Vi må snakke om tegneseriene

Skrevet av Marie Louise Ask Moss, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge

Det finnes vel knapt en barnebibliotekar som ikke har fått spørsmål om den neste boken i Amuletten-serien snart er å få lånt på biblioteket. Tegneserien har bidratt til lange ventelister over hele landet, og har toppet norske bestselgerlister i flere år allerede. Siden den første boken ble oversatt til norsk i 2015 har nyere tegneserier for barn og unge blitt sterkt etterspurt, i hvert fall av målgruppen selv. Men hva gjør vi når foreldre avfeier sjangeren som lettlest og lettvint, og ikke vil låne tegneserier til barna sine?

Etter Amuletten-suksessen har flere forlag satset på å oversette nye utenlandske tegneserier til norsk, bøker som ofte inngår i serier der man kan følge historien videre. Barnevaktklubben, Hundemannen, Hilo og Poptropica er alle eksempler på moderne tegneserieutgivelser til barn og unge. Dette er bøker som kan leses raskt og ofte avsluttes de med en cliffhanger, som kan gi lyst til å lese neste bok i serien.

Til tross for de nyere tegneserienes høye utlån og plasseringer på bestselgerlister, opplever jeg som barnebibliotekar fra tid til annen foreldre som ikke vil nærme seg tegneseriehyllen på biblioteket. Når jeg viser frem forside og innside av for eksempel en bok i Amuletten-serien, kan en forelder si at de ønsker at barnet skal lese en ordentlig bok, med mer tekst og mindre bilder i. En kan få inntrykk av at de ikke synes tegneserier bidrar til barns leseutvikling. Det er skremmende om dette er et syn flere har på litteraturen dagens barn ser ut til å like best.

Noen ganger er det altså en forskjell mellom det barn i dag vil lese, og det foreldre ønsker at barna deres skal lese. Birkeland og Mjør (2012, s. 27) skriver at nye medieformer har ofte møtt motstand fra oppdragerinstansene, og når tegneserien fikk sitt store gjennombrudd på 1950-tallet, var både foreldre, lærere og bibliotekarer enige om at tegneseriesjangeren hadde skadevirkninger. Donald Duck, Pondus og en innkjøpsordning for tegneserier har vært med på å rive ned dette synet, men også i dag trengs det tydeligvis argumenter for hvorfor barn skal få lese tegneserier.

Relaterte innlegg