I forbindelse med forskningsdagene til Universitetet i Oslo, som i år hadde oppvekst som tema, avholdt Teologisk fakultet den 20. september en samtale på Litteraturhuset i Oslo om barn og Bibelen. Postdoktor Ole Jakob Løland innledet med å snakke om at det sies at Bibelen er avgjørende for å forstå vår kulturarv. Men er Bibelen egentlig noe for barn? Kan barn ta skade av fortellingene om vold, drap og naturkatastrofer, eller forstå helbredelser og undere med vår tids naturvitenskapelige verdensbilde?
Utsnitt av maleriet «Ofringen av Isak» av Caravaggio. Kilde: Wikimedia Commons.
Tre av paneldeltakerne, førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen, stipendiat Ellen Aasland Reinertsen og student Christine Joesphine Andreassen, alle fra Teologisk fakultet, snakket om bruken av bibelen i trosopplæringen av barn, mens førsteamanuensis Birgitte Lerheim, Teologisk fakultet og Kristin Gunleiksrud Raaum, generalsekretær i Norske kirkeakademier og leder av Kirkerådet i Den norske kirke, samt Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk barnebokinstitutt, snakket om barnebibler.
Nedenfor kan du lese Kristin Ørjasæters innlegg fra seminaret:
Kristin Ørjasæter. Foto: NBI
Barnebibler i barnelitteraturen
«Jeg har tre poenger. 1: Barnebibler har en tydelig plass i barnelitteraturen. 2: De beste barnebiblene er ikke barnelitterære. 3: De fleste barnebibler er dårlig barnelitteratur.
Hvert år blir det gitt ut ca 1100 nye barne- og ungdomsbøker, inkl 25% gjenutgivelser. Ca 60 % er oversettelser, nærmere 70% av oversettelsene er fra engelsk. Ca. 50 % av utgivelsene er tekstbøker med og uten illustrasjoner. Ca. 30% er bildebøker og ca. 20% er faglitteratur. Faglitteraturen er nesten alltid illustrert, ofte gis den ut i et bildebokformat. De religiøse bøkene bidrar også til inntrykket av at barnelitteraturen er visuell, mye er formet som tegneserier eller bildebøker.
I senere år er oversettelser til nynorsk generelt godt kraftig ned, det gis for eksempel nesten ikke ut fagbøker for barn og unge på nynorsk. Unntaket er de religiøse bøkene. Mange av dem gis ut både på bokmål og nynorsk.
Det kommer ut noen-og-førti religiøse bøker for barn og unge hvert år. 75% av disse er oversettelser, hovedsakelig fra engelsk. Jeg har ikke detaljerte tall for alle år, men for 2015. Da ble det gitt ut 42 religiøse bøker for barn og unge. Det er snakk om ‘hele’ barnebibler, utgitt enten som illustrerte tekstbøker eller tegnserieromaner, eller enkeltfortellinger utgitt som bildebøker. I tillegg kommer en kristen bønnebok, en konfirmasjonsbok, to adventsbøker og flere aktivitetsbøker. Ved å kikke igjennom hyllene på barnebokinstituttet vil jeg påstå at dette er representativt for de religiøse utgivelsene. Det eneste som er uvanlig i 2015-utgivelsene er at 6 av bøkene har et muslimsk innhold. Det vanlige er at alle utgivelsene er kristne.
Barnelitteratur er kjennetegnet av en autonom hovedperson, et performativt barneperspektiv og mediespesifikke virkemidler. Alle hovedpersoner er autonome, det har minst to årsaker, den ene kan vi spore tilbake til 1700-tallets brytning mellom et kristent og et sekulært verdenssyn. Litteraturen fikk i oppdrag å inspirere individet til å opptre autonomt. Den andre årsaken er at det nettopp derfor ble utviklet en personorientert litteratur. Hovedpersonen må være handlekraftig og stå alene og for å fremstå som en tydelig karakter. At det ikke er troverdig med autonome karakterer som framstilles som barn eller dyr eller kosedyr ble først løst ved overgangen til 1900-tallet, da barneperspektivet ble utviklet.
Barnelitteratur har en ‘voksen’ fortellerstemme, med evne til å være klar og tydelig, kombinert med et barns perspektiv. Dette barneperspektivet i barnelitteraturen får leseren til å se det litterære universet som et barn, selv om leseren skulle være voksen. All litteratur fungerer slik at leseren gir liv til fremstillingen under leseprosessen. Barneperspektivet bidrar til at universet får liv nettopp fra barneleseren. Barneperspektivets funksjon er å skape en bro mellom den voksne forfatteren og barnet som leser og skaper gjenkjennelse og identifikasjon hos barneleseren, og med-diktning på like fot, i motsetning til en ovenfra-og-ned-holdning. Dette er det grunnleggende grepet som gjør at barnelitteraturen ikke er redd for å presentere vanskelige temaer, men snarere betrakter dem som sentrale.
Barn realiserer fortellingen med utgangspunkt i sin egen erfaring. Derfor vil ikke det som er vanskelig å håndtere overskride deres egen fantasi basert på eget erfaringsgrunnlag. Disse egenskapene preger all barnelitteratur. Også faglitteraturen. Det stoffet som skal formidles personifiseres, eksemplifiseres med enkeltindivider, de kan være dyreunger eller voksne, men de blir fremstilt i situasjoner som barn kan gjenkjenne, på en måte som inviterer leseren til å ta til seg budskapet og akseptere det faglige premisset.
Kvalitetskriteriene i barnelitteraturen er knyttet til fremstillingen av den autonome hovedpersonen, det performative barneperspektivet og hvorvidt de mediespesifikke virkemidlene blir benyttet til å understøtter leserens medskaping. Tekstboka er avhengig av språklige kvaliteter, det vi gjør med ord er å fylle dem med mening, men ord blir ikke litterære uten videre. Bildeboka er avhengig av språklige og visuelle kvaliteter samt samspillet dem imellom. Hvert oppslag utgjør en semantisk enhet. Tegneserien forteller gjennom bildesekvenser, det fordrer en særegen, oppsplittende estetikk, mens altså leseren forventes å sette bitene sammen igjen.
Problemet med barnebiblene er ikke at fortellingene inneholder vold, drap og naturkatastrofer, men at de plasseres i medier som de ikke utnytter ordentlig. Den uoffisielle versjonen av Det nye testamentet for dem som digger Minecraft. Bibelen fortalt kloss for kloss som kom på norsk i år har muligheter til lek ut fra hvert eneste bilde, hvert av dem er preget av Minecraft-lignende estetikk, begge deler vil jeg anerkjenne som en kvalitet. Men det er litt forvirrende at det ser ut som en blanding av spill, bildebok og tegneserie, når innholdet presenteres gjennom rammeteksten, slik at boka egentlig fungerer på samme måte som en illustrert tekstbok, uten at det språklige er tilstrekkelig gjennomarbeidet. Tegneseriebibelen benytter til en viss grad tegneseriens visuelle måte å fortelle på.
Det samme gjelder for denne: Jesus en tegnet historie. Ingen av dem utnytter tegneserieestetikken ordentlig. Den vesle barnebibelen er en illustrert tekstbok der bildene benyttes til å utdype verbalteksten. Denne boka tar konsekvensen av at det er ordet som blir formidlet og at illustrasjoner kan underlette for barn når ordene er vanskelige. Endelig en barnebibel med et gjennomarbeidet språk. Jeg oppfatter ikke dette som barnelitteratur, for det er ingen identifikasjonspunkter for barn her, men den egner seg fint som levende ord, også for barn. Dette er en bok som bør leses høyt, sakte, oppslag for oppslag, en opplevelse som bør deles.
Mitt inntrykk er at de fleste barnebiblene later som de er barnelitterære i valg av medium, men tilnærmingen er ikke barnelitterær fordi den ikke legger til rette for barns identifikatoriske med-skaping. Det kan være mange velmente grunner til dette, men konsekvensen er at de risikerer å drepe både lesegleden og fascinasjonen for stoffet. Barnebibler behøver ikke være barnelitterære, det holder lenge at de er språklig gjennomarbeide. Den illustrerte tekstboka er et utmerket medium for å oppleve ordet. Jeg vil ikke være redd for å presentere bibelfortellingene for barn så lenge de fremstår som språklig bearbeidede fortellinger som er ment å bli lyttet til.
Eksempler det blir vist til:
Christopher Miko og Garrett Romines: Den uoffisielle versjonen av Det nye testamentet for deg som digger Minecraft. Bibelen fortalt kloss for kloss. Oversatt av Jarle Waldemar. Utgitt på norsk av Hermon forlag i 2018.
Toni Matas, Picanyol og Carlos Rojas: Tegnseriebibelen. Oversatt av Kristian Sandmark og Anne-Brit Lillethun Johansen. Utgitt på norsk av IKO-forlaget i 2017.
Ben Alex og José Pérez Montero: Jesus. En tegnet historie. Oversatt av Hanne Munkelien. Utgitt på norsk av Norsk Bokforlag i 2018.
Hellmut Haug og Kees de Kort: Den vesle barnebibelen. Utgitt på norsk av Verbum forlag i 2017.
Les også:
Barnebibelens betydning