Alt er mulig, alt kan bli en historie

Intervju med Mahmona Khan, student ved Forfatterutdanningen ved NBI 2007-2009

Ved Birgitte Eek

Hva fikk deg til å søke Forfatterutdanningen ved NBI?
Jeg fikk et ønske om å skrive bøker, særlig etter utdannelsen som journalist, og fant annonsen for NBIs forfatterutdanning i avisen Utrop. Jeg hadde allerede et manus som jeg hadde lagt på hylla da jeg søkte. Jeg har ikke vært så glad noen gang som da jeg ble oppringt om at jeg hadde kommet inn, det var som å vinne i Lotto!
 

Hva slags oppfatning hadde du av studiet da du begynte?

Jeg visste ingenting om hva jeg gikk til, men håpet at jeg kunne lære å skrive som en forfatter gjør. Jeg var ikke nervøs før første gang vi møttes, men da vi kom i gang var studiet mye mer mangfoldig enn jeg trodde.Det var den første guidingen i biblioteket som åpnet øynene mine. Biblioteket ved NBI er et skattkammer. Jeg får assosiasjoner til Willy Wonkas godteributikk i Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl, og det gjelder også selve studiet. Sjangrene har vært som de forskjellige smakene.

 

Det har aldri vært to like samlinger, og jeg har fått ny lærdom hver gang. Vi har hatt anerkjente barne- og ungdomsforfattere på besøk som jeg ikke kjente så godt til fra før av. Disse tok oss på alvor som studenter, og vi ble sett på som kommende kolleger. Jeg har følt at vi har fått VIP-behandling både av forfatterne og NBI.

Noen av samlingene har vært tøffe faglige utfordringer som har satt i gang prosesser i meg som ikke gikk over idet samlingen tok slutt, og jeg kunne ofte våkne opp dagen etter med en ny idé til en tekst.

Er det noen av de eksterne foreleserne dere har hatt har som har utfordret deg mer enn andre?

Jeg lærte mest av Gro Dahle og skrivegleden hennes. Om hvordan en ting kan skrives og beskrives på 100 forskjellige måter, og at alle har språket i seg bare det slippes løs. Og Vigdis Hjort satte fingeren på betydningen av alle de små tingene som skjer rundt en, at ingenting er overflødig når en ny fortelling skal bygges opp.Alt kan gjengis, kafésamtaler, brokker av ord. Det er vel sånn radaren begynner å fungere og man lettere finner de gode karakterene til bøkene. Jeg fikk på en måte forfatterbrillene på da jeg hørte på henne. Det er viktig at man ikke bare lever i sin egen verden, men er åpen for universet rundt seg.

Marit Nicolaysen som har skrevet Svein og rotta-bøkene viste oss en helt annen innfallsvinkel til skriveprosessen. Hun går rett på hva barn er opptatt av og lager en tydelig oppskrift. Det hele er jo et spørsmål om hvilken drakt du vil kle deg i som forfatter, hvilken stemme som skal være din.
Kan du si noe om hvordan du har utviklet deg som skrivende menneske i løpet av perioden?
På evalueringen min fikk jeg pluss for det jeg trodde jeg var dårligst i, nemlig det å skildre miljøer, dèt var overraskende for meg. Hemningene mine har i stor grad blitt borte. Jeg tror mer på meg selv, og uansett om jeg klarer å produsere mye eller lite fremover er det deilig å kjenne meg befridd fra disse hemningene.

Jeg har lyst til å skrive både ungdomsromaner, dramatikk og bildebøker. Det jeg har lært er å bygge en historie. Det er jo det en forfatter skal kunne. Jeg har fått et verktøy og har blitt mye mer språklig bevisst enn da jeg startet.Foto: En annen ting er at jeg har blitt mer bevisst på balansen mellom å overvurdere og undervurdere leseren. Det er det hele tiden viktig å ha i tankene mens man skriver.

Noe annet vi jobbet mye med var å lese underteksten i bøkene, hente ut den dypere meningen i den enkelte teksten. Store forfattere lager jo kunstverk, men formidlingen av dem er veldig viktig. For eksempel er bildenes betydning stor i en bildebok og meningen med dem må være en viktig del av formidlingen. Så jeg har lært mye om at barnelitteratur ikke er noe man gjør på si.
Ligger det noen begrensninger i det å være barnebokforfatter?
Det er ikke noen grenser for hva du kan formidle til barn. Det var mitt største sjokk underveis i studiet. Jeg har jo vokst opp med en rosenrød barnelitteratur. Alladin-aktige historier der alt går bra til slutt. En bok som Pitbull-Terje går amok avEndre Lund-Eriksengjorde derfor sterkt inntrykk på meg.Noen få enkle setninger som beskrev de vonde opplevelsene hovedpersonen ble utsatt for satte i gang en større prosess hos meg. Det viste meg at alt er mulig og åpnet døren ut til en litterær verden jeg ikke kjente.
 
Dere har alle jobbet i grupper med hvert deres hovedprosjekt. Hvilken betydning har gruppen hatt for ditt prosjekt?
Jeg visste hva hovedprosjektet mitt skulle handle om ganske tidlig, men det stoppet opp etter at historien hadde nådd sitt klimaks. Samspillet med de andre i gruppen satte meg i gang igjen. De gav meg så mange forskjellige innfallsvinkler for å kunne fortsette historien, det var en givende prosess. Alle har vært engasjert i hverandres arbeid hele tiden. Man trenger noen å sparre med, enten til å korrigere deg, eller for å klargjøre for deg selv hva du egentlig vil.
Du er norsk og oppvokst i Norge, men familien din kommer fra Pakistan. Ved siden av studiene er du redaktør for Norges største flerkulturelle nettmagasin X-plosiv. Opplever du at det stilles spesielle forventninger til deg som skrivende om å fornye «den norske litteraturen»? 

Ja, det var vanskelig i begynnelsen. Vi ble møtt med avisoppslag fra debatten som gikk om ”hvithet i barnelitteraturen” med en gang vi kom til NBI. Jeg merket presset om at det jeg skriver blir sett gjennom disse flerkulturelle brillene, men jeg nekter å la meg definere. Jeg kan ikke skrive om en Kari eller en Siri.Det er det norsk-pakistanske universet jeg bruker, men det viktige er jo historien jeg vil fortelle. Og hva er en innvandrer-roman? Jeg vil unngå å bli satt i den båsen. Hva slags karakteristikk er det egentlig? Jeg er ikke innvandrer.

Jeg kan mye om integrering og innvandring, men det kunstneriske må alltid være det overordnede. Slike forventninger lager så lett kunstige motsetninger. Samtidig opplever jeg at jeg har et ansvar for å formidle noe fra min egen virkelighet, og dermed vise en litt annen verden i mine verk, men det er jo like fullt min verden.
Jeg har likevel noen tanker om å skrive om det å være forskjellig – i en bildebok for eksempel. Bare i Oslo er det å plassere folk i bås noe som avhenger veldig av miljøet du lever i. Er det et miljø med mange nasjonaliteter tenker ikke barna over dette, i motsetning til et miljø med mange etnisk norske barn.Utfordringen er å behandle spørsmålet uten å bli for overtydelig. Her er dialogen utrolig viktig. Vi må se samfunnsutfordringene i øynene og ikke unngå dem. Barn opplever jo mobbing fordi de er forskjellige fra flertallet.
Har du en oppfordring å gi videre til de som leser dette?

Norske forfattere må begynne å ta innover seg den nye flerkulturelle virkeligheten. Det enkleste er å unngå den, kanskje fordi de er usikre på om de kan skrive godt nok om andre miljøer siden det ikke er deres verden, men de burde ikke ta de lette veiene, men innlemme dette også som en del av den nye litterære virkeligheten.

 
En oppfordring til Forfatterutdanningen ved NBI er å få med flere forfattere med innvandrerbakgrunn som forelesere for å påvirke den litterære prosessen i løpet av studiet. Det er viktig at studentene også får inspirasjon fra flere stemmer enn de etnisk norske.
Norsk barnebokinstitutt, 22.juni 2009