Jeg har ingen statistikk over hva fulle folk låner, men jeg har statistikk over hva barn og unge låner. Sannheten er at barn elsker å lese serier.

Min mormor var enke omtrent halve livet. Når hun ble spurt om dagene ble lange, om hun følte seg ensom, svarte hun alltid: «Neida! Jeg er jo så glad i å lese.» «Hva leser du, da?» hendte det at de spurte. Hun lo høyt hver gang hun fikk det spørsmålet.

Serialiseringa av barnebokfeltet er ikkje noko nytt fenomen. Det nye er kan hende dei store mengdene med seriar som kjem ut. Men er ikkje det viktigaste at borna får leseglede, og er seriane nøkkelen til denne?

Hva er det med serielitteraturen som fenger oss slik, og er det grunn til å bekymre seg over at det stadig produseres mer av den? Jeg var aldri en sterk leser og måtte mer eller mindre tvinges til å lære å lese. Jeg syntes bøker og lesing var uinteressant og kjedelig. Hva var det da som gjorde at jeg, den motvillige leseren, ble liggende oppe til langt over leggetid for å lese Bobsey-barna?

Aldri før har bokbransjen hatt større konkurranse. Den må konkurrere med andre aktører som mener de kan erstatte opplevelsene barna får av å lese.

Det er ingen tvil om at serielitteraturen er god butikk. Det tyder både salgstall og litterære tendenser på. Er det sånn at den kommersielle dreiningen av barnelitteraturen begrenser mulighetene til den mer kunstneriske litteraturen? Karsten og Petra kan gi oss noen innspill på det.

Han kommer motstrebende inn i skolebiblioteket, kroppsspråket er tydelig: ulyst. –Hei, sier jeg, kan jeg hjelpe deg? Den motvillige eleven mumler noe om at læreren har sagt at han skal finne en stillelesingsbok. –Jeg leser ikke bøker, jeg finner aldri noen jeg liker, sier han surt.