Bibliofils statistikk for utlån av barnebøker[1] de siste 6 måneder viser at de fleste av bøkene som lånes ut til denne aldersgruppen er serielitteratur. Bokkildens bestselgerliste[2] viser også at serielitteratur representerer en stor del av den litteraturen som selges i Norge. Det er både oversatte utenlandske serier og norske serier som er en del av disse listene. Hvilken betydning har dette for leserne?

Mange stiller spørsmål med hvilke følger det får når seriebøker går fra bok til film, men jeg vil heller stille lyskasteren inn i klasserommet og vise frem hvordan en elev fikk ungdomstiden endret av summen av bok og film. At Twilight-bøkene til Stephanie Meyers fikk store følger, er det ingen tvil om.

Solospill er den ungdomsboka som ble gitt ut i 2015, som jeg likte absolutt best. Boka inneholder alt som nestentenåringene på biblioteket mitt liker; sosiale medier, kjærlighet, fest og dramatikk. Hver gang jeg prøver å få noen til å låne romanen, får jeg likevel samme spørsmål "Er dette eneren?", "Hvor mange er det i denne serien?!", og "Når kommer neste bok?" Når jeg må svare dem, at så vidt jeg vet, kommer det ikke fler, Solospill er en selvstendig roman, blir de skuffa. De forstår ikke hvorfor de skal kun lese en bok, når de kan lese en serie med flere i.

«Kan jeg ikke bare se filmen ‘a?» Å anbefale litteratur er ikke like enkelt for en stakkars ungdomsskolelærer lenger. Det er vanskelig å skulle motivere til leselyst når de samme bøkene er gjort om til tv-serier og filmer som frister så mye mer.

I 2014 ble det utgitt 1232 barne- og ungdomsbøker, serielitteraturen stod da for 75 % av utgivelsene. Siste halvår i 2015 var 94 av bibliotekenes 100 mest utlånte titler for barn og ungdom serielitteratur. Behovet for gode litteraturformidlere øker i takt med dalende mangfold blant utgivelsene i barne- og ungdomslitteraturen.

Har du noen gang avfeid serier som et litt stakkarslig onde som barna bare må gjennom for å komme videre i lesingen? I så fall tror jeg ikke du er alene, men jeg mener det definitivt på tide å forandre mening!

Er det viktigere å skape leselyst blant barn og ungdom enn at de leser gode, kvalitetsbøker?

Serielitteratur. Smak litt på ordet. Det hinter til masseproduksjon og noe litt middelmådig, kiosklitteratur og husmorporno. Kvantitet fremfor kvalitet. Serielitteraturen kan oppfattes som noe flatt og anonymt, formelpreget, noe som ikke utfordrer og provoserer, annet enn med hvor dårlig den er skrevet.

Som skolebibliotekar møter man svært ofte serialisert litteratur. Serialisering kan forstås som å stykke opp et narrativ opp i flere deler fremfor å publisere alt i et samlet verk. Kan denne formen for litteratur virke bremsende når leseren vokser ut av konseptet? Hvordan kan vi som litteraturformidlere forebygge dette og hjelpe leseren videre?

Begreper brukes i hytt og gevær, og i all slags vær, uten nødvendigvis å handle om den som står begrepet nær. Hvem nå det er?