh når jeg blir elleve så håper jeg at jeg kommer inn’… fordi at … du får vite hvor mange trapper det er, og de beveger seg etter egen fri vilje, og på tirsdager så liker de ikke å være på samme sted som dagen før, så er det alle disse gangene bak portretter og gardiner og så er det å finne dem, det er ikke så mange som klarer å finne dem.

Nilus endrer karakter, hva handler dette om?

Mia: Jeg tror det er noe om forholdene mest. Jeg må innrømme at når jeg tenker på det nå så føler jeg meg litt stolt av ham fordi at altså du tenker på ham som en person du må passe på, også når han klarer å passe på seg selv, du blir egentlig bare glad på hans vegne.

Kjenner du deg godt igjen i noen av karakterene? Hva og hvorfor? Noen favoritter?

Mia: Jeg kjenner meg godt igjen i Hermine, som er ganske opptatt av skole og hvordan ting skal være, du må være ordentlig og gjøre ting på perfekt måte, og hun får nervøse sammenbrudd når det går litt dårlig, det er bare måten hun oppfører seg på, hun tror hun klarer mer enn det hun greier, og tar på seg for stort ansvar. Men det kjennes litt som skryt å si at jeg kjenner meg igjen i karakterene, selv når de er litt kjipe, så hadde det vært fantastisk å ligne litt på en av dem.

De blir helteskikkelser. Det er litt ’klassiske små barn redder verden’ og så gjør de det gjentatte ganger. Det handler mye om Galtvort også. Og hvordan folk vender seg mot Harry også … syv bøker, de første tre er på tre hundre sider, så blir det fire, fem seks hundre sider.

Det Gyldne Kompasset av Philip Pullman

Det er den første boken. Jeg var veldig kresen på bøker. Denne går mye treigere enn Harry Potter, den er litt mindre på glid, men den er litt tung, men er også veldig fascinerende. De er i den virkelige verden med magiske elementer. Den filmen som er laget, er ikke spesielt bra. Filmen passet ikke til boken, den var helt okay da, men boken var mer interessant da. Dette er spenning og eventyr. Litt over mot sånn fantasy.

Tracy Beaker av Jaqueline Wilson

Tracy Beaker er skrevet av Jaqueline Wilson som har skrevet over en femti bøker i karrieren sin. Men hun er flink til å skrive for barn, men det er ikke alltid det mest spennende, for det er fra hverdagslivet, men den jenta Tracy Baker er så spesiell og sprø og borte, rett og slett at, det blir gøy å høre om alle de tingene hun har gjort som du er veldig glad for at du slipper å gjøre selv.

Hun klatret opp i et tre etter en underbukse en gang, ut av et vindu opp i tre, som en utfordring, men først måtte hun plassere underbuksa der, og så klatret hun. Hun er rundt elleve, tolv år gammel og bor på barnehjem og har aldri blitt ordentlig oppdratt. Hun er ganske rampete. Hun er ikke så veldig snill, det er sånne karakterer jeg blir veldig glad i, sånne som ikke er noe snille. Fordi at når de ikke er snille så føler du at du ikke liker dem fordi de er så heroiske og sånt, men fordi det er gøy å høre om dem. Jeg har lest noen bøker i min tid om barn som var uæaahh, jeg har lest Rampete Robin, og den gikk rett ned fordi at ja.

Jeg synes de er veldig forskjellige. Fordi at det er mest om at Rampete Robin gjør dumme ting og terroriserer lillebroren sin, mens Tracy Baker, hun blir adoptert og er så plagsom overfor henne da. Hun har vært adoptert mange ganger. Hun blir adoptert av Cam som ikke er en veldig vellykket forfatter. Så blir hun adoptert og de oppfører seg mer som venner enn adoptivmor og barn. Hun er ikke så veldig snill mot Cam, men Cam er veldig snill mot henne.

Hva er det som gjør at du får lyst til å lese den neste?

Mia: Det er bare måten hun skriver på, det er ikke det at hun slutter med en cliffhanger eller noe. Hun skriver på en lett og fordøyelig måte som jeg synes appellerer til barn da.

Doktor Proktors Prompepulver av Jo Nesbø

Mia: Det er tre bøker og det kommer ikke til å bli flere for den siste het Verdens undergang. Kanskje. Det er veldig, veldig, veldig morsomme bøker.

Når er det morsomt?

Mia: Det morsomste jeg vet er når Bulle begynner å snakke. Han er knøtt liten og veslevoksen og han juger så det renner av ham. Og han liker å si ting som ”elementært” eller ”enkel matematikk”. Han er helten i boken sammen med Lise som er stikk motsatt av Bulle og som helt sikkert aldri har løyet. Og Bulle snakker på en måte så du tror på ham. Som at Sarpsborg går av på den sydlige halvkule, da tror Lise veldig på ham. Han lyver til de fleste egentlig. Vet ikke om han vet om han juger.

Dette er et univers i Oslo. Alt skjer på ordentlig. Det indikerer at det lever en andakonda i Oslo. Den spiser Bulle. Han ble spist, også prompet han seg ut. Så Doktor Proktor har funnet opp en tidsbadekar, og så drar de i tiden, og så finner de ut hva som egentlig skjedde, så Napoleon var like liten og rødhåret som Bulle. Han snakker om Karl Johan og Slottet, men jeg tror ikke Kanonveien finnes akkurat.

Er det noen fellestrekk med hovedpersonene på tvers av bøkene?

Mia: Jeg synes ikke det. Fordi de er satt opp på så forskjellig måter, så hvis det er det så er det vanskelig å finne det. Tracy Baker er ikke noen heltebok, mens i Jo Nesbø sine bøker så skjer det en del ting da. De drar ut i verden og møter slemminger. Og Harry Potter, det er kampen om det gode og onde i innbundet versjon. Nei, det er ganske lite som er felles med disse hovedpersonene.

Jeg har lest meg gjennom en hel del på engelsk. Jeg synes det er deilig å lese på originalspråket for oversettelser er ikke så bra alltid.

Så du klarer å legge merke til om en oversettelse ikke funker eller ikke?

Mia: Ja. Jeg liker dialogen og de har kallenavn, Tracy for eksempel: ’Seeweed brain’, eller ’Pinecone face’ – konglefjes.

Fjordgløttmysteriene av Ingvar Ambjørnsen

Mia: De leste mamma for meg da jeg var yngre. De er ganske morsomme på en barnslig måte. Altså, de driver et pensjonat, de går fra å bo i en forferdelig liten hybel i byen til å – han ene får vite at han har arvet et Fjordgløtt pensjonat. En katt og en hund. Mens Samson er ganske smart og tynn og virkelighetsorientert, så er Roberto feit, liten og dum.

Det er vanskelig å forklare hva som er morsomt, men det gir meg en litt sånn, ’det er varmt under teppe med en god kopp te-følelsen’. Det er litt sånn, du småfniser, men det er ikke sånn HAHAHA. Det var nok morsommere da jeg var liten. Men det er en av de bøkene jeg husker at jeg leste. Det var mange bøker mamma leste som jeg ikke husker.

Jeg tror jeg husker det fordi de ikke er som helt alle andre bøker. Du har ikke lest det før, og det er litt deilig. Noen ganger så føler du at du har lest ting før, ihvertfall hvis du har lest Harry Potter fordi det er samme type oppsett, så opprinnelige norske bøker jeg har lest føles litt dårlige fordi de føles som dårlige versjon av noe jeg har lest.

Hunger Games av Suzanne Collins

Mia: Det er tre bøker på fire hundre sider, stor avstand mellom teksten, og lettleste. Den første boken leste jeg på en dag. Jeg var litt svimmel etter det, men det var så spennende. Den er ikke supert skrevet, den er bare godt skrevet, så det er ikke sånn at det er språket som gjør at du forsetter videre, det er bare det at den er så spennende og du vet ikke hva som skjer på neste side samme hvor mye du prøver å tenke deg det.

Den passer ikke så mye for barn under ti år. Selv om Dødslekene handler om å drepe hverandre, så er det ikke så mye fokus på død og blod og guffe og sånt, det er mer fokus på overlevelse, og det er veldig mye om hvor fælt diktatur er og hvor viktig demokrati er, for de lever i fremtiden i en verden som har gått under.

Nå har det også kommet film. Hva tenker du om filmen kontra boka?

Mia: Jeg synes boka var verre å lese enn å se filmen. I den første boka er det et helt kapittel der du får høre hvordan den ene gutten blir tygd i stykker av disse mutantulvene. Hvordan du hører lyder av hvordan beina hans brakk og … de ulvene ser ut som de døde deltagerne som var programmert til å drepe de som var igjen.

I filmen: De ser litt ut som store hunder i filmen. Men det er verre å høre om det, høre om hvordan Katniss nesten ble døv. Hun ble døv en liten stund. Hun sprengte en stor eksplosjon.

Katniss Everdeen er hovedrollen. Jeg vil si at hun er en ganske fin hovedrolle fordi hun er liksom ikke så veldig god, hun er veldig lite medfølende, hun er ganske kald av seg men også veldig tøff og, du liker henne på en litt rar måte fordi at du føler veldig med henne siden hun er forferdelig med folk, hun er veldig sosialt rar. Hun er ikke så veldig flink til å bli likt.

Og det er jo et tv-show The Hunger Games, så det er veldig mye sånn publisitet rundt det; at det er mye tv, showing .. og hun klarer det ikke så veldig bra, mens Peeta, som er den andre hovedkarakteren, han er veldig veldig flink til det. Men han er ganske pinglete og dårlig til å sloss. Så han er litt mer elskelig da.

Det er interessant. Jeg spør; er det sånn som oftest i de seriene du har lest, at jentene portretteres mest som Peeta og guttene mest som Katniss? Jeg lurer på om dette er noen trekk ved representasjon av kjønn, da?

Mia: Ja, men Harry Potter er mye mer elskelig enn Katniss fordi at hun virker så kaldblodig og kjip egentlig, mye av tiden. Jeg tror ikke jeg hadde orket å vært så mye sammen med henne hvis jeg hadde levd på den tiden fordi at .. hun har vært gjennom ganske mye og hun har hatt en mye mer naturlig reaksjon på det enn mange andre karakterer synes jeg da.

Men du sa også at det er noe ved henne som du også liker, er det fordi hun er tøff? At hun klarer seg selv om hun ikke inngår i de vanlige måtene å være sosial på?

Mia: Ja, jeg liker henne veldig veldig godt, fordi jeg kjenner meg ganske godt igjen i henne, for jeg er ganske dårlig på å snakke med folk, jeg er ikke flink til å starte samtale, jeg er ikke flink til å holde dem oppe, jeg er ikke flink til å få nye venner, og det er ikke hun heller.

Folk får ofte ganske feil bilde av henne første gang de møter henne og .. og førsteinntrykk er ikke min sterke side. Hvertfall hun får litt problemer for de må drive med allianseskaping i Dødslekene da, og hun er litt dårlig til å ta i mot .. altså .. hjelp rett og slett. Hun støter folk litt fra seg på en måte da.

Du er veldig god til å snakke om bøker! Det er interessant at det handler om et jordbrukssamfunn, et arbeidssamfunn fra distrikt 12. Også er det veldig sterke kontraster til det høyteknologiske Big Brother-aktige kontrollerte verden de skal inn i. Jeg synes det er interessant scenografi.

Mia: Jeg synes det er veldig gøy, eller ikke gøy, men fascinerende å lese om når de kommer inn i Capitolen, det er liksom den høyteknologiske, de i midten, de som undertrykker de tolv distriktene da. .. hvordan de spiser så mye de orker, så drikker de sånn greie da, og så kaster de opp, så spiser de som mye de orker. Mens ute i distriktene så får de sjelden noe særlig mat. Altså en av de første tingene som står i den første boken, er: distrikt tolv, der de kan sulte i hjel i trygghet. Men de er så langt inn i fremtiden at de kunne ha vært høyteknologiske alle sammen. Men siden de har vært undertrykt så mye så er de ikke det og de har ikke penger og.

Det er fint å høre om når de kommer inn og er så avstøtet av disse folkene som har levd sånn i hele sitt liv, og det eneste de bryr seg om er morgendagens mote, de ser ’Lady Gaga’ ut alle sammen.

Det sto i den filmanmeldelse at det var så overdrevet hvordan de hadde kledd seg. Men jeg synes det var underdrevet fordi at i bøkene så er det folk som har operert inn værhår eller dyremønstre, eller ører eller diamanter, spisse ting i skuldrene inn under huden.

Hva tenker du det skal symbolisere eller få fram, hva tenker du om det?

Mia: At når de har så mye penger og makt og distriktene lager alle tingene for dem, så begynner de å kjede seg, tror jeg, så det er derfor de har begynt å trenge nye mote ting, sånn annenhver dag omtrent. Når man kan, så er det ikke så rart at folk begynner å eksperimentere på den måten da.

Det er akkurat som om noe er bunnløst, at man aldri blir mett?

Mia: Ja, men de er også veldig dumme, for det har alltid vært sånn, så de forventer jo ikke noe annet. Det har bare alltid vært sånn, så de bare ”jaaah, det er helt normalt”. Og de har så sinnsykt mye penger.

Er det trekk i de bøkene som du tenker har paralleller til samfunnet vi har i dag?

Mia: På en måte men… ja. Også fordi at, i slutten av den tredje så får du vite at en dame som du synes var god i hele den første boken, som liksom skulle være presidenten for den nye verden når de tok over, hun viste seg å være verre enn han fyren som har startet med The Hunger Games. Det hun gjorde var å bombe alle barna. Også kom legene, også bombet hun igjen. Etterpå så foreslår hun å lage en Hunger Games fra barna til de overlevende. Det er veldig, veldig, pinlig, men jeg likte nesten Snow på slutten av den siste boken, fordi at hun ble verre.

Hvilken alder er disse bøkene for?

Mia: Jeg vil si mellom ti og voksen. Mamma leste dem; hun bare meldte seg ut fra å være mamma for en uke og bare satt på sofaen og leste. Det var første gang mamma leste engelsk på tjuefem år.