Julebøker fra ferske barnebokforfattere

Eivor Vindenes debuterer med barneromanen Alt kan reparerast – ei slags julehistorie, illustrert av Jens K. Styve.Hun har i tillegg til bakgrunn fra forlag og musikkproduksjon, vært student ved Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt.
Store deler av boka ble skrevet fram under studiet, og hun er glad for å ha fått dele teksten med ei gruppe underveis og diskutere språkgrep og komposisjon.

–Noe av det viktigste for meg har vært å lære meg ulike verktøy til å komme over skrivesperrer. For dem har jeg jo hatt noen av! Dessuten har det vært veldig lærerikt å møte uenighet i klassa om hva som er bra skrevet og ikke.

En annen viktig skrivedrivkraft for Eivor har vært julekalenderen til tidsskriftet Bok og Bibliotek:–Jeg hadde aldri tenkt at dette skulle bli ei julebok. Men før jul i fjor var jeg kjempeblakk, og Bok og bibliotek trengte en julekalender til nettsida si. Jeg hoppa rett ut i det, og det var ingen tid til skrivesperre. Plutselig måtte jeg skrive ei avslutta historie til 24. desember, og jeg ante ikke hva som skulle skje i historien. Jeg skrev i vei og tenkte: «jeg hiver inn et par juleting og tar dem ut etterpå!»

Men da jula var over, julekalenderen var ferdig fortalt i 24 korte kapitler og Eivor var klar til å ta fatt på manuset igjen, hadde jula uunngåelig festa seg til historien:–Da Børre Vaktmester satt på benken sin med juleglitter på henda… nei, det klarte jeg bare ikke ta bort! innrømmer hun. Og så fikk det bli nettopp ei slags julehistorie.

Anton spionerer. ill: Jens K. Styve

Eivor har tatt utgangspunkt i et bymiljø, og skildrer en bygård med et brokete galleri av beboere i ulike aldre. Her er bare ett barn, nemlig vesle Anton, som ikledd grønn superheltdrakt spionerer på de andre i bygården og har sin egen måte å fordrive tida på, med sine varierte former for «reparasjoner».

Her er også Børre Vaktmester som våkner to dager før jul og vet at han ikke lenger er vaktmester, og hans unge og usikre arvtaker, Knut Rask, som er best på å skifte lyspærer og steke vafler.

Fyrstinna	Frøknene Pomp og Prakt
ill: Jens K. Styve

De gamle tvillingsøstrene frøken Pomp og frøken Prakt Pidell gjør livet vanskelig for seg ved å dele leiligheten sin i to med en skarp malingsstrek tvers over golvet, mens Fyrstinna avlyser alle de perfekt planlagte middagsselskapene sine fordi alt likevel aldri blir helt som det skal være.

Det tidvis absurde universet balanserer konfliktstoffet med språklek og humor, og til tross for at jula egentlig ikke står i sentrum for karakterenes bekymringer, ender det hele med en stor, felles julemiddag. Da gjør det ingenting at julestjerna havna i toppen av flaggstanga i stedet for toppen av grana.

Hilde Myklebust, som har to diktsamlinger bak seg (Berre dagar seinare, 2005 og Søkk, 2008), opplever en slags debut nummer to når hun nå kommer med ei bildebok for barn: Jon og den lange julenatta, illustrert av Inger Lise Belsvik.

Hilde Myklebust	Jon og den lange julenatta. Samlaget 2009
	ill: Inger Lise Belsvik

–Det har vært kjekt å samarbeide med illustratør, og ikke være alene om arbeidet boka, synes Hilde, som tidligere har studert litteratur og teater og gått ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Ellers synes hun ikke at det å skrive for barn har vært så annerledes enn å jobbe med lyrikk:

–Utgangspunktet for barneboka er det samme miljøet jeg skriver dikta mine fra. Naturen, landskapet og dyra finnes i begge universene.

Men på ett punkt har Hilde fått merke at en barnebokutgivelse skiller seg fra en diktutgivelse:–Det var først da barneboka mi var på trappene at jeg for alvor merka at forlaget hadde ei markedsavdeling.

Arbeidet med boka starta som et oppdrag fra kulturavisa Pirion om å skrive nettopp ei julefortelling. I tillegg til forfattergjerninga driver Hilde et småbruk, og hun kjente sterk lyst til å skrive om mirakelet hun sjøl har vært med på: følling. Med stallen som sentrum for fortellinga og fødselen som en tydelig parallell til juleevangeliet, var det ikke vanskelig å få juleelementene på plass, rotfesta i norsk vinterlandskap med snø og stjernehimmel.

Hovedpersonen Jon på åtte år tar en moden og modig beslutning: på sjølveste julaften forlater han den varme stua der mor, far og veslesøster skal i gang med julemat og gaveåpning, og går ned til stallen for å passe på hesten sin, Tyra, som skal ha føll.

Jon legger seg i soveposen sin i høyet, spiser julegrøt og venter på at det store skal skje. For å drøye ventetida prater han til hesten Tyra, tenker på Jesus som også ble født i en stall, og på bestemor som trodde på fjøsnissen, før han tar seg en aldri så liten blund.

Jula i denne boka handler ikke primært om innkjøp, stress og gaver. Det er plass til å tenke og sanse og få ei ro som gjør boka til en god og litt etterlengta leseropplevelse. Og mulighet til å felle ei aldri så lita tåre i rørthet over fødselsmirakelet.Dessuten kjennes det godt at Jon får tillit fra foreldrene sine og får lov til å være stor gutt, ligge ute i låven ei julenatt og ta ansvar for hesten.

–Tenk på hvordan de fleste unger beskyttes i dag, særlig i byen, skyter Eivor inn. Desto
viktigere at barna får plass og sjølstendighet i litteraturen, og får føle på slike følelser som Jon:

Eivor Vindenes og Hilde Myklebust er enige om at illustrasjonene gjorde noe med tekstuniverset deres: det føltes som om teksten vokste og ble større, mer virkelig. Ingen av dem hadde noen klar forestilling om hvordan karakterene deres så ut på forhånd – men ble truffet av følelsen av at det var «helt riktig» da illustratørene la fram sine skisser.

ill: Inger Lise Belsvik

–Da jeg kom på Samlaget og Inger Lise hadde med seg tegningene i fullt format, da begynte jeg å grine, sier Hilde. Teksten hennes var i stor grad ferdig før illustratøren kom inn i arbeidet, og hun forandra lite på teksten i etterkant.

Belsvik har tegna inn små ekstra detaljer, som den grå katten, som dukker opp på mange av oppslagene, men slett ikke fins noe sted i teksten.

–Jeg gikk nedover gata og så sikkert ut som om jeg var nyfrelst eller forelska, forteller Eivor om første gangen hun hadde sett illustrasjonene til si bok.–Jeg klarte ikke slutte å smile, og tenkte: herregud, nå ser jeg helt gæren ut!

Begge forfatterne har plassert en gutt i hovedhandlinga, uten de store baktankene bak valget av kjønn. Vesle Anton kom sent inn i skrivinga, forteller Eivor og innrømmer at hun underveis tenkte: «Det burde jo sikkert vært ei jente og ikke en gutt…»Men Eivor hadde rukket å bli glad i Anton, og illustratør Jens fastslo bare nok en gang at han fantes på ordentlig, og så måtte han bare få bli.–Og jeg har blitt så glad i han Jon, sier Hilde, som gjerne kan tenke seg å bruke ham videre i flere tekster senere. Dessuten synes hun det er godt å ha en gutt som hovedperson, så faller ikke historien om føllinga så lett ned i kategorien «hestebok for jenter».

–Det er noe magisk med unger og dyr, sier Hilde, og forteller at barna særlig er oppslukt av fødselsscena i boka. Generelt opplever hun at unger er lydhøre og kan bli oppslukt av det aller meste som blir formidla på en god måte. Hun tror ikke det er noe problem at boka har relativt mye tekst til å være ei bildebok:–Jeg har lest boka også for små barn ned til tre år, og de har nok å se på på bildene og følger med på det jeg forteller.

Unger har også godt av litt poesi, mener Hilde, som like godt har lest for barn fra diktsamlingene sine under skolebesøk. Og det funker helt fint!

Eivor har alltid hatt en fascinasjon for barnebøker, bildebøker og tegneserier.

–Jeg ville skrive om ting som slo meg litt ut som barn, sånne tanker man blir svimmel av… Plutselig befinner du deg i et rom hvor du ikke behersker noen ting, eller du skal gjøre noe du aldri har gjort før.Som når Børre Vaktmester våkner og ikke er vaktmester mer, eller Knut Rask skal være vaktmester for første gang i sitt liv. Begge to er vettskremt over å skulle definere seg sjøl på nytt: hvem er de nå? Sjøl om de er voksne karakterer, er problemstillinga deres like gyldige for barn.

Med familierøtter fra Trøndelag og Vestlandet er Eivor vant med en humor som er litt «bakpå» med en masse tørre kommentarer. Hun tror det har gjort seg utslag i måten hun skriver på, og føler seg fremmed for en skjematisk planlegging av plot og historiens utvikling.–Jeg har fulgt etter orda, setningene og karakterene, og har ikke planlagt så mye rundt hva som skal skje. Det har kommet underveis i skrivinga. Jeg visste at jeg skulle skrive om en bygård, og om en vaktmester… som ikke lenger var vaktmester. Og særlig mye mer visste jeg egentlig ikke…

Eivor har tillatt seg å la språket flyte og krysse mellom sjangre. Midt i prosaen dukker det opp innslag av lister, dikt og andre poetiske elementer, som for eksempel i tankene til Knut Rask på s. 33:

Begge jentene har lest fra bøkene sine under barnebokfestivalen Falturiltu på Stord i november. Eivor har blant annet god erfaring med å prøve ut boka på 11-åringer, mens Hilde har lest fra boka si for 1.– 5. trinn. De er imidlertid enige om at målgruppe ikke er det de tenker mest på når de sitter og skriver.–Jeg tenkte overhodet ikke på hvem boka skulle passe for i begynnelsen av skrivearbeidet, sier Eivor, og synes det var deilig å slippe å ta stilling til dette: Det var redaktøren på forlaget som plasserte boka inn i aldergruppa 6–12 år.

De to unge forfatterne er smertelig klar over at mange barnebøker har en tendens til å forsvinne i mange bokhandler. Men en av de heldige tingene med å skrive for barn, er muligheten for oppdrag gjennom Den Kulturelle Skolesekken. Hvis man først får et turnéoppdrag, kan man virkelig få synliggjort boka si og nå ut til publikum direkte.

ill: Inger Lise Belsvik

Og så lenge man har bibliotekene, forsvinner jo ikke bøkene – og det er bra, for som Hilde sier:
–Vi har jo skrevet bøker som egentlig bare har en knapp måneds salgspotensial ute i butikkene!

Vi ønsker lykke til, og håper bøkene får mange lesere og et langt liv!