Det var mange temaer man skulle innom på Se og Les-konferansen i Bergen som fant sted fra mandag 3. februar til og med onsdag 5. februar. Men med et godt utarbeida program, som også kunne brettes sammen og legges i lomma, var det lett å få en oversikt over det hele. Verre var det å velge mellom flere like spennende sesjoner. Men velge måtte man, og det var flere høydepunkter i det brede programmet.
Fra den første dagen kom oppturene fra forfatter- og lesermøtene. Aina Basso og Stein Erik Lunde ble intervjuet av Vera Micaelsen om hvordan det er å skrive historiske romaner. Det var utrolig spennende å høre om hvordan de begge jobber med de historiske detaljene. For eksempel tipset Stein Erik Lunde oss om hvordan Aftenpostens avisarkiv kan være både en god hjelp, men også en skattkiste av historier man kan flette inn i en bok. Som i Elias og Emilie, der han etter å ha funnet et nyhetsoppslag, kunne skrive inn at en taterfamilie slo seg ned i skogen i 1904.
Men der Lunde hadde skrevet inn flere virkelige, historiske mennesker som Edvard Munch og hans gode venn Frits Thaulow, kunne Basso, som har skrevet ungdomsromanen Inn i elden, fortelle at kun en karakter i hennes bok var en person som faktisk hadde eksistert. Hun hadde brukt dokumenter fra hekserettsakene i Nord-Norge på 1600-tallet som historisk grunnlag for boka.
Dagens andre samling var det flere som gledet seg til, for her var det snakk om Uprisen. Vi fikk høre om hvordan Uprisen jobber og hvordan nominasjonsprosessen foregår. Og ikke minst fikk vi vite hvem som var nominert i år. De nominerte til prisen er May Lenda av Marte Aune, Katakombens hemmeligheter av Tom Egeland, Den onde arven av Thomas Enger, Det er her jeg skal være av Hilde Hylleskar og Svarte-Mathilda III av Tor Arne Røssland.
Tegneserier, tv-serier og oversettertrøbbel
Dag to ble innledet av et vakkert essay med Stian Hole og Synne Lea, men dagens mest spennende innlegg var foredraget om en sjanger jeg tror flere har godt av å lære mer om. Øystein Runde, skaperen av blant annet Futen, ga oss et kort og morsomt foredrag om tegneserier. Det startet med å gå 5214 år tilbake i tid, med innføringen av kileskrift, og frem til moderne grafiske romaner og tegneserier. Det var tydelig at Runde skulle hatt en time til for å fortelle alt han ønsket, og notatblokka var til slutt stappfull av tips om gode tegneserier.
Dagens tema var ulike medieformater, og første valgfrie sesjon hadde derfor overskriften «Medieskift». Et av alternativene var å høre på Atle Knudsen, regissøren av NRK-serien Vaffelhjarte. Serien er basert på boka med samme navn, skrevet av Maria Parr. Knudsen snakket om hvordan det var å jobbe med boka og gjøre den om til en serie. Parr satt selv i salen og sa hun var veldig fornøyd med hvordan serien hadde blitt adaptert til et annet medium. Knudsen fortalte blant annet om at han hadde flere hundre barn til audition, nærmere 800. Sesjonen avslutta med et klipp fra serien. Det var fra en av de siste episodene, så skjør og fin at flere i salen satt med tårer i øynene da lysene kom på.
Neste valgfrie sesjon hadde også hjerter på menyen. Her ledet Dina Roll-Hansen en samtale med forfatteren av Mitt bankande hjarte, Alf Kjetil Walgermo, og de franske og tyske oversetterne av boka, henholdsvis Maike Dörris og Marina Heide. De mente begge at å oversette alle ordspillene med hjerter var noe av det vanskeligste. Kanskje er ikke kjærligheten alltid et universelt språk?
Om å reise og bygge
.jpg)
Den siste sesjonen på dag to ble holdt av en tidligere forfatterstudent ved NBI, Veronica Salinas. Når man leser Reisen av Salinas, en billedbok om en and som blåses bort til nye, ukjente steder av en sterk vind, er det fort å tenke at her var det akkurat nok med tekst og bilde. Men der kan man ta feil. Salinas fortalte i sitt foredrag hvordan mye hun måtte skrelle vekk til sin teaterforestilling Reisen, som er basert på boka. I stykket er det kun henne og en dukke på scenen. Alle de andre dyrene som dukker opp i boka, ble det altså ikke plass til. Publikum fikk også innsikt i hvor mye trening og arbeid som står bak det å ha en liten andedukke som motspiller. Blant annet måtte hun trene lenge på å få til de riktige bevegelsene i dukken som hun selv styrte.
Høydepunktet fra den siste dagen var et inspirerende foredrag om modelltekster, holdt av Anne Håland ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning i Stavanger. Hun snakket om å jobbe med barn og tekst på en måte som minnet mer om imitasjon og lek. Hun ga tips om hvordan man kan bruke eksisterende tekster og bøker til å inspirere barn og ungdom til å skrive. Det gir en annen type kreativitet enn å peise på med sjangerforståelse. Som hun selv så vakkert sa: «Modelltekster er en måte å bygge stillaser rundt elevene».
