Hopp til innholdet

En liten sving innom store Australia

Den moderne australske barne- og ungdomsboka er urban i likhet med tilsvarende litteratur fra den vestlige verden, skriver NBIs Dag Larsen. Han har vært en tur down under og snust på hva som rører seg i young adults-litteraturen.

Nyskapende og dristig for unge voksne

For å begynne med en digresjon: Jeg liker ikke ordet «ungdom».«Ungdomslitteratur» har jeg sagt i mange år, men det betyr ikke at jeg er blitt fortrolig med ordet.
Det har alltid vært vanskelig å plassere ungdomsbøkene riktig, både i bokhandel og bibliotek. Folk mellom 13 og 19, eller tenåringer som vi her til lands mener at ungdomsbøkene bør nå fram til, er såpass forskjellige i preferanser at de kan føle seg hjemme i både barneavdelingen og ved de voksnes hyller.
«Young adults» er muligens en betegnelse som høres mer respektfull ut. Og flere engelskspråklige bøker i denne kategorien som jeg har vært borti i det siste, forteller i alle fall om spennvidde og dristighet. Ikke bare fra USA, Canada eller Storbritannia, men også Australia, der flere spennende og for oss nye forfatterskap viser seg. Mange av dem kommer i kjølvannet av Sonya Hartnett (vinner av ALMA-prisen 2008).
Hun har skrevet flere bøker som vil bli stående i litteraturhistorien, og hennes nyskapende behandling av eksistensielle (og ubehagelige) temaer har inspirert flere i den nye australske forfattergenerasjonen.

Naturen, nasjonen og (im)migrasjonen

Tidligere var den australske litteraturen for yngre mennesker prega av helt andre temaer.
Et så enormt land, med store innbyrdes forskjeller og en natur som ikke bare er vakker, men også farlig og nådeløs, måtte (bokstavelig talt) naturligvis sette spor i litteraturen. Det naturromantiske kom derfor til å spille en stor rolle i den tidlige australske litteraturen for barn og ungdom.
At nasjonen er svært ung, gjorde etter hvert også det nasjonale og det nasjonsbyggende til vesentlige litterære temaer.
Australia preges av en massiv innvandring etter 2. verdenskrig, og har i dag mange innbyggere med for eksempel gresk og italiensk bakgrunn. Går du på gata i Melbourne, er imidlertid innslaget av innbyggere med asiatisk bakgrunn minst like tydelig, selv om innbyggere med europeisk herkomst utgjør et overveldende flertall.
Det flerkulturelle samfunnet avspeiles også i litteraturen, bl.a. av forfatteren og illustratøren Shaun Tan, som bor i Melbourne. Han skildrer den ordløst og storslagent i Ankomsten (les også Det røde treet og Fortellinger fra ytre utkant av samme forfatter).
Den moderne australske barne- og ungdomsboka er urban i likhet med tilsvarende litteratur fra den vestlige verden. Utkanten, eller «bushen» som det kalles, framstår mer og mer som eksotisk og truende enn som et troverdig sted for handling i en fortelling, kanskje med unntak for flere av bildebøkene. Australia er faktisk et av verdens mest urbaniserte kontinent; hele 71 % av befolkningen bor i byer.

Inside a dog      

«Likevel er det mye skriving fra bushen og utkanten», forteller Mike Shuttleworth. Han er program manager i Centre for Youth Literature, lokalisert I State Library of Victoria.

Der heter lesekampanjen «Inside a dog», etter det megetsigende sitatet fra Groucho Marx: «Outside of a dog, a book is a man’s best friend. Inside a dog, it’s too hard to read».

Biblioteket er sentralt plassert i Melbourne, og har mange besøkende, både studenter, litteraturinteresserte, voksne og barn. Ut mot gata ligger det en hektisk kafé. Biblioteket har mange gode steder å sitte ned og lese. Centre for Youth Literature har et omfattende program, og det er et eget opplevelses- og aktivitetsområde for barn i biblioteket.

Shuttleworth er en opptatt mann, blant annet i arbeidet med å kurere en større utstilling av australske bildebøker. Han kan fortelle at det ikke er lett å ha felles nasjonale tiltak eller samordne biblioteksektoren i landet, som med sine seks selvstyrte delstater har hver sine ulike systemer for driften.

«Her i Victoria har vi flere programmer for at kvalitetslitteraturen skal nå fram til barn og ungdom», sier han. «Noen møter oss med beskyldninger om at vi er elitære, men jeg synes ikke det er treffende. Barne- og ungdomslitteraturen dekker 20-25 % av bokmarkedet, og det sier seg selv at det må være viktig å formidle kvaliteten, framfor bare å gå etter det som i grunnen selger seg selv.
 
Det er ingen innslag av «hva som passer for barn og ungdom» i kritikken da?
Jo, det er vedvarende. Pussig i grunnen. Men det handler vel om at mange synes barn har krav på beskyttelse fra verdens grimme virkelighet. Og at det ennå i barnebokfeltet er flere som mener at barnebokas viktigste oppgave, når alt kommer til alt, er didaktisk. Vi legger i stedet vekt på bøker med kunstneriske og litterære kvaliteter. De mange litteraturprisene som også finnes her i Australia, er med på å synliggjøre gode bøker.
I engelsktalende land brukes betegnelsen «young adults». Men hvor langt ned og opp i alder går den betegnelsen?
Tja, når barn nærmer seg tenåra, sånn fra 12-årsalderen, kaller vi dem gjerne «older readers» for å skille dem fra de yngre og yngste. Young adults-bøker er grovt sett litteratur skrevet for dem som er mellom 14 og 21. Noen enhetlig gruppe er dette selvfølgelig ikke, det er mer en betegnelse for mange lesergrupper.
Med en stor innvandring etter 2. verdenskrig er Australia blitt et flerkulturelt land. Har dette blitt synlig i barnelitteraturen?Det burde være mye mer tydelig, men svært mye av litteraturen skrives av hvite med middelklassebakgrunn, og litterær realisme er regelen, selv om vi har fått framtredende forfatter av for eksempel fantasy og scifi.
Når det er sagt, preges mye av litteraturen også av å se den andre og lytte til den andres mening. Men i det australske samfunnet er det er stadig mye spenning omkring innvandring. Veldig mye handler om å begrense antall båtflyktninger, mens de fleste vet at den største delen av ulovlig innvandring er flypassasjerer – som regel er jo de mer ressurssterke.
Dette handler om migrasjon og migrasjonens konsekvenser, som Australia ved siden av USA kanskje kjenner best i den vestlige verden. Jeg synes det er spennende med forfattere og illustratører som klarer å gi stemme og personlighet til beretninger om dette. De må kanskje innta outsiderens posisjon for å få det til, slik Shaun Tan har gjort så flott.
Men det kan også gjøres fra en slags innside-posisjon med humor og kløkt, slik Alice Pung har gjort det med sin Unpolished gem. Den er vel egentlig ikke en ungdomsbok, men skildrer oppvekst og som leses av både voksne og barn. Pung redigerte også antologien Growing up Asian in Australia.
Noe helt annet: Hvor sterkt står barne- og ungdomsbøkene i bokhandlene?
Det er flere og gode bokhandlere, og barne- og ungdomslitteraturen står for om lag 450 nyutgivelser i året. De kommer på store og sterke forlag, men et halvt dusin småforlag har god tilgang til bokhandlene, og jeg synes bokhandlene klarer å profilere bøkene bra. Og de er også gode på å få fram ungdomsbøkene.
Jeg vet at jeg ikke skal spørre en mann i din posisjon om favoritter, men jeg velger å spørre slik: Er det noen navn og forfatterskap som du synes det er riktig å trekke fram?
Hmm. Jeg kan ikke ta dem alle. Men på vår shortlist for The Inky Awards 2009 vil du finne Randa Abdel-Fattah med Where the Streets Had a Name, Richard Harlands Worldshaker, Everything beautiful av Simmone Howell, Broken Glass av Adrian Stirling, og Jarvis 24 av David Metzenthen. Hvis jeg skal trekke fram en bok som henter handlingen fra utkanten, er Lorraine Marwoods poesiroman Star Jumps verd å lese. Det er flere, og jeg synes det gror fram nye og gode.»

En mørkets fabel

Leanne Hall er helt fersk som forfatter; med sin ungdomsroman This is Shyness vant hun forlaget Text Publishings pris for barne- og ungdomslitteratur i 2009. Handlingen er lagt til Shyness, en forstad til en storby som bare antydningsvis kan minne om Melbourne, som med sine store forsteder strekker seg flere mil utover.
Så store byer har sine dystre områder, og Halls bok er lagt til et slikt sted. Ei jente som kaller seg Wildgirl vil unnslippe moren sin for en stund og tar seg inn til utkantene av Shyness. På en bar treffer hun en gutt som uler som en ulv.
Han kaller seg Wolfboy, lever røft og med et dypt savn etter broren, som er død. Wildgirl er selv en ensom ulv, hun blir mobba på skolen og frosset ut av venneflokkene. Kanskje derfor vil hun gjerne inn i Shyness, som regjeringen har mørklagt for å gi sitt bidrag til nedkjøling av den globale oppvarmingen.
Shyness var de fattiges bydel og blir ikke bedre, den styres av bakmenn som bruker barna fra boligområdet Orphanville til ran og vold. Det eneste lyset Wolfboy har, er lighteren etter broren, og den vil han ikke miste. Det er en spennende historie, som skyter fart når han mister lighteren. Da er han og Wildgirl langt inne Shyness, og det spørs om de noen gang vil komme ut.
Leanne Hall har en mangslungen utdanning og har bodd lengre tid i Europa. Da hun studerte i Gøteborg, kom hun over Linné og plantelæren.
«Linné opererer med et hierarki i planteverdenen, og det interesserte meg», sier Leanne Hall. «Hvorfor? Og lot det seg overføre til menneskene? Det syntes jeg ikke at det gjorde helt før jeg begynte å skrive denne romanen, jeg tenkte meg at det var et slikt hierarki av karakterer i Shyness. Og hva vet vi – eller kanskje vet vi det? – det er nettopp i samfunnet at vi finner hierarkiet.
Det er en dystopi og en apokalypse?
Ja, apokalypsen har allerede skjedd. Men ingen husker det lenger, de lever i et helvete, og Shyness er valgt til å være det. Folk ser på mørket som en straff for begåtte synder, selv om det er regjeringen som har valgt det som et prøveområde.
Likevel er ikke denne forklaringen helt troverdig i boka. Shyness kan også ha blitt sånn fordi folk ble tiltrukket av mørket og bygde det stadig større. Til slutt ble det ikke mulig å kontrollere. Shyness er dermed et resultat av noe som hendte, men også en tilstand, noe som får en uoversiktlig psykologisk virkning. Det ble rammen som kunne gi Wildgirl og Wolfboy det spillerommet de trengte. Slik sett er det like mye en fabel.
Du har valgt en vanskelig løsning også: Begge forteller. Hva gjorde du for å holde de to stemmene fra hverandre?
Det var forferdelig vanskelig til å begynne med, og jeg er ikke så sikker på om jeg ville gjort det hvis jeg hadde visst hvor vanskelig det var.  Men det ble mye enklere da jeg ga hver av dem sin egen ordliste! Og ved å gjøre dem ulike. Wildgirl snakker i lengre setninger, hun spekulerer mer og velger oftere metafysiske forklaringer. Wolfboy er kortere. Ikke i tankegangen, men i språket. Mer konkret.
Språket ditt er sensibelt, du har sans for små forskyvninger og det antydende, men også det større og klarere – sterke kontraster, motsetninger og detaljerte bilder.
Ja, jeg prøver i alle fall å bruke hele registeret. Det er en ungdomsbok, og selv om det ikke trenger å være noe generelt kriterium, så tror jeg altså at ikke noe er for stort og ikke noe for lite i en bok som denne.
Hva om jeg mener at boka også er en sjelelig fortelling? At Wolfboy har valgt å bli – eller er blitt – stengt inne i sin egen sorg, sitt eget mørke, og ikke kan eller vil se noen utvei, nå som familien hans er utradert og han bare har seg selv i huset de en gang hadde? At Wildgirl er ensom og derfor oppsøker mørket, men mer uforpliktende, fordi hun vet at hun når som helst kan reise tilbake? Og at til tross for en spennende ytre handling, så skinner akkurat denne fortellingen tydelig gjennom?
Da blir jeg glad, fordi det betyr at jeg kanskje har fått til det jeg ville si.
Og samtidig er det spor av andre her, som for eksempel Dickens.
Ja, jeg innrømmer at jeg liker Dickens. I de store fortellingene hans er det alltid et altomsluttende mørke som bare brytes av kjærlighetens lys. Og som alltid vinner sin lille seier. Det skjer også i denne boka. Shyness består, men det fins en løsning for de to, en løsning som ikke er helt opplagt.
Du er helt fersk som forfatter, men har fått bra med oppmerksomhet på debutboka. Er det dette du vil gjøre?
Jeg har alltid likt å lese, men jeg var ikke så sikker på om jeg ville like å skrive. Men det var spennende! Og jeg vil gjerne skrive mer og ha tid til det. Men som alle andre må jeg tjene penger, og da er én bok ikke nok å ha bak seg.»
Heldigvis har Leanne Hall et boklig yrke, og sikkert også god rede på barnelitteratur, som styrer av barne- og ungdomsavdelingen i Reading’s Carlton, for øvrig kåret til årets uavhengige bokhandel i 2009.

«Når jeg skriver, er det som om livet mitt står på spill»

Lia Hills er poet og oversetter, og hennes første bok for ungdom har en tittel med klare allusjoner: The Beginner’s Guide to Living. Etter Hitcthiker’s guide … finnes mangt og mye av «beginner’s»-bøker, men i denne har ikke spørsmålene opplagte svar og livet ingen bruksanvisning.
Fortellingen målbæres av syttenåringen Will som er både fortvilet og forvirretetter morens død. Faren blir mer og mer fjern av seg, og den eldre broren Adam vil helst holde seg på avstand.
Livet blir ikke enklere for Will når han forelsker seg i Taryn og når skolearbeidet går i stå, men de tjue livsviktige spørsmålene han stiller seg avføder ikke entydige svar, men åpninger. Eller litt mer høytidelig: Åpninger til et liv, for et liv. En filosofisk anlagt bok, altså, og tilsynelatende stramt organisert.
Kanskje er det det presise språket som skaper dette inntrykket, kanskje er det Hills’ evner som poet, som gir seg uttrykk i passasjer som denne: My father sleeps next to a gap. My mother lies in the earth. Adam’s dreaming of the big deal. Me, I may never sleep again, until I do what must be done. Et helt lite dikt dette, der linjefallet gir seg selv for den som vil prøve det.
Kanskje er det også tekstens presisjon som gjør den syttenårige stemmen troverdig. Boka utkom i fjor, og er allerede oversatt til tysk og portugisisk.
«Will snakket ikke til meg», sier Lia Hills, «han ropte i øret mitt. Jeg vet at det kan høres temmelig overspent ut, men sånn var det denne gangen. Han kom liksom helt naturlig med det han ville si. Og når han først var der, var det egentlig bare å skrive det rett ned.
Men dette er en sammensatt fortelling. Brukte du lang tid? Til forarbeid, for eksempel?
Forarbeid i form av å tenke på hva det skulle handle om og hva jeg ville få fram, ja. Men i skrivearbeid? Nei. Da jeg først kom i gang, skrev jeg den på to måneder. Problemet var at jeg brukte et halvt år på å komme over den. Det er vel sånn jeg skriver. Tar meg helt ut. Jeg vet det høres overspent ut, men når jeg skriver er det som om livet mitt står på spill.
Kanskje var det derfor jeg også prøvde å forestille meg hvordan jeg selv ville sett ut som død. Jeg har jo barn og forsøkte å tenke meg hvordan de ville ta det. Mora til Will dør jo, og boka åpner med at «hun ser bra ut til å være et lik». Jeg måtte prøve å komme helt inn til følelsen av å forlate og å bli forlatt.
Likevel framstår boka svært strukturert. Den har tjue spørsmål fordelt på fire deler og 27 kapitler. Spørsmålene snor seg med en egen struktur inni kapitlene, og gir inntrykk av at boka har to strukturer: Spørsmålene, som er den filosofiske delen av boka, og kapitlene, som står for fortellingen. Dette forsterkes ytterligere av at den første delen av boka har ti spørsmål, mens de tre andre delene har de neste ti spørsmålene. Er dette tilfeldig eller planlagt?
Dette er morsomt, du har funnet ut noe jeg verken har sett, tenkt eller gjort, jo! Er det sant?
Ja, det er en svakhet jeg har… Jeg liker å lete etter sånne ting. Så det er altså tilfeldig?
Helt! Men jeg ser ikke bort fra at den intuitive skrivemåten min også betyr at jeg strukturerer underveis uten å tenke så mye på det. Jeg begynte jo å skrive dikt, og da er struktur, form og innhold så sammenfiltretat det kan være vanskelig eller rett og slett uvesentlig å skille. Likevel, jeg skriver intuitivt og har bare en slags hovedplan. Alt annet ville gjøre stoffet dødt før jeg i det hele tatt begynte.
Jeg tenkte på W. G. Sebald da jeg leste boka di. Han brukte fotografier – egne bilder – i teksten, som en dokumentasjon i fortellingen. Du gjør det samme, utstyrer fortelleren, Will, med moras kamera.
Jeg kjenner ikke til Sebald annet enn av omtale. Fotografiene har jeg tatt selv, for å prøve også å se gjennom Will, som prøver å se det moren hans så. Hva var det hun ville ha tatt med? Hva var det hun tenkte? For meg blir det en understrekning av bokas tjue spørsmål.
Og spørsmålene til Will er både livsviktige, reflekterte og umodne på samme tid. For en som er voksen føles de ikke latterlige, men som noe på avstand, noe nesten pinlig som vi betrakter med et lite, vemodig smil fordi vi vet at det er sårbart. Jeg synes jeg aner et slikt lite smil i teksten din.
Ja, det er der. Det er uunngåelig. Men jeg håper det ikke føles som jeg latterliggjør Will. Det er sånn, at når noe blir grunnleggende livsviktig og for den saks skyld dødsens alvorlig, er det alltid et svakt og kanskje usikkert smil der også. Det har med sårbarheten å gjøre.
Og du er ikke redd for å ta det så langt ut?
Jeg benekter ikke at det er skummelt. Men jeg må. Hvis jeg ikke gjorde det, ville ikke Will hatt en troverdig stemme. Jeg må se bort fra den voksne, resignerte og såkalt kloke måten å se og skrive på.
En dag sa ett av barna mine: «Vi vet ikke når vi dør, men det vet kroppen vår.» Det utsagnet gikk rett inn i boka, og det spiller ingen rolle om det er en spontan, tilfeldig ytring eller gjennomtenkt og utprøvd. I teksten framstår utsagnet som vesentlig dersom fortellerstemmen kan målbære det. Som forfatter for unge synes jeg ikke at jeg har lov til å stille opp de voksnes resignasjon og ironi mot hva det vil si å leve.
Jeg må våge å behandle slike spørsmål på ramme alvor. Spørsmålene er store, det er bare vi voksne som gjør dem små. Fordi vi er redde for dem, kanskje. Eller fordi de er så vesentlige at vi blir brydd.
På mange måter er du der i slekt med Jostein Gaarder.
Ja, og jeg skal treffe ham! Han kommer til Melbourne Writers Festival, og vi skal ha et program sammen som er kalt «Sannhet, filosofi og hvorfor tenåringer tenker større enn voksne. Jeg gleder meg!»

Relaterte innlegg