Hopp til innholdet

Hvorfor er det viktig å formidle ny litteratur til barn og unge i dag?

Foto: Lars Åke Andersen

Skrevet av Johannes Utstøl Johannessen, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge

Den beste litteraturen har i seg evnen til å forandre måten vi forstår og betrakter virkeligheten vi er en del av. Og selv om denne egenskapen ved litteraturen bare viser seg i det personlige og private møtet mellom leser og tekst, er formidlingen av ny litteratur – særlig til barn og unge – ofte en grunnleggende forutsetning for at dette møtet skal ha mulighet til å oppstå. For barnet, her og nå, og for den voksne leseren det kan bli.

Det underliggjørende elementet i litteraturen er et av dens viktigste grep. Den russiske formalisten Viktor Sjklovskijs kanskje viktigste bidrag til litteraturteorien var å vise hvordan litteraturen kunne «de-trivialisere» måten vi oppfatter virkeligheten. Denne effekten får oss til å se ting på en ny måte. Nye, uventede perspektiver og begreper rykker oss ut av vante forestillinger, forandrer vår forståelse og hvordan vi oppfatter verden på. Dette står nå igjen som en grunnleggende innsikt i den moderne litteraturvitenskapen, men det er også en viktig innsikt på veien for å forstå hvorfor ny litteratur fortsatt burde være en sentral del av barn og unges oppvekst.

Den underliggjørende effekten kan være Tolstojs bruk av hestens perspektiv (som Sjklovskij bruker som eksempel), eller den kan oppstå ut fra strukturelle grep, som i Håkon Øvreås’ roman «Brune», der usikkerheten om hvorvidt Runes forvandling til superhelten Brune er noe som faktisk skjer (innenfor det litterære universets «virkelige» rammer), skaper en spenning hos leseren som i neste ledd kan frembringe verdifulle refleksjoner hos leseren om forholdet mellom fantasi og virkelighet.

Spenningen mellom hvordan språket både kan forklare og forvandle vårt syn på verden, gir en pekepinn på viktigheten av god litteraturformidling til barn: Viktigheten av å formidle ny litteratur til leserne, og ikke bare de samme bøkene vi selv leste når vi var ung. Barna må kjenner seg igjen i det universet som beskrives før en eventuell fremmedgjørende effekt kommer inn og gir det lesende barnet et støkk som rykker det ut av sin for-forståelse. Det er viktig å huske på at denne effekten får sin fulle effekt når kunstverket først skaper gjenkjennelse hos leseren. Man må først bygge opp et begripbart univers, før man kan skape dette virkelighetsbruddet som skaper en ny forståelse. Dette er desto viktigere i barnelitteraturen, der barnets innlevelsesevne er essensielt for den litterære opplevelsens mulighet.

En fortelling skrevet for barn på 1800-tallet vil i mange tilfeller fremstå som fremmedgjørende i sitt utgangspunkt og vil derfor ikke gjøre annet enn å legge hinder i veien for en fruktbar litterær opplevelse for barnet. Voksne kan ha en større toleranse for eldre tekster, da de har større mulighet til å sette tekstene i historiske, sosiale sammenhenger. Barn trenger tekster som taler med en klar (men ikke nødvendigvis enkel) utgangsposisjon.

Samtidig tror jeg barn er åpnere en voksne for fremmedgjørende brudd i fortellingene de leser. Voksne blir dessverre fort sittende fast i sine begrepsstillas. Således kan en mer begrenset begrepsverden enn det voksne ofte er utstyrt med gjøre at man er åpnere for nye måter å se ting på («en hest som kan snakke! Selvfølgelig kan den snakke!»). Jeg tror derfor det kan være fruktbart å se for seg en tredelt mekanisme, når man prøver å forstå hvordan god (barne)litteratur fungerer på leseren: oppbygging – nedrivning – gjenoppbygging.

Den beste litteraturen vil altså alltid forandre vår oppfatning av virkeligheten, gjennom å rive ned deler av den, og bygge opp en ny forståelse. Det dreier seg aldri om en fullstendig nedriving: Litteraturen klarer ikke å unngå å bidra med en påstand om virkeligheten. Kanskje denne påstanden er en grunnleggende konsekvens av møtet mellom tekst og leser.

Jeg er enig med Sjklovskij i at fremmedgjøringseffekten er sentral i forståelsen av hva det er som gjør god litteratur så viktig, både for voksne og barn. For den voksnes del, som allerede sitter godt plantet i sitt begrepsbyggverk, kan den være hjelpende til å forstå at verden ikke bare kunne vært annerledes, men at den allerede er det. For barnas del (de som allerede vet at verden er annerledes), kan det være snakk om å få et forhold til språket som et redskap som kan brukes på ulike måter, i ulike situasjoner: til å forsvare, forklare, fordekke og forvandle virkeligheten. Dette både viser og gjør den beste litteraturen – på en gang.

Jeg påstår altså at formidling av ny, relevant litteratur for barn og unge er essensielt for at flest mulig skal få oppleve hvordan litteraturen kan virke på oss på en måte som den automatiserte, instrumentelle språkbruken vi stort sett benytter oss av i hverdagen ikke kan. Dette kan høres alvorlig og pompøst ut – og det er det nok – men vi må heller ikke glemme at opplevelsen av denne litterære effekten må kunne sees på som noe fundamentalt morsomt og underholdende. For hva er vel mer alvorlig, mer underholdende eller morsommere enn å oppleve at verden som man kjenner den forvandler seg gjennom en setning?


Sjklovskij, V. B. (1916). Kunsten som grep i Moderne litteraturteori, Oslo: Universitetsforlaget
Øvreås, H. (2013). Brune. Oslo: Gyldendal forlag

Relaterte innlegg