Hopp til innholdet

Fra Asterix i alpene til Kafka på stranden

av Hilde EskildHilde Eskild

Min mormor var enke omtrent halve livet. Når hun ble spurt om dagene ble lange, om hun følte seg ensom, svarte hun alltid: «Neida! Jeg er jo så glad i å lese.» «Hva leser du, da?» hendte det at de spurte. Hun lo høyt hver gang hun fikk det spørsmålet.

Store lydord

Da jeg var liten satt jeg på golvet og så på at min mor leste. Hun kunne sette seg ned midt i ståket fra sine fire barn og forsvinne inn i en bok. Av og til sperret hun opp øynene og gispet litt for seg selv. Av og til smilte hun. Eller lo. Det var det som fascinerte meg; det bokstavene i boken fikk henne til å gjøre.

Jeg satt på fanget til min far og holdt meg for ørene. Vår felles oppmerksomhet var rettet mot et eksemplar av Asterix. Min far leste alle lydordene med stor entusiasme. Jo større bokstaver, jo mer lyd. Jeg stirret med skrekkblandet fryd på et digert lydord på neste side.

 

Misjon

Vi vet det jo. Litteraturen kan være en lindring av ensomhet, kjedsomhet og alderdom. Den kan være et fristed i en ståkete hverdag. Den gir nærhet, felles opplevelser og referanser. Vi vet det jo, for vi leser. Vi er litteraturmisjonærer. Vi vil at andre skal bli frelst; oppdage de samme velsignelsene som oss.

Jeg gikk veldig mye på søndagsskolen, så det er nok forklaringen på hvorfor jeg tyr til metaforene over. På søndagsskolen lærte jeg om synd i den religiøse verden. Det var mye «du skal ikke» og enda mere «du bør ikke.» Det gjaldt ikke i litteraturens verden. Jeg fikk lese akkurat det jeg ville. Ingen sa at tegneserier ikke var ordentlig litteratur. Det var fest i heimen hver gang det kom et nytt Asterix på markedet. Ingen rynket på nesen av Frøken Detektiv. Jeg fikk eksemplar etter eksemplar til bursdag og jul.

 

Fabrikkbøker

Vi venninne snakket med begeistring om at det fantes over femti bøker om Nancy Drew. Vi beundret Caroline Keene og drømte om å treffe henne, for vi var enige om at hun måtte være en aldeles fabelaktig dame. Etter hvert brast en illusjon. Det gikk rykter om at Caroline Keene ikke fantes. At bøkene ble skrevet på en fabrikk. Vi fikk høre de var visst ikke så bra som vi trodde.

Det var serielitteraturen som tok imot meg med åpne armer da jeg dristet meg inn litteraturens verden. Det mest kommersielle som fantes. Med underbetalte forfattere hos griske syndikater. Det spilte ingen rolle for meg den gangen. Jeg visste det jo ikke. Nå vet jeg det. Jeg kjenner til kampen mellom børs og katedral. En kamp som børsen ofte vinner. Nå er jeg kvalitetsbevisst. Nå mener jeg mye om hva som er bra og hva som er dårlig. Men spiller det egentlig noen rolle? Er det ikke opplevelsen som teller?

 

Mitt univers

Var det Asterix eller frøken Detektiv som gjorde meg til en leser? Var det en liten galler eller en prektig amerikanerinne som åpnet perleporten? Det var ingen av dem. Det var min mor. Hun moraliserte aldri rundt bra og dårlig litteratur, men da jeg begynte å se at Frøken Detektiv var forutsigbart og flatt, var hun klar med andre bøker. Jeg leste Charles Dickens og Victoria Holt. Jeg leste Greven av Monte Christo, Robinson Crusoe og Victoria. Hele tiden var min mor der med nye bøker, og jeg leste. Leste og leste.

Jeg hatet de sosialrealistiske ungdomsbøkene på 70-tallet. Da fant jeg 1001-natt i bokhylla hjemme. Seks tykke bind. Etter hvert leste jeg Ringenes Herre, noe som tok meg videre til Neil Gaiman og Terry Pratchett. Så glemte jeg å puste da jeg leste Kafka på stranden av Haruki Murakami. Jeg hadde funnet mitt univers. Den eventyrlige litteraturen som kan ta meg langt bort og ut og frem, og samtidig lære meg noe om min egen verden.  Men det hele begynte med at jeg var med Nancy og løste mysterier.

 

Les!

Når vi nå skal misjonere for både egne og andres barn og unge, oppstår det et dilemma. Vi vet mye om hva som er bra, men det er ikke alltid det de vil ha. De vil ha lettleste serier. Komprimert spenning. Ting vi synes er billig, dårlig skrevet og overfladisk. Skal vi advare dem mot det, eller la dem ta det de vil ha? Basert på egne erfaringer tenker jeg: Les! Og vil du ha noe annet, noe mer, så er jeg her. Kanskje jeg prøver å overtale deg til å oppleve en bestemt bok en gang, men ikke før du blir nysgjerrig og ønsker anbefalinger. Ikke før du har lyst til at jeg skal vise deg litt mer av litteraturens vidunderlige verden. Ikke før. Nå skal du lese akkurat det du vil. Kos deg!

Og hva leste så min mormor? Hun leste Sagaen om Isfolket og Den fjerde nattevakt. Hun leste Victoria Holt og Knut Hamsun. På stuebordet lå tykke bind med stive permer blandet med rosa lefser. Det var alltid hyggelig å besøke henne. Hun kunne snakke med alle. Hun hadde alltid lest en bok som den besøkende hadde et forhold til. Og hun elsken å snakke om den.

 

Og til slutt – bare så det er sagt: Jeg blir ALDRI lei av Asterix.

 

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.

Relaterte innlegg