Jula er ramme for barnebøkene til Eivor Vindenes og Hilde Myklebust. De to Samlaget-forfatterne har nærma seg høytida med ganske så ulike fortellinger.
ved Lina Undrum Mariussen, Norsk barnebokinstitutt
|
|
Eivor Vindenes | Alt kan reparerast – ei slags julehistorie. Samlaget 2009 |
foto: Gitte Bystrøm | ill: Jens K. Styve |
Store deler av boka ble skrevet fram under studiet, og hun er glad for å ha fått dele teksten med ei gruppe underveis og diskutere språkgrep og komposisjon.
Men da jula var over, julekalenderen var ferdig fortalt i 24 korte kapitler og Eivor var klar til å ta fatt på manuset igjen, hadde jula uunngåelig festa seg til historien:–Da Børre Vaktmester satt på benken sin med juleglitter på henda… nei, det klarte jeg bare ikke ta bort! innrømmer hun. Og så fikk det bli nettopp ei slags julehistorie.
Anton spionerer. ill: Jens K. Styve |
Eivor har tatt utgangspunkt i et bymiljø, og skildrer en bygård med et brokete galleri av beboere i ulike aldre. Her er bare ett barn, nemlig vesle Anton, som ikledd grønn superheltdrakt spionerer på de andre i bygården og har sin egen måte å fordrive tida på, med sine varierte former for «reparasjoner».
Her er også Børre Vaktmester som våkner to dager før jul og vet at han ikke lenger er vaktmester, og hans unge og usikre arvtaker, Knut Rask, som er best på å skifte lyspærer og steke vafler.
Fyrstinna | Frøknene Pomp og Prakt |
ill: Jens K. Styve |
De gamle tvillingsøstrene frøken Pomp og frøken Prakt Pidell gjør livet vanskelig for seg ved å dele leiligheten sin i to med en skarp malingsstrek tvers over golvet, mens Fyrstinna avlyser alle de perfekt planlagte middagsselskapene sine fordi alt likevel aldri blir helt som det skal være.
Hilde Myklebust, som har to diktsamlinger bak seg (Berre dagar seinare, 2005 og Søkk, 2008), opplever en slags debut nummer to når hun nå kommer med ei bildebok for barn: Jon og den lange julenatta, illustrert av Inger Lise Belsvik.
Hilde Myklebust | Jon og den lange julenatta. Samlaget 2009 |
ill: Inger Lise Belsvik |
–Det har vært kjekt å samarbeide med illustratør, og ikke være alene om arbeidet boka, synes Hilde, som tidligere har studert litteratur og teater og gått ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Ellers synes hun ikke at det å skrive for barn har vært så annerledes enn å jobbe med lyrikk:
–Utgangspunktet for barneboka er det samme miljøet jeg skriver dikta mine fra. Naturen, landskapet og dyra finnes i begge universene.
Men på ett punkt har Hilde fått merke at en barnebokutgivelse skiller seg fra en diktutgivelse:–Det var først da barneboka mi var på trappene at jeg for alvor merka at forlaget hadde ei markedsavdeling.
ill: Inger Lise Belsvik |
Jula i denne boka handler ikke primært om innkjøp, stress og gaver. Det er plass til å tenke og sanse og få ei ro som gjør boka til en god og litt etterlengta leseropplevelse. Og mulighet til å felle ei aldri så lita tåre i rørthet over fødselsmirakelet.Dessuten kjennes det godt at Jon får tillit fra foreldrene sine og får lov til å være stor gutt, ligge ute i låven ei julenatt og ta ansvar for hesten.
–Tenk på hvordan de fleste unger beskyttes i dag, særlig i byen, skyter Eivor inn. Desto
viktigere at barna får plass og sjølstendighet i litteraturen, og får føle på slike følelser som Jon:
Jon nikka.
–For ei julenatt du har hatt!
Jon kjende at han var stolt. Hjartet var så stort og sterkt inne i bringa.
Det kjendest akkurat som om han hadde vorte litt større i natt. Litt eldre. Og litt klokare. (s.30)
ill: Inger Lise Belsvik |
–Da jeg kom på Samlaget og Inger Lise hadde med seg tegningene i fullt format, da begynte jeg å grine, sier Hilde. Teksten hennes var i stor grad ferdig før illustratøren kom inn i arbeidet, og hun forandra lite på teksten i etterkant.
Belsvik har tegna inn små ekstra detaljer, som den grå katten, som dukker opp på mange av oppslagene, men slett ikke fins noe sted i teksten.
–Jeg gikk nedover gata og så sikkert ut som om jeg var nyfrelst eller forelska, forteller Eivor om første gangen hun hadde sett illustrasjonene til si bok.–Jeg klarte ikke slutte å smile, og tenkte: herregud, nå ser jeg helt gæren ut!
–Det er noe magisk med unger og dyr, sier Hilde, og forteller at barna særlig er oppslukt av fødselsscena i boka. Generelt opplever hun at unger er lydhøre og kan bli oppslukt av det aller meste som blir formidla på en god måte. Hun tror ikke det er noe problem at boka har relativt mye tekst til å være ei bildebok:–Jeg har lest boka også for små barn ned til tre år, og de har nok å se på på bildene og følger med på det jeg forteller.
Knut Rask med julestjerna.
ill: Jens K. Styve |
–Jeg ville skrive om ting som slo meg litt ut som barn, sånne tanker man blir svimmel av… Plutselig befinner du deg i et rom hvor du ikke behersker noen ting, eller du skal gjøre noe du aldri har gjort før.Som når Børre Vaktmester våkner og ikke er vaktmester mer, eller Knut Rask skal være vaktmester for første gang i sitt liv. Begge to er vettskremt over å skulle definere seg sjøl på nytt: hvem er de nå? Sjøl om de er voksne karakterer, er problemstillinga deres like gyldige for barn.
Med familierøtter fra Trøndelag og Vestlandet er Eivor vant med en humor som er litt «bakpå» med en masse tørre kommentarer. Hun tror det har gjort seg utslag i måten hun skriver på, og føler seg fremmed for en skjematisk planlegging av plot og historiens utvikling.–Jeg har fulgt etter orda, setningene og karakterene, og har ikke planlagt så mye rundt hva som skal skje. Det har kommet underveis i skrivinga. Jeg visste at jeg skulle skrive om en bygård, og om en vaktmester… som ikke lenger var vaktmester. Og særlig mye mer visste jeg egentlig ikke…
Morgonstalt.
Morgonspekesild og salt.
Og pepar og grus og gras!
Og snø og snus og ras.
De to unge forfatterne er smertelig klar over at mange barnebøker har en tendens til å forsvinne i mange bokhandler. Men en av de heldige tingene med å skrive for barn, er muligheten for oppdrag gjennom Den Kulturelle Skolesekken. Hvis man først får et turnéoppdrag, kan man virkelig få synliggjort boka si og nå ut til publikum direkte.
ill: Inger Lise Belsvik |
Og så lenge man har bibliotekene, forsvinner jo ikke bøkene – og det er bra, for som Hilde sier:
–Vi har jo skrevet bøker som egentlig bare har en knapp måneds salgspotensial ute i butikkene!
Vi ønsker lykke til, og håper bøkene får mange lesere og et langt liv!
Norsk barnebokinstitutt, 19. november 2009