«De kommer fra steder i Norge. Og de kommer med noe mer»

Utdanningsleder ved Forfatterutdanningen
Norsk barnebokinstitutt

Hun kunne tilføyd andre forfattere og ulike typer litteraturformidlere til yrkesgruppene som kategoriserer automatisk. Jeg skal komme tilbake og se litt på forfatterutdanningen i Norsk barnebokinstitutt i forhold til denne uttalelsen til Ugresic.

Hvorfor har vi en forfatterutdanning? Det er jo så mange skrivekurs nå for tida. Ja, men det er ikke sikkert at så mange av dem holder forsvarlige faglige mål. De fire store forfatterutdanningene ved høyskolen i Bø, høyskolen i Vestfold, universitetet i Tromsø og Skrivekunstakademiet i Hordaland, holder alle høye faglige mål.

Problemet er at ingen av dem klarer å gien tilfredsstillende undervisning i barne- og ungdomslitteratur. Det går selvfølgelig an å klandre dem for det, og det avspeiler at barne- og ungdomslitteraturen tradisjonelt er blitt betraktet som litterært underlødig, som en slags litteraturens underdog. Og av noen, og jeg må vel få lov å si relativt kunnskapsløse, som en sjanger. Men den er altså ingen sjanger.

Tvert i mot består dagens barne- og ungdomslitteratur av alle sjangere, kanskje med unntak for essays. Men her finner vi sakprosa og skjønnlitteratur, og bare i sistnevnte finner vi sjangrene eventyr, kortprosa, poesi, dramatikk, fortelling, bildebok, novelle, roman. Og sjangrene skrives med ulike leserhenvendelser og mange ganger på tvers av aldersskiller.

Dagens barne- og ungdomslitteratur er altså et litterært område. Den skjønnlitterære barne- og ungdomslitteraturen har et stort spenn, fra pekebøker for de aller minste barna til bøker for ungdom som har påbegynt en videregående utdanning, fra bøker med nyttefunksjoner til bøker som kan kalles brukskunst og til bøker som inngår i kunstbegrepet.

Det er større innbyrdes nivåforskjeller mellom bøker i det barne- og ungdomslitterære området enn det er i mye av den såkalte voksenlitteraturen, og dermed er det også i mange tilfeller større forskjell mellom enkeltbøker for småbarnsnivået og ungdomsnivået enn det er mellom voksen- og barnenivået.

Det er også helt enkelt å påvise med selve forfatterrollen: Ikke i noe annet litterært område er avstanden mellom forfatter og leser større. Forfatteren er voksen, leseren et barn eller en ungdom. Det stiller helt særegne krav til forfatterne.

Barne- og ungdomslitteraturen har hatt en markant vekst både kvalitativt og kvantitativt de siste tretti åra, og har markert seg utenlands som en av norsk litteraturs største eksportartikler. Veksten skyldes i høy grad målrettet statlig politikk, med innkjøpsordninger og stipender, som kunstsosiolog og høyskolelektor Dag Solhjell blant annet har påvist, har ført til en bedring av den kunstneriske kvaliteten.

Men selve markedet har også vokst, i takt med bokmarkedet selv og en alminnelig velstandsutvikling kanskje, men også fordi selve barne- og ungdomstida er blitt forlenget i utdanningssamfunnet.

Spørsmålet er dermed ikke om de eksisterende utdanningene kunne gi et forsvarlig tilbud om utdanning for dem som vil skrive skjønnlitteratur for barn og ungdom, men hvilken institusjon som kunne gjøre det med bare en slik utdanning for øyet.

Det skulle bli barne- og ungdomsbokforfatterne selv som tok initiativet til en slik utdanning og at den måtte forankres i Norsk barnebokinstitutt (NBI). Instituttet, som er en stiftelse som drives med midler over statsbudsjettet, og som er lokalisert i Nasjonalbiblioteket, skal utvikle fag- og forskningsfeltet barne- og ungdomslitteratur, nasjonalt og internasjonalt.

Som et informasjons- og dokumentasjonssenter med 75.000 titler i sitt eget bibliotek, og med et skolert personale, for ikke å snakke om egnede lokaler, framsto barnebokinstituttet som riktig sted for en slik utdanning.

Et prøveprosjekt ble satt i gang i 2006. Det ble avsluttet på vårparten året etter, og i statsbudsjettet for 2009 ble det foreslått at utdanningen skulle blir en permanent del av NBIs virksomhet. Fra ideen ble unnfanget i 2003 har det altså bare tatt fem år før KKD erkjenner at det er behov for en slik utdanning. Det tyder på at de politiske myndighetene har sentral kunnskap om barne- og ungdomslitteraturen, men også at saken var moden.

Utdanningen har blitt toårig, og for perioden 2007-2009 ble det tatt opp tolv nye studenter. Det er ikke en gratis utdanning, den koster 30.000 årlig. Søkningen til utdanningen har så langt vært stor og nivået på studentene godt. Allerede nå har om lag 30 % av prøveprosjektets studenter fått antatt bok eller fått oppført dramatiske arbeider. Flere er underveis.

Et såpass stort felt har definitivt sine problemer, og noen av dem er større enn andre. Ett av de vanskeligste problemene vi har tatt tak i, har å gjøre med at barne- og ungdomslitteraturen ikke avspeiler at Norge er et flerkulturelt samfunn.

Litteraturen som kommer ut på norske forlag kalles blendahvit av noen og snøhvit av dem som vil bruke et litterært begrep. Jeg vil heller si at den er så å si fri for erfaringer som angår barn og ungdom med bakgrunn fra andre verdensdeler og kulturer.

Men Norge har i mange år nå vært etflerkulturelt samfunn, nasjonen har mange unge sønner og døtre av innvandrere, unge folk som er norske, men som ikke udelt definerer seg som norske slik norske med flere generasjoner norske statsborgere, definerer seg. I stedet har vi fått det tvilsomme begrepet «etnisk norske», som for det meste blir en utseendedefinisjon og betyr hvite i Norge med bakgrunn fra Europa og Nord-Amerika.

Mangelen på en bred litterær representasjon av disse erfaringene i barne- og ungdomslitteraturen, betyr at bøkene i beste fall ikke når godt nok ut til barn og ungdommer med en innvandrerbakgrunn, i verste fall at disse ungdommene i praksis er stengt ute fra vesentlige deler av samtidslitteraturen som utgis i Norge.

Så kan vi spørre oss hva det kan bety for deres tilhørighet og plass i et land som ser på tilgang til kultur og kunst som en rettighet for befolkningen. Hva betyr det for det mest nødvendige for en litteratur i vekst? Fornyelse. Ikke minst: Hva det kan bety for en språklig fornyelse som pågår daglig i hverdagsspråket, men som altså ikke finner sin plass i litteraturen.

Og selvfølgelig: Hva går vi glipp av, hvis vi fortsetter å tenke «oss og dem, hva kan et slikt fravær ha å si, ikke for integrasjonen alene, men for det viktigste prosjektet i et land som merkes av global migrasjon: På hvilke måter kan vi leve sammen?

Det ble viktig for oss å ta med disse spørsmålenetil et prosjekt som handler om å profesjonalisere forfattervirksomhet gjennom utdanning. NBI arbeider ikke bare med såkalt nasjonal barne- og ungdomslitteratur. Vi arbeider med denne litteraturen i et internasjonalt perspektiv, der globalisering og migrasjon er sentrale utforskningsområder, fordi det griper direkte inn i litteraturen.

Men denne profesjonaliseringen må ha en, om enn beskjeden, plan for å begynne å endre en nasjonaltradisjonell litteratur. Ikke bare som et demokratisk virkemiddel, men også som et språklig.

Det ligger muligheter til språklige fornyelser, usagte erfaringer og dermed kunnskap – men først og fremst muligheter for en litteratur som avspeiler landet slik det er – det er en så åpenbar og rik mulighet at hvis vi ikke gjør noe med den, er ikke NBIs forfatterutdanning en utdanning for framtida. Til det trengs skolering og kunnskaper.

Barne- og ungdomsbokfeltet i dag er såpass stortat en fersk forfatter har mye å vinne på en faglig skolering. Hinderet er høyt for å få folk til å melde seg til en utdanning som denne, og ofte uoverstigelig for mange mulige forfatterstemmer som har en bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten eller Latin-Amerika.

Mange forsøk med godhjertede oppfordringer har vært gjort. Forlagene vil gjerne, men har ikke metoder for å få det til, i stedet kan forsøkene fungere feil. Det er illusorisk å tro at utdanningen i mange år framover vil klare å rekruttere av noe omfang uten at vi gjør noe direkte.

Vi måtte gjøre det nest beste til åpen frivillighet. Vi kvoterte. Noen av oss er såpass voksne at vi husker en del hylekor fra noen tiår tilbake, da for eksempel 40%-regelen ble rigget til. For ikke å snakke om hvor hissige enkelte næringslivsfolk ble da en Høyre-statsråd også innførte regelen i aksjeselskapenes styrer. Men det virket!

I dag er ikke denne regelen offer for stor oppmerksomhet som problem. Norsk barnebokinstitutt bruker kvotering i tillempet forstand og ikke som en 40 %-regel. Vi er heller ikke dristige. Med støtte fra Fritt Ord satte vi av to stipend som dekker utdanningskostnadene til søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Amerika.

For å kunne nå ut til interesserte rådførte vi oss med flere, først og fremst Mangfoldsårets sekretariat, som ga svært gode råd om hvordan en utlysning burde gjøres og hvor den burde komme – vi la særlig vekt på ulike nettsteder. Men kriteriet for opptak var det samme som for de andre søkerne: Opptak ble gjort på grunnlag av innsendt tekst og dens kvalitet – ikke noe annet. Hadde ikke søkerne til disse to plassene holdt et nivå tilsvarende de andre søkerne, ville vi ikke tatt dem inn.Og vi tok ikke inn to, men tre slike søkere, med bakgrunn fra henholdsvis Pakistan, India og Kina. Men det er her vi kommer til det viktigste ved inntaket, som vi ante, men fikk bekreftet etter hvert:

Jo, foreldrene deres kommer fra Pakistan,India og Kina, men selv kommer de fra Groruddalen og Holmlia. De vil vel også insistere på at det er derfra de kommer. Og at de kommer derfra med noe mer. Det er denne miksen som åpner for litterære muligheter.

Og hva dette mer er eller kan være, kan ikke vi svare på nå. Å skrive er all utdanning og konsulenthjelp til tross en ensom og sårbar prosess, men alle tekster bærer også i kraft av sitt språk på en kollektiv erfaring.

Problemet slike mulige nye forfattere kan få, er at noen kan komme til å oppfatte dem som ”representanter” for en dobbel kultur, eller enda vanskeligere, som «talerør» for «sine». Det er der Dubravka Ugresics advarsel er verd å få med seg.

En forfatters identitet vil først og fremst handle omforfatteren selv, ikke hvem noen mener at forfatteren representerer. I regelen er forfattere ikke trofaste, men troløse som identitetsmarkører. Heldigvis, for det er gjennom de individuelle erfaringene og fortellingene, gjennom den virkeligheten som filtreres gjennom et enkeltindivid at leserens interesse kan vekkes.

Det innebærer også at en forfatters viktigste kunstneriske anliggende, uansett bakgrunn, vil være å meddele seg. Personlighet, individualitet og formbevissthet er de viktigste bestanddelene i en kunstnerisk meddelelse, og de er ofte rake motsetninger til representasjon og talerør-roller.

Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt skal hjelpe den enkelte student til å finne ut hvordan hun eller han kan bruke sine stemmer, det er en utdanning i litteratur, ikke i nasjonaliteter. Selvfølgelig, ut i den andre enden kan det komme både forfattere som uten å ville det får roller som representanter og talerør, men det er i tilfelle roller de får av leserne, og ikke noe de kan gi seg selv.

Det handler derfor ikke om – slik en av studentene, Neha Naveen, påpekte i en artikkel i Aftenposten – å sette seg ned og vente på den store «innvandrerromanen». I stedet trengs det kunnskaper for å kunne produsere flere bøker og titler som kan vise nye erfaringer og språklig fornyelse. NBIs forsøk er i sammen-hengen ikke et storstilt prosjekt, det er snarere en beskjeden prøve som vi setter i sammenheng med alt det andre vi gjør.

Men det er altså noe vi akter å føre videre og prøve å bygge opp og som fortsetter nå som utdanningen er permanent. Dersom dette arbeidet skal bli vellykket, må det utdannes mange, for en forfatterutdanning er ingen garantist for at den enkelte student faktisk blir forfatter. Jeg vil legge til at utdanningen også gir solid realkompetanse i formidling av barne- og ungdomslitteratur.

Til slutt: Et arbeid for å rekruttere nye stemmer til barne- og ungdomslitteraturen må være langsiktig om det skal bli vellykket. Jeg er vel kanskje mest for tiltak som virker overkommelige rent praktisk og som erkjenner at det tar tid. Noe av problemet med inkluderingsdebatten her til lands, er at det ofte forlanges raske og såkalt synlige resultater. Jeg tror det er mye mer fornuftig å se på det som en vedvarende øvelse i samhørighet.

Jeg tror at når en sammenlignende norsk litteraturhistorie om for eksempel femti år skal skrives om perioden 1970 til 2000, vil det ikke være voksenlitteraturen som blir utnevnt som fornyer, men barne- og ungdomslitteraturen. Denne litteraturen har gjennomgått store endringer siden 70-tallet.Endringene skyldes blant annet litteraturpolitiske grep. Det nye grepet vi må ta handler om å bringe samtidige erfaringer med bakgrunn i migrasjon inn i barne- og ungdomslitteraturen. Det åpner for en blanding at ulike nivåer og språkerfaringer. Barne- og ungdomslitteraturen har tradisjoner for endring og mangeartete uttrykk. Men vi må tenke langsiktig, være utålmodige og huske at det når alt kommer til alt handler om kunnskaper.

En redigert versjon er publisert i rapporten Med forbehold om endringer,
om Mangfoldsåret 2008, fra Kultur- og kirkedepartementet.